Tvunget til å bo fire år på skjermingsrom

Espen Berger Sørensen tenner en sigarett mens han prater i telefon med sin 34 år gamle sønn. Et planlagt kafébesøk er blitt utsatt for andre dag på rad, og far er frustrert.

– Det er for jævlig altså. Det er jo du som skal være i fokus her, forklarer far.

Røyken stumpes i et overfylt askebeger på stuebordet hjemme i Tromsø.

Rett før samtalen med sønnen har overlegen på den psykiatriske institusjonen ringt for å forklare hvorfor Espen ikke kunne møte sin tvangsinnlagte sønn.

– De sier de ikke har nok personale. Det er unnskyldningen de bruker.

Innlagt

Tilbake til midten av 90-tallet. Espen Berger Sørensen sin eldste sønn er i tenårene da han plutselig begynner å oppføre seg merkelig. Han trekker ut stikkontaktene og dekker til tv-apparatet med pledd og tepper. Noe er galt.

– Jeg skjønte ikke hva det var som skjedde. Jeg spurte han, men fikk ikke noe klart svar.

Han begynte å trekke seg unna folk og skulket skolen, forklarer Espen.

Faren forteller at sønnen er 16 år gammel første gang han havner på en psykiatrisk institusjon i Tromsø. Den unge gutten sendes til ei akuttavdeling med voksne pasienter på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø.

– Han rømte flere ganger, men politiet fant han og kjørte han bare tilbake.

– Han ble jo flyttet fra avdeling til avdeling, og ble bare stadig dårligere. Han ble gitt opp av den ene legen etter den andre, forklarer Espen Berger Sørensen.

Skjermet

Sønnen havner på ei såkalt skjermet avdeling. Først i Trondheim, men etter ei stund er han tilbake på skjermet avdeling på Åsgård i Tromsø i 2012.

Der skal han bli boende på et nedstrippa rom på institusjonen veldig lenge.

– Jeg sa til en overlege at målet måtte være at han ble klar i hodet, og at disse medisinene hjalp jo ikke i det hele tatt. Han ble jo bare helt borte vekk.

Etter ei stund blir sønnen aggressiv mot personalet på institusjonen, forklarer faren.

– Han fikk hallusinasjoner,stemmer i hodet og innbilte seg ting. Han begynte å gå til angrep på folk.

Luken

Fra rundt 2012 bygger institusjonen et helt eget rom til Espens sønn som sitter på sikkerhetsposten på Åsgård.

– Han ble fysisk avstengt fra alt. Helt bygd inn. Det var kun ei luke som vi kunne snakke sammen gjennom.

Det bygges ei treramme rundt døra, med ei stor glassplate som dekker det meste av døråpningen, bortsett fra åpning til ei luke. Slik sitter sønnen i nærmere et halvt år, før faren står fram i lokalavisen.

– Jeg aksepterte ikke at vi skulle stå å snakke sammen gjennom ei luke. Han var jo ikke noen drapsmann. Så jeg fikk komme inn til slutt.

Etter oppslaget i avisa Nordlys i 2013 ble glassveggen og luken fjernet. Men sønnen blir sittende på skjermingsrommet.

Berger Sørensen sier han aldri har sett noen av vedtakene som ble fattet for å forlenge skjermingen av sønnen. Han syns også det har vært vanskelig å klage på behandlingen.

– Det var som å stange hodet i en murvegg. Det nytter jo ikke, men det er som en krig man ikke må gi opp.

Besøket

I januar i 2016 kommer Sivilombudsmannen på besøk til Åsgård psykiatriske institusjon. Da oppdager de at det sitter en pasient skjermet på fjerde året. De skriver dette om forholdene som sønnen til Espen har levd under.

"Det ble observert at én pasient ble holdt på et langvarig skjermingsregime hovedsakelig basert på miljøpersonalets rapporter. At skjermingen opprettholdes over lange perioder uten at vedtaksansvarliges egne vurderinger tydelig fremgår som grunnlag for vedtakene er bekymringsfullt. Skjerming er et stort inngrep i et menneskes privatliv."

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger vil i dag ikke kommentere den konkrete saken, men han syns fire år på skjermingsrom høres lenge ut.

– Jo lenger man sitter skjermet, jo høyere er risikoen for skadevirkninger og isolasjonsskader.

Skadene

NRK har i sommer satt søkelys på ny forskning som avdekker omfattende brudd på menneskerettighetene til norske psykiatriske pasienter. Blant annet ved bruk av skjerming. Førsteamanuensis Marius Storvik ved Det jurdiske fakultet ved Universitetet i Tromsø mener denne historien viser hvordan skjerming kan misbrukes.

– Tenker man på denne skjermingen her som behandling, så må man jo se at det ikke har noen effekt innen det er gått fire. Det er uholdbart å fortsette med et effektløst tvungent behandlingstiltak i fire år, sier Storvik.

I 2015 ble det fattet over 5000 vedtak om skjerming i Norge. Et vedtak kan etter loven kun vare i inntil 14 dager.

Espens sønn fikk nye skjermingsvedtak fattet hver fjortende dag i over fire år. Slik kunne han sitte skjermet i årevis uten at noen reagerte på praksisen.

Storvik påpeker at det ikke finnes forskning som viser at skjerming og isolasjon behandler pasientene, men mye forskning som viser det motsatte. Norge er trolig det eneste vestlige landet som definerer skjerming som behandling.

– Pasientene blir sykere – ikke friskere av dette, hevder Storvik.

Urolig pasient

Espen Berger Sørensen blar gjennom sønnens sykejournaler. På kjøkkenbordet ligger journalen fra en periode på sju måneder. Bare den teller over 200 sider.

I journalene beskrives omfattende uro og utagerende adferd. Pasienten gis store mengder beroligende medisiner. Dette skjer mens sønnen sitter skjermet i et nedstrippa rom.

– Forstår du ikke behovet for å holde sønnen din under kontroll?

– Jo, det gjør jeg. Skjerming kan virke for en kortvarig periode. Men det virker mest som om de ansatte skjermer seg fra sønnen min – enn at de skjermer han fra noen andre. Jeg forstår ikke hvordan langvarig skjerming over flere år kan ha noen behandlende effekt.

– Ikke vanlig med langvarig skjerming

Ved Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN viser klinikksjef Magnus Hald frem noen av sykehusets mange skjermingsrom. Rommene inneholder en seng, nattbord og et stuebord med to stoler. Espens sønn var innlagt på en annen post.

– Vår vanlige praksis er ikke å ha pasienter på skjerming over flere år. Alle forslag til forbedringer som står i Sivilombudsmannens rapport er vi helt enig i. Vi jobber hele tiden med å ivareta rettssikkerheten til pasientene.

Universitetssykehuset Nord-Norge ønsker kun å kommentere denne saken på generelt grunnlag av hensyn til pasienten, selv om NRK skulle legge fram fritak for taushetsplikt.

Klinikksjefen sier de også har forbedringspotensial når det gjelder informasjon til pårørende, men;

– Det varierer i hvilken grad pasienter ønsker at pårørende skal informeres. Det er ei utfordring for oss. Det er uansett viktig for oss å få til et best mulig samarbeid med de pårørende, sier Magnus Hald.

Bildene

Espen viser fram bilder i stuen. Bilder av sønnen som holder lillebror, og sønnen som skolegutt. Sønnen smiler på bildene.

– Han var bestandig i godt humør. Det er han fortsatt. Men det er egentlig utrolig at han har klart å beholde vettet etter å ha vært holdt fire år på skjermingsrommet.

Han blar gjennom gamle avisutklipp, og viser bilder av luken og skjermingsrommet der sønnen satt.

– Han skulle egentlig ha hatt ei erstatning. Det er sykt hvordan man kan behandle folk.

– Hva tenker du om muligheten til det?

– Det blir som å jobbe mot et forsikringsselskap. Det er ett menneske mot mange. Det blir veldig tungt.

Luftegården

Åsgård Psykiatriske sykehus i Tromsø. Det er vår i luften.

Espen står utenfor vinduet der sønnen satt skjermet i fire år. Nedenfor er det bygd en luftegård til skjermede pasienter.

– Her lovte de at det skulle komme planter og benker. Det er ingenting her. Kun grus, og masse sneiper som ligger strødd utover.

Tidligere i år avsluttet sykehuset skjermingen av Espens sønn. Men han er fortsatt innlagt til tvungen psykisk behandling. Han er ifølge faren blitt veldig mye bedre den siste perioden etter at han slapp ut fra skjermingen.

– Det er akkurat som om han har våknet opp.

Plutselig. Fra et vindu oppdager faren sønnen som står og vinker. Espen vinker tilbake.

– En dag kommer han ut derfra. Det er jeg helt sikker på. Det tar bare lang tid.

Note: NRK har informert sønnens verge om innholdet i denne saken, og sønnen er innforstått med at saken publiseres.