Ylva: – Jeg har innsett hvor utrolig flinke vi er til å glemme

Onsdag er det fire år siden terrorangrepet på Utøya og i regjeringskvartalet. Ylva Helene Schwenke forteller at dagen bringer fram blandede følelser, og at hun tenker tilbake til det som skjedde denne dagen.

– Samtidig føler jeg at 22. juli handler om refleksjon. Jeg tenker over hvordan ting har blitt, hvordan livet mitt er, om jeg lever det livet jeg har lyst til å leve, sier Schwenke til NRK.

22. juli er en dag hun ønsker å fokusere ikke bare på savn og det triste, men også det positive, sier hun.

– Det som kan skape kontinuitet i livet mitt.

En slags sorg

Ylva Helene Schwenke var bare 14 år da hun var på sommerleir med AUF den skjebnesvangre dagen 22. juli 2011. Hun ble skutt fire ganger, og var den siste av de overlevende som ble identifisert.

Schwenke la tirsdag ut en melding på sin facebookside der hun skriver det er dager der hun blir fylt opp med noe som føles som en slags sorg.

– Ikke kun fordi jeg savner de som jeg vet egentlig skulle vært her, men fordi jeg har innsett hvor utrolig flinke vi er til å glemme, skriver hun.

Viktig å huske

Til NRK forteller hun at hun tror solidaritet og åpenhet, og at folk prater med hverandre, er lettere på sommeren.

– Det er viktig å huske på det som har skjedd, det er viktig å huske på hverandre. I vintermånedene glemmer folk, og stenger seg inne. Det er alle sitt ansvar, sier Schwenke.

Hun oppfordrer i innlegget sitt på Facebook å se hverandre, og snakk til dem du ikke kjenner så godt.

– Det som skjedde i 2011 har preget meg, men også gjort at jeg har blitt åpen for hva vi kan gå glipp av. Det er viktig å huske på at det er så mange som er fratatt sjansen. Vi kan gjøre mye med vårt liv, utdyper hun til NRK.

Les hele innlegget her:

«Okei, dette blir en rimelig lang status, men det er noen tanker jeg har hatt ganske lenge nå, og som jeg endelig har prøvd å sette ord på. Så ... les hvis du vil.

Det å ha opplevd en syk, ubeskrivelig hendelse som endrer hele livsperspektivet er ufattelig forvirrende og klargjørende på samme tid. For meg kan det gå dager der tankene ikke blir satt i system. De vil rett og slett ikke godta hvordan humør jeg er i, om jeg er trist, glad, frustrert eller forbanna. Dette er ikke noe som er unikt for meg, heller ikke andre som har opplevd traumer. Jeg kan bare sette meg inn i hvordan jeg føler det, og helt ærlig, jeg har det fint. Men. Det er dager der jeg blir fylt opp med noe som føles som en slags sorg. Ikke kun fordi jeg savner de som jeg vet egentlig skulle vært her, men fordi jeg har innsett hvor utrolig flinke vi er til å glemme.

Den kjærligheten og samholdet som vi klarte å skape etter en jævlig katastrofe er for min del for lengst borte. Jeg har dager der jeg føler denne nummenheten som jeg ikke klarer å sette ord på, og men jeg skal nå prøve, for dette har brent inne lenge:

Jeg har hatt en skikkelig festivalsommer. Roskilde, Riddu Riddu, Bukta og snart Markomeannu. Noen skjønner ikke hvorfor jeg gidder, men for min del er festivaler en arena der du finner et fellesskap, en åpenhet som man ikke har ellers i hverdagen. Overalt ser du et smil, eller du kan ta en kjapp, men hyggelig samtale. Og jeg mener bestemt at det har gjort meg rikere. Det å sette pris på mennesker som de er, med alle synspunkter, rariteter og innspill er noe man ikke kan få fra noe annet – og ja, mens dette er vel og bra er det også dette som gjør meg så trist.

Jeg føler at vi ikke er åpne nok. At vi er for redde for å drite oss ut. At hvis vi hadde vært litt mindre redde, kunne vi lært så ufattelig mye mer – om andre, men også om oss selv. Det er sikkert flere av dere som føler dette er litt vel pompøst, men det kommer rett fra hjertet, og nå er jeg nødt til å få det ut. Det er ikke alle som føler det på samme måte som meg, og det er helt ok.

I morgen har det gått fire år. Av og til føles det som hundre. Av og til som uker. Jeg vil bare komme med ett ønske, hvis jeg får lov: Se hverandre. Snakk til dem du ikke kjenner så godt. Tør å se personen ved siden av deg i øynene, selv om det er utenfor din komfortsone. Livet er for kort til bare å holde seg til det trygge; det er i alle fall det jeg tror.

Det var det, sykt godt å få det ut. Takk for meg.»