NRKs Hege Iren Hanssen mener dette om forestillinga:
Det er nesten så jeg lurer på om festspilldirektør Birger Carlsen tok feil koffert da bagasjen ble kjørt inn på Harstad/ Narvik Lufthavn Evenes. For når den blå kofferten åpnes, bli man litt skuffet og en smule frustrert over innholdet.
Teksten er Lars Saabye Christensen sin. Musikken står Ole Henrik Giørtz for. De to skuespillerne Terje Strømdahl og Kristin Kajander har selv regien på stykket, og kanskje kunne bagasjeoverleveringa gått bedre om de hadde sluppet til noen andre her.
Men et regigrep som fungerer, er måten de bruker de tre Landsdelsmusikerne på. Perkusjonisten er også skuespiller, og både cellisten og sangeren må bruke scenen på en visuell måte.
For symboltungt
Saabyes univers er lett gjenkjennbart. Men der man i bøken hans kan bla tilbake og lese på nytt og på nytt når metaforene bli for vanskelig - eller rett og slett så fin at du må smake på dem en gang til - der sliter man i forestillinga.
Ordene blir så mange, og så symboltunge, at selv skuespillerne ser ut til å ikke helt forstå hva de egentlig formidler.
Det de gir oss er også mye form, og lite innhold.
Den blå bagasje er som du ikke aner hvor eller når den ender.
Og det er akkurat tid det handler om, hvis man kan si at det handle om noe.
Hver dag er en nødutgang som blir stengt bak deg, sier de. Klokt sagt det,men når det blir mye av den filosofien kveles man i ordene.
Stykkevis vakkert
I små sekvenser e det både poetisk og vakkert, men som helhetlig forestilling blir dette bare tonesatte prosatekster. Og da står de bedre som nettopp det.
Giørtz sin musikk veksler mellom impresjonistisk jazz, samtidskomposisjon og standardrytmen som flere har hørt Saabye i samspill med tidligere. Noe er krevende, noe klinger lett. Musikerne får i alle fall både lekt seg og vist seg fram fra ei god side.
Scenografien er bare Kaarbøehallen, tilsatt nødvendige rekvisitter som en benk og ei klokke. For tida går jo. Men den går jammen ikke FOR fort.
Og en annen ting: Når man leser Lars Saabye Christensen kan det være berikende å lese om både Bislett, Briskeby og Frogner. Men akkurat her blir Oslogaten veldig feilplassert. Når vi avslutningsvis ser nattoget komme, vet vi i alle fall hvor bagasjen vi fikk EGENTLIG skulle.
Selv foretrekker jeg bøkene til Saabye Christensen når jeg reiser videre.
