Sønder- og sammenslått

Han bærer med seg en sort, krøllete plastpose som om den var en dameveske.

I enden av en strak arm og litt ut fra kroppen. Bøyer seg fort for å sette den fra seg innenfor dørene på det massive fylkeshuset i Tromsø.

Selv fortsetter Ulf Trygve Ballo å stå. Han har dårlig tid, men et mildt drag over ansiktet.

«Dritten i midten.» I løpet av det siste året har han blitt kalt enda verre: Finnmarkingen som sviktet sine egne når han sa ja til å slå dem sammen med Troms.

Sviker. Hjernevasket. Fiende.

Følelsene er så sterke at språket ligner noe brukt i krigssoner etter at ministrene har dratt. Nå står slaget om arbeidsplasser, og fellesskapet ligger nede for telling.

Det er siste gang han skal lede dagens forsamling. Derfor har han båret med seg to gaver. En til finnmarkingene. En til dem fra Troms.

To «fredspiper» i en pose med silkepapir for at de på 11 måneder har forsøkt å slå sammen fylkene sine til ett. Selv om de har protestert så høylytt at ministeren grep inn.

– Jeg er spent på hvordan de tar imot ... Så sier han ikke mer, men retter seg opp i ryggen og glatter nedover genseren.

Om få dager skal han ha fullført sammenslåingen også han selv var imot.

Det er en jobb som får godt voksne menn til å gråte.

Vendepunktet

Han får fem minutter til å bestemme seg for om han skal si ja til jobben.

Spørsmålet kommer halvannet år etter at Stortinget hadde bestemt at «halve kongeriket» skal forsvinne. 19 fylker skulle bli 11, store og sterke.

Styret i Ulfs parti Finnmark Arbeiderparti og kollegene fra styret i Troms har i løpet av morgenen samlet seg på partikontoret i sentrum av Tromsø.

De har nektet lenge. Men nå lederne i partiet har snakket sammen før møtet. De er enige om at alle vil tape om de fortsetter protestene. Nok er nok.

Det er fylkesordføreren i Finnmark, Ragnhild Vassvik, som snur seg til Ulf.

– Kan du være vår representant og gå inn i ledelsen?

Fem minutter går fryktelig fort.

Ulf rekker ikke å ringe kona hjemme på gården, Else. Han har vanskelig for å si nei. Særlig til Else, men som folkevalgt politiker er det enda verre. Etter 20 år i politikken er han kjent for å være en samarbeidsvillig og fredelig mann.

Han tenker på eldstesønnen, Trygve. Familien driver gården, diskutere og tar avgjørelsene sammen hjemme i Tana. Der er det lunt og høyt under fjøstaket.

– Du må vise hva du står for pappa, hadde sønnen sagt til han tidligere.

Ulf gransker samvittigheten.

– Hviler det da på min samvittighet eller ikke å slå sammen to fylker som de folkevalgte styrer? Når Stortinget har bestemt seg for tredje gang ... Det mener jeg at det ikke gjør.

Når det femte minuttet har gått har han sagt ja til å lede sammenslåingen og lage landets største fylke, selv om Ulf tror sønnen mente at han burde sagt det motsatte.

Noen har sagt at steiner kan brukes til så mye. Du kan bygge en mur eller bestemme deg for å kaste. Ulf bestemmer seg av nødvendighet. Noen må forsøke å bygge en bru.

Samme kveld hjemme i Tana skvetter Else til når hun ser nyhetene og bildene av Ulf rase over TV-skjermen.

Fredsmekleren

Else og Ulf har vært gift og vært arbeidskamerater gjennom 40 år.

De kjøpte gården sammen da de var unge. Ulf kom fra Vadsø i Øst-Finnmark. Else fra Rafsbotn utenfor Alta i vest. Den gang var det ufred i bygda. De startet et bygdelag hjemme i sin egen lille stue. Mer enn 20 folk fra bygda møtte opp hos nykommerne. Det var mange.

De har bygget ut stua og bygget ny fjøs. Og da ungene, en gutt og tre jenter ble voksne, et større samdriftsfjøs som har fått priser fra Tine for melka.

De sto på sitt da de mente det var bedre for kyrne å gå løs, selv om Mattilsynet protesterte. Det var på 70-tallet. Siden har de fått rett.

De har satset hver for seg, men har likevel alltid vært sammen om det. Som da Ulf reiste rundt for å snakke om hvordan den da utskjelte kongekrabben kunne bli en viktig ressurs for Øst-Finnmark.

Men på TV på kvelden den 17. desember ser og hører Else at Ulf sier ja til det de sammen var enige om at var feil.

Han skulle til og med lede jobben, han som var blitt kalt fredsmekleren i bygda.

– Hvorfor hadde han ikke sagt noe? Jeg visste jo ingenting.

Else tenker at det blir vanskelig å beskytte mannen sin nå, og skal få rett.

Det er så vidt blitt vår i Tana da Else må slutte å lese.

«Hjernevasket»

Hun leser at Ulf er en sviker og en mann som har blitt hjernevasket. De samme ordene går igjen, og de verste leser hun på Facebook-gruppen For Finnmark. Hun melder seg ut.

– Jeg kjenner ikke Ulf igjen i sånn som de skriver. Det er i alle fall ikke min Ulf. Er det nødvendig? Hvis de hadde møtt Ulf, ville de sagt det da? De er så sinte.

Han er ofte langt unna, på en av de over tjue flyreisene han har vært på siden 1. januar. Pendlende mellom Vadsø og Tromsø.

Den lengste ruta han flyr mellom Tromsø og Vadsø kalles melkeruta av en grunn. Den har minst fire stopp og tar drøyt tre timer. Billetten koster ofte mer enn 6000 kroner.

Han og Else kunne reist langt vekk for samme prisen.

Hjemme i Tana kan han våkne grytidlig og lure på om han har glemt noe. Sjekker mobilen og hukommelsen. En melding han er usikker på om han rakk å lese. Han vet at om han glemmer noe vil det føre til nye stikk i hans retning.

Når han kommer frem til fylkeshuset i Vadsø, utpå vårparten, merker han det omtrent når han krysser dørstokken. Gamle kolleger slutter å hilse. De holder seg på avstand.

Når han går inn i kantina for å spise lunsj. De løfter ikke på hodet.

Ulf blir hengende. Ser på telefonen. Det kommer meldinger. De er rasende og noen nærgående og personlige.

– Jeg orker nesten ikke å si det. Det er som om de har trampet på meg som person.

Noen av dem fra samme parti eller fra tidligere kolleger. Det er de verste.

Dolket i ryggen

40–50 mennesker har møtt frem til det som kan se ut som et alternativt fylkesting.

For Finnmark, organisasjonen som nekter å la Troms og Finnmark sammenslås i stillhet, har også valgt seg fylkestingssalen i Vadsø som møtested.

De ble latterliggjort i starten. Geriljakrigere. Anarkister. Klagerop og syting. Men i kveld er det voksne folk, småpratende, hverdagskledd. Det er langt fra fullt, men etter hvert har også kritikerne skjønt at de har folk fra hele Finnmark med seg.

De mener få har sin identitet så sterkt knyttet til navnet på fylket, slik folk i Finnmark har. Historien sitter i ryggraden. Fisk, gass, olje, vind, mineraler og rein har de også.

Å slå sammen Troms og Finnmark handler igjen om hvem som skal råde over naturressursene i Finnmark, mener lederen Randi Karlstrøm.

– Dette er ikke føleri. Det handler om økonomi, ressurser, makt og demokrati.

I kveld har hun invitert meningsfeller fra sør, fra Viken, som slåss mot sammenslåing der. Fra talerstolen takker gjesten finnmarkingene for å ha ledet an.

Randi Karlstrøm mener bestemmelsen om å slå sammen ble gjort på en kupplignende måte. Hun frykter sentralmakta på sikt skal tappe Finnmark for naturressurser, og at området til sist vil avfolkes.

At Finnmarks framtid ble forhandlet bort når det endelig begynte å gå rett veg, og at historien har gjentatt seg mange ganger.

Derfor mener hun politikerne som har nektet har vært modige.

Og at Ulf Trygve Ballo og hans parti har dolket sine egne i ryggen.

Men Randi Karlstrøm benekter at For Finnmark har kalt ham for en sviker.

– Det er en viktig sak og store verdier som står på spill. Vi som deltar i debatten og som er med på leken må tåle steken. Saken er stor og passer store ord, men det skal ikke gå på person eller personlige angrep.

Men sammenslåingen av Troms og Finnmark spiser ledere.

«Svikerne»

Erfarne og sindige politikere har fått høre det, fra mange kanter.

Storfjordingen Willy Ørnebakk (Ap) ble framstilt som Hitler i en populær video på Facebook og fikk gjennomgå.

Da Finnmark og Troms tok et steg nærmere sammenslåing fikk fylkesvaraordføreren i Finnmark, Hammerfestingen Tarjei Jensen Bech (Ap), en anonym melding om at det hadde vært best om han ikke overlevde Utøya.

Jo Inge Hesjevik (H) fra Porsanger ble kalt regjeringens våpendrager. I kommentarfeltene har han vært «en rævdilter etter Erna» og en «sviker» og «fiende» når han som en av få kjempet for å få den utskjelte opprinnelige avtalen mellom Troms og Finnmark til å skje.

Ulf Trygve Ballo er bare neste og siste mann ut.

– Men Ballo er i Tana. En av de kommunene som har aller sterkest følelser om dette. Han opplever det ikke bare når han reiser rundt, men også i sin egen kommune. Der han selv bor, sier Jo Inge Hesjevik.

Han har snakket om det i sin partigruppe, om hvordan Ulf Trygve Ballo egentlig har det.

Elefanten i rommet

Sju politikere og tre fagforeningsrepresentanter fra hvert av fylkene setter seg ned i stolene for det siste møtet på fylkeshuset i Tromsø. Sist de møttes var det sommer. Plastposen med gaver ser ut som om den har reist melkeruta noen ganger.

Ulf er den første til å plages, men med et trivielt problem.

– Hvordan er det å komme seg på nett her i Troms?

Arne Bergland, en politisk veteran fra Troms som har blitt en god kollega, er den første som svarer.

– I Troms er du betraktet som fiende. Det er derfor du plages med å logge på.

Behersket latter smitter fra Arne og til de andre rundt bordet. Så ønsker Ulf hjertelig velkommen til siste møte. At de nærmer seg en tidsfrist for jobben.

Han skal til å starte på sakslista da en representant fra Finnmark navngir elefanten i rommet. Hun tar opp det som har skjedd siden sist.

– Jeg vil få protokollført at bekymringene for de ansatte som skal overta i Vadsø bør tas på høyeste alvor.

Hånden til en representant fra Troms strekker seg rolig og bestemt opp mot taket.

– Vi har alle lest om det som har blitt skrevet. Skal vi ta en ny runde på dette? En del ting som har kommet frem kjenner jeg igjen også i Troms.

Da er Arne der igjen. Sier han ikke vil være regelrytter, men at han vanskelig kan se at dette skal protokollføres når det ikke er en del av en sak.

– Dette er forvirrende. Har det ikke blitt orientert så tydelig som mulig? Hvem er det som forvalter sannheten her?

I planene for dagen står det at de skal snakke om økonomi. Om det nye fylkets budsjett på 4,6 milliarder kroner.

I stedet varer diskusjonen om arbeidsforholdene på fylkeshusene i Troms og Finnmark i over en time. Om at folk i Finnmark er i ferd med å bli spist opp av tidspress og hvor ille de egentlig har det. Om at det er det samme i Troms.

Ulf sier folk har grått på skuldra hans der også.

Diskusjonen stilner når Ulf sier han er enig med Arne Bergland. For ettertiden vil ikke protokollen si noe om det som ble sagt.

Når de endelig starter på dagsorden tar orienteringen om økonomi til sammen 7 minutter.

Til sist takker Ulf for møtet, og pakker silkepapiret opp fra posen.

Den verste jobben i nord

Han sier møtet ble fint, og overrekker gavene.

Multesirup fra Troms til Finnmarkingene. Urtekrydder fra Finnmark til dem fra Troms. De tar imot. Takker også for et fint møte.

En sier at han ledet det siste møtet godt. Det tredje og siste i Tromsø på fire dager.

Nå er han på veg ut av vepsebolet. Han tror ikke mange kommer til å si takk for jobben når han kommer hjem.

Følelsene slår salto i magen.

– Kanskje om noen år. Kanskje kommer det da noen og sier at vi ikke gjorde den verste jobben. De som er sintest nå snakker ikke bare om saken, men kobler alt opp mot den. Nå får det bli opp til politikerne som kommer etter å vurdere om det var riktig, eller om de vil reversere.

Så går han alene ut av fylkeshuset og ned mot lyskrysset. Rødt lys. Venter. Kjenner at han er sulten.

Han har vært på en av de første kafeene på veien inn mot sentrum en gang før, etter et av de første møtene.

Han går inn, bestiller, setter seg på pinnestolen for å vente og strigråter.

♦

Mandag 28. oktober konstitueres Troms og Finnmark Fylkesting seg i Harstad. Representanter fra regjeringen har takket nei til å komme.