Vildes svakhet er hennes største mulighet

Når du får en sykdom som rammer tre av en million mennesker, kan du fort begynne å deppe. Eller du kan gjøre som Vilde Nilsen (17), å ta medalje i Paralympics.

Ei lita jente i blå overtrekksdress sto en gang på startstreken på toppen av Tromsøya. Det var onsdagsrenn. Skistadion var et salig kaos av barn, voksne, ski, staver, tomme saftbeger og en speaker som prøvde å ha kontroll på alle de små skiløperne som stupte i mål.

Vilde Nilsen var fire år, der hun sto og ventet på startsignalet. Én kilometer. Full fart. Slik hadde det alltid vært. Det fantes ikke barneskirenn. Første mann i mål. Uansett.

En av Vildes kamerater fra barnehagen hadde fikset seg et startnummer nært hennes, slik at de kunne gå sammen. Da de møttes et lite stykke inn i løypa ville gutten snakke litt.

– Jeg har ikke tid til å prate, sa Vilde og forsvant.

Vildes debut

DEBUTEN: Vilde Nilsen kommer fra en aktiv familie, med fire barn og to voksne. Hun debuterte som langrennsløper da hun var to år, i Barnas Reistadløp, med et startnummer som rakk henne til knærne.

Foto: Privat

– Du kan droppe rennet i dag

Sykdommen kom snikende i 2009. Vilde var åtte år, og gjorde seg klar for nok et onsdagsrenn. Men det venstre beinet hennes var hovent og rødt. Mamma Kari Johannessen er sykepleier. Hun tenkte at dette ikke kunne være normalt, men på legevakta klødde de seg i hodet. Røntgenbildene viste ingenting.

– Rekker vi onsdagsrennet, spurte Vilde

– Du kan droppe onsdagsrennet i dag, sa legen, da de avsluttet det som viste seg å bli det første av mange besøk på sykehuset.

Vildes fot var ikke vond. Men den var hoven, rød og varm. Hun begynte å få utslett, huden ble blank og stiv. Om natta fikk hun kramper. Legene fortsatte å undersøke foten. Var det blodpropp? Eller skulle de bare se hvordan det utviklet seg? Kanskje ville hun bli bedre av seg selv?

I løpet av sommeren begynte Vilde å halte. Det så nesten ut som hestetrav når hun løp. Hun sa selv at hun ikke hadde vondt i beinet, men foten var stiv. Inni mamma Kari begynte de mørke tankene å svirre.

Da sommerferien var over trumfet hun gjennom at det skulle tas MR av Vilde. Inne i den store MR-maskinen, omgitt av bråk og grå vegger, kjedet Vilde seg. Å bare ligge i ro i to timer var hun ikke vant til. Hun var vant til å spille fotball, løpe i skogen, spille volleyball, og aller helst gå på ski eller drive skiskyting.

Vilde ville jo bli som Marit Bjørgen. Da var det uaktuelt å sitte for mye i ro. Hun ville ut. Hun ville presse seg. Hun ville øverst på resultatlista.

Men hun måtte inn i MR-maskinene flere ganger. Legene sleit. I et forsøk på å finne svar ble Vildes sak gitt videre til en ny barnelege.

– Gi meg én dag, sa han.

Det hadde da gått omtrent et halvt år siden det første legebesøket. Legen hadde en teori, og han hadde en hel del bilder av Vildes fot, som han sendte til eksperter i Toronto.

Og dagen etter kom bekreftelsen.

På sykehuset

KREVENDE: Behandlingen Vilde måtte gjennom var krevende. Men hun fortsatte å gå på ski hele tiden. – Så lenge det gjør henne glad, skal hun bare holde på, sa legen.

Foto: Privat

Tårer i målområdet

Blant én million barn rammes kanskje tre-fire av dem hvert år av den samme sykdommen som rammet Vilde. Med såpass få tilfeller, er det svært få leger som kjenner sykdommen godt nok til å kunne stille diagnosen. Spesielt tidlig i sykdomsløpet.

Lokalisert sklerodermi bruker nemlig litt tid på å utvikle seg. Først som små forandringer i huden. Hevelse, rød og varm hud. Inni kroppen oppstår det en betennelse fordi kroppen begynner å reagere mot eget vev. Det kan spre seg videre til muskler, ledd og annet bindevev under huden.

Venstrebeinet til Vilde ble stivt og begynte å endre seg. Høyrefoten vokste normalt, men den venstre vokste ikke like fort. Vilde la på seg på grunn av medisinene. Hun følte seg mer sliten i skiløypa, men hun klorte seg likevel fast i konkurrentene.

En av de beste i aldersklassen lå bak Vilde da de nærmet seg mål på Templarheimen i Tromsø, en av vinterdagene etter at hun hadde begynt behandlingen sin. Vinden klorte, det var regn i lufta. Det var bare et vanlig sonerenn, men Vilde hadde tunnelsyn. Marit Bjørgen. Toppen av resultatlista. Den andre jenta skulle ikke forbi. Da de kom i mål kom tårene. Mamma Kari hadde aldri sett Vilde så sliten etter et skirenn, verken før eller siden.

Selv om Vilde kom først over linja begynte det å gå opp for henne at sykdommen kanskje påvirker henne mer enn hun ønsket. I hodet sitt så Vilde at Marit Bjørgen var på vei å gå ifra henne.

Utenfor skisporet begynte Vilde også å kjenne på at hun ikke så ut som alle andre. Hoven i ansiktet, med en fot som var mindre enn den andre. Peker de? Er det meg de ser på? Hun stilte seg opp foran klassen og fortalte dem om sykdommen sin. Hun gjorde det samme på skilaget. Så slapp de å lure på ting. Så slapp de å stirre.

Men når de skulle steder der hun ikke kjente folk var det verre. I Barcelona for eksempel. Da familien skulle på stranda, og Vilde var tenåringsjenta med en fot som var betraktelig mindre enn den andre.

– Jeg vil ikke på stranda. Hva hvis folk ser på meg, spurte Vilde.

– Folk er mer enn nok opptatt av sin egen kropp. De bryr seg ikke. Skal du ikke kunne gjøre ting du har lyst til, bare fordi du skal være bekymret for hva andre folk tenker om kroppen din? Da er det mye du går glipp av, sa mamma Kari.

Akkurat da visste ikke Kari hvor rett hun egentlig hadde.

De granskende øynene

Fire år tok det før Vildes sykdom brant ut, som legene kalte det. Hun fikk beskjed om at det er en risiko for at den kan blomstre opp igjen, men den er liten. Det venstre beinet vil forbli mindre og litt kortere enn det høyre. Det vil ikke respondere på trening like godt som det andre beinet heller.

Men kjærligheten for ski ble ikke mindre. Vilde fortsatte å gå på ski, og hun fortsatte å se på ski. Under OL i Sotsji i 2014 så hun Marit Bjørgen vinne åpningsdistansen overlegent, før hun hentet hjem gullet på lagsprinten og tremila. Samtidig begynte Vilde å gi opp håpet om å høre nasjonalsangen bli spilt for henne.

Før hun slo på TV-en noen uker seinere.

– Er ikke OL over nå, spurte Vilde seg selv.

På TV så hun nok en delegasjon med norske idrettsutøvere toge inn til åpningsseremoni i Sotsji. Men utøverne Vilde så var ikke helt som Bjørgen, Johaug og Kalla. De brukte krykker og rullestol, eller de manglet en arm.

– Mamma, kom å se! Paralympics! Det kan være min mulighet, ropte hun.

Men du kan ikke uten videre delta i paraidretten. Først må du gjennom en test for å vurdere hvor stort handikapet ditt er. Så en vårdag i 2015 gikk mamma Kari og Vilde inn i skiforbundets lokaler på Ullevaal stadion i Oslo. I resepsjonen presenterte hun seg selv.

– Vilde Nilsen. Jeg skal klassifiseres for paraidrett.

Mamma hadde sendt videoer av Vilde på ski til de som skulle undersøke henne. De skulle vurdere styrken hennes, balansen, og bevegelighet. Dersom skaden hemmet henne nok, ville hun få en prosentgradering, og mulighet til å konkurrere mot andre med funksjonsnedsettelser.

Men etter flere år i konkurranse med funksjonsfriske jenter hadde Vilde blitt veldig god. Skiteknikken avslørte nesten ikke at noe var feil. Og med vanlige klær var ikke sykdommen hennes særlig tydelig.

Mens de ventet på å komme inn til kontrollen merket mamma at fysioterapeuten vurderte Vilde nøye med blikket. Fysioterapeuten var stille, men blikket snakket.

– Du må ikke ha så høye forventninger, hvisket mamma til Vilde.

– De stiller veldig strenge krav.

Hun begynte å planlegge hva de kunne finne på for å komme i godt humør igjen etter testen.

Men da de kom inn i undersøkelsesrommet forsvant usikkerheten. Vildes venstrebein ser nesten ut som at den er laget av plast. Foten er stiv og lite bevegelig. Huden på beinet er stram og blank, og muskulaturen er 60 prosent mindre enn på høyrebeinet.

Vilde var inne.

Vildes bein

TYDELIG: Når Vilde Nilsen er kledd i konkurransedrakt er det enkelt å se forskjellen på det høyre og det venstre beinet hennes.

Foto: Petter Strøm / NRK

Hjemme i Tromsø satte Vilde seg ned for å tegne. Hun tegnet logoen til Paralympics. Under skreiv hun «Paralympics my chance», «Paralympics, min mulighet». Hun hang tegningen i taket over senga, slik at hun kunne se på den hver kveld før hun sovnet, og hver morgen når hun våknet.

Sammen med trenerne bestemte hun seg for å sette seg et mål: Paralympics 2022.

Plakaten

MOTIVASJONEN: Denne plakaten tegnet Vilde i 2015, for alltid å minne seg selv på hva som er målet hennes.

Foto: Vilde Nilsen

Overrasker Marit Bjørgen

Den kommende sesongen vant Vilde det meste hun var med i. Norgescupen i skiskyting, NM-gull i langrenn, hovedlandsrenn og kretsmesterskap. Og hun fikk den internasjonale kvalifiseringen sin. Dermed kunne hun plutselig begynne å konkurrere mot de aller beste i verden.

I januar i 2017 var det NM på Lynga. Vilde tok gull i fem kilometer klassisk stil i sin klasse. Før Vilde skulle få gullet sitt, var det medaljeseremoni for de funksjonsfriske utøverne. Vinneren av kvinnenes 10 kilometer var Marit Bjørgen.

– Så det er du som skal til junior-VM, spurte Bjørgen, etter å ha gratulert Vilde med seieren.

– Nei, jeg skal til senior-VM, svarte Vilde.

Bjørgen

OVERRASKET: – Jag tror hun ble litt overrasket da jeg, som 16-åring, fortalte henne at jeg skulle delta i senior-VM, sier Vilde Nilsen om møtet med den store helten, Marit Bjørgen. Vilde endte for øvrig som nummer fem i begge sine øvelser i VM.

Foto: Privat

Mer enn bare kake

Siden da har Vilde bare sett fremover. I januar 2018 går hun inn til en tredjeplass på langrennssprinten i verdenscupen i tyske Oberried. Hun blir nummer fire på 7,5-kilometeren. På kvelden er det kakefeiring for den norsk troppen, når Cato Zahl Pedersen tar ordet. Han har vunnet flere medaljer i internasjonal paraidrett, sommer som vinter. Nå er han ansvarlig for utviklingen av paratoppidretten i Norge.

Pedersen har en gledelig nyhet. Svaksynte Eirik Bye og Vilde Nilsen er de to siste tilskuddene i Norges tropp til Paralympics.

Tankene raser i hodet til Vilde. Hun skal til Paralympics som 17-åring, fire år før den opprinnelige planen. Hun skjønner ikke helt hva som skjer. Gleden og stoltheten blandes med tankene til en fire år gammel jente på startstreken.

Paralympics, Vildes sjanse til å høre nasjonalsangen bli spilt for henne. Akkurat som Marit Bjørgen.

– Nå må jeg virkelig legge meg i hardtrening. Jeg kan ikke ligge på latsida, tenker hun.

Jeg var veldig forsiktig, og så kanskje litt mørkt på ting da jeg ble syk. Nå er jeg stolt over å ha trent meg opp til å ha en sterk kropp, som fungere på alle mulige måter.

Vilde Nilsen

Henger seg på

– Vi skal få ut avfallsstoffene fra helga, sier skiskyttertrener, og Vildes storebror, Robin Øgård.

I helga konkurrerte Vilde mot funksjonsfriske langrennsutøvere i Holmenkollen. Vilde var den eneste i klassen for funksjonshemmede utøvere. Sammenligner du tida hennes på 7,5-kilometeren med de funksjonsfriske deltakerne, ville hun endt som nummer 79 av de 105 som fullførte.

– Hvis jeg slår de funksjonsfriske venninne mine, kan det hende at de sier at nå må de trene mer. Men de behandler meg som alle andre på trening og i konkurranse, sier Vilde.

Sola er på vei opp på Templarheimen skistadion i Tromsø. Det er to uker til avreise til Pyeongchang. Vilde Nilsen og de andre skiskytterne ved NTG Tromsø er klare for dagens første økt. Rolige intervaller. Det knirker i snøen når de unge idrettsutøverne glir ut fra standplass.

Tre intervaller på fem minutter med skyting mellom hver runde. Vilde bommer en del.

– Fire knepp til høyre, så har du den, sier Robin.

Vilde lytter, og setter ut i løypa igjen. I ryggen på lagkameraten Andora Regine Aas.

Landslagstrener Magnus Evenby tror mye av Vildes suksess skyldes opplegget hun har i Tromsø. At hun strekker seg etter de funksjonsfriske utøverne hver dag. At hun nekter å bli hengende etter de som har en litt annen kropp enn Vilde selv.

Vilde og storebror

STOREBROR: Vildes storebror Robin Øgård forteller at Vilde ikke nøler med å legge seg foran funksjonsfriske utøvere både på trening og i konkurranse.

Foto: Petter Strøm / NRK

Fire år før tida

– Jeg har hele tiden sagt til meg selv at sykdommen min ikke skal begrense meg. Nå skal jeg til Pyeongchang og konkurrere mot de beste i verden. Det er en drøm mange funksjonsfriske aldri vil få muligheten til å oppfylle, sier Vilde.

Norge sender 32 utøvere til Paralympics. Vilde er den yngste av dem. 10. mars skal hun gå skiskyttersprinten i OL. Så er det langrennssprint, 7,5 kilometer og forhåpentligvis stafett.

Landslagstrener Magnus Evenby mener Vildes hovedmål skal være å få en god opplevelse i Pyeongchang.

– Reisen i seg selv blir nok en stor opplevelse, sier Vilde.

Men både hun og Magnus vet at alt kan skje i Paralympics. Vilde gikk jo inn til to tredjeplasser og en fjerdeplass i verdenscupen i januar. Hun har trent godt de siste månedene. Vildes langrennstrener ved NTG i Tromsø, Grethe Lise Hågensen, tør å si det alle tenker:

– Vi håper jo på medalje når vi først sender henne helt til Sør-Korea.

Og når Vilde står på flyplassen i Tromsø, med jakka som kun de beste idrettsutøverne i Norge får utdelt og noen gode treningsuker bak seg, tør også 17-åringen å si det.

– Har jeg en god dag, kan jeg ta medalje.

Stolt mor

STOLT: Mamma Kari Johannessen er stolt over det dattera Vilde Nilsen har fått til.

Foto: Petter Strøm / NRK

Gledestårer i Korea

Skiskyttersprinten er Vildes første konkurranse i Pyeongchang. Vilde går inn til en hederlig femteplass.

Natt til onsdag er det duket for favorittdistansen: Sprint i langrenn. I semifinalen imponerer 17-åringen stort. Hun går tidlig fra feltet, og går i mål hele åtte sekunder før nestemann.

I finalen starter Vilde 17 sekunder bak førstemann, etter utregning av handikap. Vilde gir full gass fra start. De 17 sekundene forsvinner fort. Ned mot stadion er Vilde i tet. Men bak kommer russiske Anna Milenina. På oppløpet glir Milenina opp på siden av Vilde, og går forbi.

– Jeg skjønte lite da hun russeren skled forbi meg, men da var det om å gjøre å sikre sølvet, sier Nilsen.

Vilde staker for harde livet. Kanadiske Natalie Wilkie (17) gir alt hun har like bak, uten fingre på den venstre hånden. De ble saget av i et sløyduhell for noen år siden. Vilde slenger seg over målstreken

En skotupp. Ett tiendedels sekund. Sølv.

– Jeg har jobbet så mye for det her. At jeg står her nå i dag, er bare helt utrolig, sier Nilsen til NRK etter finalen.

Mens gledestårene triller nedover kinnet.

Vilde Nilsen var overlykkelig etter sølvmedaljen i Paralympics.

OVERLYKKELIG: Se innspurten og gledestårene fra sprinten.