Laster innhold, vennligst vent..

Stille skred

Longyearbyen 19. desember 2015: Stormen hadde endelig lagt seg og folk pustet ut. Alt var blitt vakkert. Og stille. Lydløst kom skredet.

Kjersti Strømmen
Journalist og fotograf
Glen Imrie

Fjellet Sukkertoppen ruver som en høy kulisse bak Longyearbyen. Vakker og majestetisk. Få tenker at det også utgjør en fare.

I timene før enorme snømasser river bort to år gamle Nikoline Røkenes og familiefaren Atle Husby (42) og knuser elleve hjem, er innbyggerne opptatt av å sikre løse gjenstander. De stålsetter seg mot stormen og er fascinert av naturkreftene.

Når alt blir stille er de lettet. De forstår ikke at det er nå de bør være på vakt. At trusselen er overhengende og midt blant dem.

Du kan lese hele faktanovellen nedenfor, eller velge kapitler her: Lavinehunden reiser, Han tenker på skavlen, De er i beredskap, De ble tatt av skred, Han er på nachspiel, Han aner skred, Datteren sover ute, Hun kjemper seg hjem, Hun redder hundene.

LAVINEHUNDEN REISER

17. desember 2015, klokken 14.30, sitter Martin Johansen i flysetet med hunden Freke mellom beina. Det blåser opp til storm, det kommer mye snø, og han reiser ned fra Svalbard med Longyearbyens eneste lavinehund. – Det er vel ikke særlig lurt. Eller?

Kvinnen i nabosetet spør, men ikke for å kritisere. Det er en spøkefull kommentar, men like fullt et relevant spørsmål. Han smiler til henne. Hun er svalbardianer, som ham, men aksenten avslører at hun absolutt også er svensk.

Martin forklarer at han ikke fant noen som kunne passe hunden. Dessuten er det ikke så lett å få den til å adlyde andre, og han kan nesten ikke forplikte seg til å bli på øya mens familien drar på ferie til fastlandet.

Han stryker over pelsen til hunden for å roe den ned. Freke liker ikke å fly, men det hadde vært verre om den var i lasterommet. Det hadde den absolutt ikke likt. Martin tenker at det er luksus at han får ha den med i kabinen, men så er det kanskje også den eneste fordelen man har som frivillig hundefører.

Martin Johansen og hunden

LAVINEHUND: Martin Johansen var på fastlandet med byens eneste lavinehund rett før jul i 2015. På bildet er han fotografert med sin yngste hund, en schæfer.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Kvinnen i nabosetet er interessert. Han forteller henne at lavinehund-oppdraget er frivillig og at han ikke forplikter seg til å være tilgjengelig til enhver tid. Dersom myndighetene i byen ønsker en hund i beredskap må de nesten legge til rette for det. Martin mener det absolutt ville være en god idé med en kombinert narkotika- og lavinehund hos Sysselmannen. For selv om lavinehund-beredskapen i Norge er basert på frivillighet er Svalbard ikke akkurat et sted man kommer seg lett til om det skulle skje en skredulykke. Og i Longyearbyen er det jo bare ham, og Freke.

Kvinnen gir hunden kompliment og spør hvilken rase den er. Han svarer at den er Lapsk Vallhund, og jo, Freke er dyktig. Det ligger mange timers trening bak. De er en ekvipasje i Norske Redningshunder og har flere ganger rykket ut sammen med den lokale skredgruppa i Røde Kors som Martin er medlem av.

Har Freke funnet noen i skred? Nei, ikke så langt, men det er tilfeldig.

Han ser ut flyvinduet og tenker at han både er fornøyd og misfornøyd med at han og familien er kommet seg ombord årets såkalte evakueringsfly. Det er dette de fleste satser på om de skal være sikre på å komme seg ned til jul.

Det er nesten ikke til å tro at han også denne gangen kommer til å være et annet sted når uværet herjer på øya. Han har bodd her i sju år og har aldri opplevd naturkreftene på sitt mektigste på Svalbard. Det er litt trist egentlig.

Samtidig er morgendagens fly kansellert, nettopp på grunn av stormen, og da er det jo godt at familien og hunden kommer seg av sted på juleferie. Først til fastlandet, og så til Danmark.

Mørketid i Longyearbyen 2016

MØRKETID: Vinteren på Svalbard er preget av en mørketid som er helt svart

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

SAS-maskinen letter og snart er de høyt over det mørklagte landskapet. Martin gleder seg til å se dagslyset Sør-Norge har å by på.

Fredag 18. desember må Martin finne seg i å gjøre julehandelen unna på overfylte kjøpesentre, men motiveres av at det er mange gode kakestykker å velge mellom på kafeen. Faren hans har tatt hunden med ut i skogen, der den boltrer seg i uendelig mange herlige lukter fra andre hunder og for ham eksotiske dyr som rådyr og hare. Det er fint å gå tur med bestefar, for da får den gå der den vil.

Svalbard er naturlig nok et tema når han og samboeren på kvelden besøker et vennepar. De følger med på værvarselet og Martin sier han gjerne skulle ha opplevd stormen. Han hadde gått glipp av uvær også da de reiste ned til jul sist gang, for flere år siden.

19. desember våkner Martin til en grå dag på Østlandet, men det er oppholdsvær, og det er jo noe. Han går ut med hunden og vurderer å skrive på Facebook at folk i Longyearbyen må være forsiktige om de drar ut i terrenget. Med været som er meldt er han helt sikker på at det kommer til å gå snøskred i østlige lesider en av de påfølgende dagene.

I Svalbardmålestokk hadde det allerede kommet mye nedbør, og han er fullt klar over at sterk vind i kombinasjon med snø er oppskriften på skred.

Det blir med tanken. Han er ikke veldig aktiv på disse Facebook-greiene, og det er jo flust av folk som kommer til å tenke det samme. Martin tenker ikke på skred i boligområder i byen. Han tenker kun på folk som skal ut i felt.

Kanskje er det fordi han har hatt med Freke på søk der en skuterfører ble tatt i skred. Eller kanskje er det bare fordi de fleste kun pakker skredsøkeren og spaden når de skal ut i terrenget. De bruker ikke slikt utstyr i byen.

Moren er fryktelig stressa. Det er fokus på poteter. De skal skrelles, eller ikke skrelles. Snart er det storinnrykk av onkler og tanter og deres barn. Martin går for det meste i veien. Hans eneste oppdrag er å være til stede for samboeren og deres to døtre, og hunden selvsagt.

Han går en tur på toalettet. Når han kommer tilbake sier samboeren at telefonen ringte. Nå er den død. Tom for strøm.

Epilog:

Både jobbtelefonen og privattelefonen til Martin Johansen er utladet når skredet går, og operativ leder i Longyearbyen Røde Kors ringer til ham som har byens eneste lavinehund. Martin ringer tilbake og blir formidlet den forferdelige nyheten. Han sitter i Flateby. Det er en ufattelig vond følelse å ikke kunne bidra.

Han får lyst til å kaste seg i bilen og kjøre til Gardermoen. Han kan klare det på 40 minutt. Han vet at det ikke vil nytte, for flyturen til Longyearbyen vil uansett ta tre timer. Da vil det være for seint. Han ringer til Troms og hører om den han kjenner der har blitt utkalt med sin lavinehund. Enda ikke, men det blir sendt lavinehunder med Norwegian-flyet. Martin hadde rukket det, men det hadde ikke hjulpet på annet enn selvfølelsen.

Ett år senere flytter Martin, Freke og resten av familien til fastlandet. I tiden før avreise tar Martin andre hundeeiere med på trening, og flere viser interesse, men enda er det ingen andre sertifiserte lavinehunder på Svalbard.

Martin Johansen var borteist med lavinehunden da skredet kom

BORTREIST: Martin Johansen og Longyearbyens eneste lavinehund reiste på juleferie 17 desember, 2015.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

HAN TENKER PÅ SKAVLEN

17. desember kl. 21.30, har Øyvind Snibsøer kledd seg i svart skjorte og bukse for anledningen. Han rensker stemmen. Sammen med resten av Store Norske Mandskor skal han synge for det russiske besøket som er kommet fra Barentsburg for å være med på julebord hos Sysselmannen.

Øyvind er ikke bare med fordi han er glad i å synge, men fordi han setter pris på det gode kameratskapet. De brummende stemmene som bidrar på frivillig basis er ofte med på alle mulige slags tilstelninger. De synger med jubel og glede for de fleste som vil høre på, om det passer seg slik.

De er en stilfull gjeng. Svarte klær. Svarte notehefter. Hvite korluer. De synger alvorlige, tunge budskap, men serverer vel så gjerne muntre toner med glimt i øyet.

Denne kvelden fremfører de Himmelunge. Sammen synger de første vers av Jag vet meg en stad, men på norsk. Korets språkkyndige representant trår til med solo på et russisk andre vers, og så stemmer de alle i på det siste verset og avslutter med skikkelig trøkk.

Øyvind liker at det er historisk schwung over Store Norske Mandskor. Som navnet tilsier har det sin opprinnelse fra den gang gruveselskapet eide alt og alle i Longyearbyen. I dag er de kraftfulle stemmene en god blanding av alle yrkesgrupper.

Koristene er kun kommet for å underholde og er ikke med på selve middagen, men når de har utført oppdraget svinger de seg gjennom kjøkkenet og forsyner seg med litt rester. I peisestuen får de kaffe og kaker, og øl.

Sukkertoppen og Longyearbyen

SUKKERTOPPEN: I hjertet av Longyearbyen ligger det mektige fjellet

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Det er oppbruddsstemning i selskapet. Russerne har fått det travelt. De vil ikke bli hindret av stormen som har meldt sin ankomst, og haster for å komme seg ut til flyplassen og opp i helikopteret raskere enn de egentlig hadde tenkt. Russerne er kommet i flotte kostymer. De har stilt med både Fader frost og Isprinsessen. Gaver er utvekslet med vertskapet. De skulle gjerne ha vært lengre, men på gjensyn. Dosvidaniya.

Mannskoret har det ikke travelt. Det er hyggelig å bli invitert til sysselmannen, og som alltid er det hyggelig å være samlet.

Øyvind står og henger ved peisen som er fyrt med god og velluktende bjørkeved. Han tenker at den brenner godt, og at dette er helt annen vare enn det svalbardianere ofte benytter seg av når de ute i terrenget og tenner opp bål. Da varmer de hendene over rusk og rask som har drevet i land fra fjerne skogkledde land, fulle av salt.

Blikket hans sveiper over rommet. Det er litt tynt i rekkene denne kvelden. Flere av kormedlemmene er reist ned på juleferie. Likevel har de klart å stille relativt mannsterke. Han tvinner litt på den kunstneriske og lange barten han har anlagt i det siste. Selv om håret begynner å bli ganske så tynt, har han i det minste den og et bustete skjegg.

Han humrer litt over synet av den utstoppede isbjørnen i hjørnet. En gang pyntet han den med korlua etter en lignende opptreden. Da så den ganske så søt ut.

Mens han står der kommer sysselmannen Kjerstin Askholt som god vert opp til ham og utveksler noen ord. Om han er bekymret for været? Nei, det er han ikke. Men han er urolig for skavlen i Lia som pleier å komme med slikt vær.

Han sier det der og da, men bekymringen er ikke tynget av et slikt alvor at det kommer til å følge ham gjennom det neste halvannet døgnet. Ikke i den grad at han formelt melder fra til noen instanser. Han dveler ikke ved det faktum at snøskredfaren ikke har vært et politisk tema så lenge han har vært nestleder og nå leder i Svalbard Arbeiderparti, eller om det burde ha vært det.

Kanskje er det vestlendingen med mang en utflukt i fjellet som vil ha ham over på denne frekvensen, eller minner fra da han på 80-tallet gikk på friluftslinja på en folkehøyskole. Kanskje er det hans tidligere erfaring fra Røde Kors Hjelpekorps som har satt seg i ryggmargen.

Kanskje er det redningsaksjonen han var med på i Kvamskogen tjueto år tidligere som lister seg opp bak pannebrasken. Han tenker ikke så mye over hvorfor, men værvarselet om østlig vind og store snømengder har satt i gang noen tanker.

Han er kjent med at Lia ligger i en vestvendt skråning der snøen samler seg når det blåser fra øst, og han har observert hvert år at det er bratt nok til at det raser noe. Likevel er skredfare inne i byen ikke et tema som hyppig diskuteres i Longyearbyen. Det er noe man vanligvis tenker på når skuteren pakkes for tur, eller når noen skal opp i de bratte fjellsidene på ski.

Når han nevner bekymringen for sysselmannen går han ikke inn i disse detaljene. Ordene er ikke ment som en varsling. Det er mer en tanke han spontant sier høyt fordi han blir spurt om været. Mer blir det heller ikke sagt om den saken.

Laster innhold, vennligst vent..

Den hyggelige stunden oppe på Skjæringa fortsetter en stund, og så vandrer de mørkkledde herrene i Mandskoret hver til sitt.

Øyvind og flere andre slår følge ned Melkeveien i retning sentrum. Bak bebyggelsen, rett imot dem, ruver Sukkertoppen. På klare dager er den majestetisk. Inviterende. Enn så lenge beskyttende.

Fredag 18. desember klokken 22 er Øyvind ute og lufter den lille, svarte schnauzeren. Vinden blåser sterkt og på få minutter blir skjegget hans tettpakket med snø. Stormen som er varslet er et tema i familien på fem. De gleder seg over at det endelig blir skikkelig hvitt ute, og barna opplever det som spennende at vinden tiltar i styrke.

Øyvind har egentlig tenkt å bli hjemme denne kvelden, men været blir ikke så ille som de har ventet. Når det tikker inn meldinger fra venner som er på puben i enden av gata blir kona rastløs og spør om de skal ta seg en tur. Ok. Han blir med.

De møter flere kjente og slår seg ned innerst i puben. Den ligger i kroken av hotellet som nå bærer det lukrative navnet Radisson Blue, men som stykkevis og delt ble fraktet til Longyearbyen etter å ha utspilt sin rolle under OL i Lillehammer.

I løpet av pubaftenen nevner Øyvind så vidt denne skavlen igjen. Han håper at den løsner før den blir for stor. Men ingen dveler ved temaet. Heller ikke han. Tankene hans svinger innom iblant, men det er ikke noe han kverner mye på.

Det nærmer seg jul og folk er i godt humør. Tiden går fort og snart er det midnatt. Det er allerede kommet en telefon til baren om at taxiene slutter å kjøre på grunn av været. Nå kommer meldingen om at sysselmannen oppfordrer utestedene til å stenge, og Barentz pub lukker døra.

For mange er det for tidlig til å ta kveld. De kan jo ikke gå hjem, sier de. Ikke nå, det er jo helg, snart jul og alle hjerter gleder seg over fri. Men for Øyvind og kona er det ikke aktuelt å bli med på nachspiel. De vinker farvel til glade venner.

En venninne som har skadet foten slår følge med Øyvind og kona. De støtter henne hjem i den sterke motvinden. I gata der de bor er det hus på begge sider av gata. Bortsett fra noen skavler har snøen ikke lagt seg tung akkurat der.

Øyvind Snibsøer

FJELLMANN: Øyvind Snibsøer har erfaring fra Røde Kors Hjelpekorps og vet hvordan snøen kan legge seg tung i lesider.

Foto: Privat

Øyvind lufter hunden en siste gang for kvelden. Den liker slett ikke dette været, gjør seg raskt ferdig og piler inn i varmen. Det er bekmørkt opp mot fjellet han bor på ned- og nordsiden av. Han tenker ikke at han burde løpe opp med lys og lykte for å gjøre egne vurderinger. Nå er været uansett blitt for tett til at det ville ha noen hensikt. Han tenker heller ikke på å advare sine venner mot å dra til hjemmene ved foten av Sukkertoppen, der dette ene nachspielet også skulle skje. Når han går og legger seg er han ikke utpreget engstelig. Snømengdene er ikke blitt så store der han er.

Mens Øyvind sover øker vinden i styrke og frakter med seg store mengder snø fra dalen innenfor. Når han våkner om morgenen blir han overrasket over nedbøren som er kommet i løpet av natta. Fra vinduet ser han at hele gata nedenfor der han bor er en eneste stor snøskavl, to eller tre meter høy. Men den lille uroen som fulgte ham før stormen er blitt borte med søvnen. Nå er alt vakkert og stille.

Han sier «vi snakkes» til datteren på tretten. Hun løper ut med venninnen, bort mellom husrekkene og opp til en tredje venninne som bor i Lia.

Telefonen ringer. Det er datteren. Hun er avmålt i stemmen. De store brune øynene ser det hun nøkternt forklarer. «Mamma. Pappa. Det er gått skred. Spisshusene er tatt».

Epilog:

Når byens befolkning og Mandskorets medlemmer får vite at deres korkamerat Atle Husby har mistet livet i skredet, samles de i kirka. Øyvind husker at sysselmannen kom bort til ham og sa at hun tok bekymringen hans på alvor men at staben ikke delte denne bekymringen.

Sysselmann Kjerstin Askholt sier til NRK at hun finner påstandene om at disse samtalene har funnet sted uforståelig. Hun tar sterkt avstand fra påstanden om at «hun tok bekymringen hans på alvor men at staben ikke delte denne bekymringen», og sier at diskusjoner i staben var og er utenkelig å diskutere med utenforstående.

DE ER I BEREDSKAP

18. desember klokken 18.00, kikker tobarnsmoren Emelie Våtvik ut av vinduet for tjuende gang. I dag er det ikke utsikten mot det vakre Hiortfjellet som opptar henne, og sant nok er det for mørkt til at hun kan se det uansett. Det er jo ikke akkurat stjerneklart ute, og i mørketida er det månelys som må til om man skal nyte landskapet. Denne dagen er det absolutt ikke oppholdsvær. Hun ser likevel rastløst ut mot Adventdalen, som om hun på den måten kan få bedre kontroll på vinden som kommer derfra. Det er meldt orkan styrke, og hun tenker at huset ligger utsatt til.

Hiortfjell i mørketid

UTSIKT: Hiortfjellet ligger over fjorden fra Longyearbyen og kan kun skimtes i mørketida.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Hun ringer til foreldrene og spør hva de tror. Er det trygt å oppholde seg her? Hun er vokst opp i Longyearbyen og husker godt historiene om husene som blåste av gårde da hun var liten, og om bussen som velta en gang på åttitallet, da det også var orkan. Hun liker det ikke. Emelie er ikke spesielt redd for verken vær eller vind, men nå bor hun i et hus som ikke er blitt testet i den slags vær.

Det står høyt oppe på pæler, og ligger dessuten høyt oppe i byen, i Gruvedalen. Hun tenker at de store vinduene kanskje ikke tåler den slags vindstyrke. Dessuten er det fullt av løse gjenstander i Longyearbyen som ofte havner helt andre steder enn de opprinnelig lå, når det stormer som verst. Hun ser for seg at det kommer et eller annet susende gjennom lufta og inn stuevinduet. Eller enda verre, inn vinduet til barna.

Hun diskuterer situasjonen med ektemannen, Svenn Are Johansen. Han sier tja, at kanskje de skal overnatte i banken? Emelie tror han tuller, men nøler ikke. Det er en glimrende idé. Det synes også barna, uten at de har noen klare tanker om hvorfor noen kommer opp med denne fantastiske planen.

Emelie dobbeltsjekker at de har med seg guacamole og pakker ned de ulike ingrediensene til tacoen som de allerede har gjort klar. De finner raskt frem soveposer og liggeunderlag og pysj til ungene. På kort tid er de pakket og klar til utflukt. Også hunden er med. De kjører ned til sentrum og når de rigger seg til i banken, kjenner Emelie at dette er jammen meg det lureste de kunne gjøre. Nå slipper hun å bekymre seg for vinden som uler rundt hushjørnene.

Emelie Våtvik

I HVELVET: Emelie Våtvik frykter vinden og flytter inn i hvelvet med familien den stormfulle natta.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Det er slett ikke spøk men fullt alvor når Svenn nevner det alternative overnattingsstedet. Han har brannvakt og tenker at det slett ikke er gunstig å være langt oppe i Gruvedalen dersom det kommer så mye snø som de venter. Da vil det jo bli helt umulig å kjøre hjemmefra og ned til brannstasjonen ved en eventuell utrykning. Han jobber jo i banken, og der er det godt og varmt, så hvorfor ikke.

Klokken 18.30 setter Emelie kjøttdeigen inn i mikrobølgeovnen og sender en melding til sin søster. Vi har flyttet inn i hvelvet i banken. Trippelt smilefjes. Storesøsteren ler og sender en melding tilbake om at hun er helt herlig, og tenker at den jenta er jammen blitt en hønemor etter at hun fikk barn. Hjerte og smilefjes.

Hun ser humoren i det, men tenker også at folk får nå tenke det de vil. Hun gidder ikke å bekymre seg unødig, når det finnes såpass gode alternativ. Barna leker og ser på iPad, og de voksne setter seg godt til rette foran TV-en.

Plutselig ringer alarmen Svenn bærer på som brannvakt. Det gjelder kjøpesenteret Lompen, som ligger kun et steinkast unna banken. Vaktlaget blir enige om at han skal dra bort i sivil og sjekke, ettersom han er like ved. Han treffer på en av vaktmesterne og får vite at det er en eller annen teknisk feil. Alarmen går igjen. Og igjen.

Jann-Egil Gjerde og Svenn Are Johansen

PÅ VAKT: Jann-Egil Gjerde og Svenn Are Johansen var på brannvakt natt til 19. desember 2015

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

De første gangene er vaktlaget raskt på plass, men når alarmen går for tredje eller fjerde gang er vaktlederen Jann-Egil Gjerde snødd inne i vei 234 der han bor, og må vente en halv time før brøytemannskapene kommer til unnsetning. Da er det kommet så mye snø at også brøytebilene kjører seg fast. Når Jann-Egil endelig kommer frem til Lompensenteret vasser han og de andre i vaktlaget til knes i snø. Alarmen kommer fra flere steder i bygget uten at noen finner feilen. Det er urovekkende. Irriterende.

Klokken 20.30 har de inntil videre fått kontroll på alarmene og vil ta seg en velfortjent liten hvil. Da ringer Sysselmannen. Flere bølgeblikkplater har løsnet og fyker rundt som giljotiner ved Nybyen øverst i Longyeardalen. På grunn av permafrosten legges fjernvarme, vann og avløp over bakken på Svalbard i såkalte rørgater. Nå har den kraftige vinden altså røsket tak i bølgeblikkplater som ligger på toppen av disse rørgatene for å beskytte dem.

Jann-Egil drar opp i vaktbilen. Han tar ansvar for å få kontroll på de farlige gjenstandene som ligger strødd rundt omkring i Nybyen. Han vet at de tynne og sylskarpe platene kan komme i enorm fart og gjøre skade på alt de treffer, men det er umulig å vite om han får tak i alle, eller om noen er blåst ut av syne.

Jann-Egil Gjerde

VAKTLEDER: Jann-Egil Gjerde var på brannvakt natt til 19. desember.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Ikke før oppdraget er utført og han har kommet seg tilbake til sentrum rundt klokken 22.30 får han en ny telefon fra Sysselmannen. En av brøytesjåførene har oppdaget treverk som ligger midt i veien og forteller at en hel brakke mangler tak.

Nå er været blitt så heftig at det er null sikt. Det er slett ikke lenger forsvarlig å kjøre med vanlig bil. Vaktlaget henter brannbilen og Svenn setter seg i førersetet. Han setter alle lysene på og tenker at nå ser doningen sannsynligvis ut som et helikopter som kommer oppover veien. Han ser ingen verdens ting. Ikke vegen, ikke brøytestikkene. Kun lyktestolpene. Han kjører i fem kilometer i timen, og nistirrer på gatelysene for å ha en viss oversikt over om de klarer å holde seg på den nå helt usynlige veien. Bak ham kommer vaktbilen og Sysselmannsbilen.

Plutselig ser de det avblåste taket liggende et par meter foran seg. Oops. Svenn tenker at det er bra vi holdt så lav fart, for dette så vi ikke komme. Det er taket på brakke 10 som er blåst av. Den lange brakka huser studenter. De finner en jakke utenfor og sjekker raskt om den kan tilhøre noen som fremdeles er i bygget. En kjapp telefon til studentsamskipnaden i Longyearbyen gir svar. Den ene personen som bor der nå er på jobb. Da er det ingen å bekymre seg for der.

Turen tilbake fra Nybyen til sentrum tar vanligvis tre minutter. I kveld tar den nesten tre kvarter. De ser ikke snurten foran brannbilen. Igjen har de kun gatelysene som holdepunkt. Når de kommer tilbake til Brannstasjonen sender Jann-Egil hjem vaktlaget. De har fått kjørt seg i kveld.

Svenn er dratt tilbake til banken. Når han kommer inn døra er barna for lengst i seng, eller i alle fall i sine soveposer på gulvet, og Emelie er oppslukt av en den spennende håndballkampen på TV der Norge kjemper mot Romania. Det er ekstraomganger, og hurra, Norge vinner. Emelie jubler.

Svenn Are Johansen

BANKMANN: Svenn Are Johansen tok familien med inn i banken da det blåste opp til storm på Svalbard

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Nå tikker det inn en melding. Emelies bror, Tarjei, er også med i vaktlaget. Nå har han kjørt privatbilen i grøfta på vei hjem fra brannstasjonen. I dette været er det jammen ikke lett å vite hvor veien går.

Svenn drar ut igjen i stormen for å hjelpe. Han fester slepetauet og drar til på gassen. Bang! Det smeller så høyt at hjertet nærmest stopper. Det er nesten så han tror at noen skyter på ham. Herregud. Hele døra på førersida er knust. Slepetauet var tydeligvis ikke sterkt nok, kroken røyk og så kom det hele som en springfjær tilbake. Han tenker at nå hadde han flaks. Dersom jernkroken hadde truffet et lite stykke lenger opp ville den ha kommet gjennom vinduet og rett i nesen på ham.

De gir opp bilen. Brøytevakta har ikke sjans til å hjelpe dem. Svenn kjører Tarjei hjem i sin bil, og gjør en avtale om å hente ham dersom det blir flere utrykninger.

Når Svenn kommer tilbake til det alternative overnattingsstedet har det dannet seg store fonner foran bankdøra. Noen har lagt ut en melding på Facebook om at skyvedøra inn til gangen i post- og bankbygget går opp og igjen. Opp og igjen. Opp og igjen. Det er nesten litt spooky, tenker Svenn og tilkaller teknisk hjelp.

I mellomtiden har Jann-Egil fått enda en telefon. Denne gangen er det deler av taket på skolen som har blåst av. Når han kommer frem har Sysselmannen funnet igjen noe av det helt borte med fotballbygget. De kaller inn vaktmestrene og driftsteknikerne fra Longyearbyen lokalstyre som jo eier skolen. Men nei. De kommer seg ikke ut fra der de bor. Alle bilene er snødd ned. Vegene er snødd ned. De kommer seg ikke noe sted. Omsider får Jann-Egil kontakt med en rørlegger og en elektriker. De blir med inn i bygget for å sjekke om det er kommet noen skader på grunn av det avblåste taket. De sjekker om vannet har frosset og om det har vært noen kortslutninger.

Jann-Egil ser at klokka nærmer seg tre eller fire på natta. Rørleggeren slår raskt fast at alt er ok når det gjelder vannet. Elektrikeren sier at alle kursene er ok. Nå må de avklare om det er noen innvendige skader på bygget. Noen himlingsplater har falt ned, men det er også alt.

Vaktlederen tenker at nå ryker bedriftsfotballturneringen de skal ha inne i hallen. Hele området kommer til å bli stengt. Avblåste tak er jo ikke akkurat det man kan kalle trygge forhold. Det er uansett ikke framkommelig på noen som helst måte. Trist, men det er ikke noe å gjøre med det.

De avslutter på skolen og kjører i retning Sysselmannens kontorer på Skjæringa for å skrive en rapport om nattens hendelser. Det kan de bare glemme, for der kommer de ikke inn. Det er fullt av snø. Da beslutter de at de satser på å ta arbeidet med rapporten på brannstasjonen. Det skjønner de snart er en dårlig ide. De kjører seg fast flere ganger på vegen ned og blir helt søkksvette av å grave frem både sysselmannens biler og vaktbilen. Når de endelig kommer frem til brannstasjonen er de helt utslitt. De blir enige om å ta fatt på papirarbeidet på dagtid.

Endelig hjem, tenker Jann-Egil, men gleden blir kortvarig. Han kjører rett inn i en stor snøskavl på veien mellom sykehuset og hotellet. Han sukker høyt og er på grensen til utmattet. Skavlen er nesten to meter høy og bilen står i lufta. Han ringer til brøytevakta som hjelper ham å komme løs, men nei, noe mer hjelp er det ikke å få. Vei 234 der han bor er gjensnødd, men brøytevakta har mer enn nok med å holde de viktigste veiene åpne.

Han tør ikke å parkere bilen og ta beina fatt derfra. Han er tross alt på vakt og må være tilgjengelig. Han sender en melding til samboeren. Han kommer seg ikke hjem. Han legger seg til å sove på brannstasjonen rundt klokka 05.

Når alarmen ringer neste gang er det kun telefonen og samboeren som lurer på hvor han er blitt av. Hun har ikke sett meldingen enda, men når hun ser ut vinduet skjønner hun hvorfor. Snøskavlene i veien nedenfor der de bor er like høye som taket, og det bruker de jo ikke å være. De blir enige om at seksåringens bursdag må utsettes et par timer, slik at veiene i alle fall blir brøyta først. Alle som er invitert må få beskjed.

Jann-Egil Gjerde og Svenn Are Johansen

HEKTISK NATT: Jann-Egil Gjerde og Svenn Are Johansen hadde en travel natt da de var på vakt i stormen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Jann-Egil står opp rundt klokken halv ni, og ser brøytemannskapene i full sving utenfor vinduet på brannstasjonen. Det er vindstille og masse snø. Nå blir det jul, tenker han. Massevis av snø og bare kos. Han koker seg kaffe, og logger seg på datamaskinen. Mange har lagt ut bilder av mengdene med snø. Han får vite at veien der han bor blir brøytet ferdig om kort tid. Han roer seg ned, henger klærne til tørk og gleder seg over den fantastisk flotte julestemningen dagen skal by på.

Svenn, Emelie og ungene våkner tidlig denne lørdagsmorgenen. Svenn prøver å få åpnet dørene som vanligvis skal gå opp av seg selv, men som i løpet av natta ble stengt fordi sensorene trodde at snøen som blåste inn var mennesker den måtte åpne seg for. Nå er det en god meter med tung snø på yttersida. Han klarer å bryte opp døra og grave seg ut. En vaktmester som jobber frem trappene på Lompensenteret kommer til og hjelper med å spa ut familien fra nattens trygge tilholdssted.

Ungene hopper i klærne og er superfornøyde. Det er så enorme mengder med snø at det er umulig å gå bortover gågata. De svømmer seg nærmest gjennom snøen. Hunden fryder seg og kaster seg inn i snøen hvor den forsvinner, dukker opp igjen, og rister seg så snøen spruter.

De henter hodelykter, fakler og spader. Statuen av gruvearbeideren på torget er svøpet i hvitt. De ser nesten bare haka på ham. De lager snøhuler, smiler og ler. De jubler over alt det vakre og hvite. Barna klatrer til topps i et høyt byggverk langs veggen på Svalbardbutikken. Lysene fra butikken trenger gjennom og gjør at det skinner i de små hulene. De lager et snømonument, et slags utstillingsvindu som de håper får stå gjennom hele jula. Det er så fint, så julevakkert.

Emelie tenker at hun aldri har sett så mye snø. Det minner om postkort hun har sett fra hyttelandsbyer på fastlandet der snøen går opp til taket. I dag er hele parkeringsplassen ved banken fylt med så mye snø at bilene som står parkert der fra dagen før er borte i alt det hvite.

Emelie Våtvik

EVAKUERTE: Emelie Våtvik fryktet at vinden skulle skade huset og valgte å ta med seg barna i trygghet nede i byen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Barna blir våte, men nå er klokka ti og kafeen Fruene har åpnet dørene. De rusler inn med kvitrende unger, drikker kakao og kaffe og spiser kanelsnurrer. Plutselig ringer alarmen på Svenn. Det er noe med noen hus. Han haster ut av kafeen og ser at det er mørkt der oppe i Lia. Da må det være noe der. Han kaster seg i bilen og kommer seg ned til brannstasjonen.

Emelie hører bare noe om at hus har velta. Hun tenker det må være noe ut mot Adventdalen der vinden har stått mest på. Hun tar med seg ungene ut på trappa og blir av en eller annen grunn stående og se opp mot Lia. Hun går litt nærmere. Så ser hun det. Spisshusene. De ligger hulter til bulter. Det forgylte landskapet, øyeblikkene med munter glede. Som med et knips er alt dette vidunderlige borte.

Jann-Egil er på stasjonen når alarmen går. Han får anrop på en radio om at det er gått flere hus i vei 230. At husene er ramlet ned. Han hører meldingen bli gjentatt, men skjønner ingenting. Det er jo vindstille. Kan de ha ramlet av pælene? Han ringer Sysselmannen og får beskjeden bekreftet. Det er gått et større skred. Fullalarmen går.

De kaster seg rundt og tar med seg alt de kan ha bruk for. De aner ikke hva. De er trent til brann og redning, men skred. Det vet de svært lite om, men de er raske på utrykning. Fullalarmen går 10.26. Allerede tre minutter etter er de første av dem på stedet. Hvor skal de begynne? Jann-Egil har først bare med seg fire. Foran seg har de en katastrofe. Han ser opp på bruddkanten og tenker at det ikke er noen snø under den. Han anser det derfor for trygt og kommanderer sine folk inn.

Epilog:

Brannsjefens hus, og den ene brannkonstabelens hjem ble tatt av skredet. Oppdraget går sterkt inn på brannfolkene, som også kjenner de fleste andre i det rammede området. I ettertid har brannstasjonen investert i nødsekker som inneholder utstyr de vil trenge dersom det skulle gå nye skred inne i bebyggelsen. Slokkelederne er nå koblet opp mot NVE. Dersom det blir stormvarsel har de et tiltakskort de følger.

Emelie Våtvik på tur opp Sukkertoppen

FJELLGEIT: Sukkertoppen er med sine 500 bratte meter et yndet sted for byens fjellgeiter, og Emelie tar seg ofte en tur på toppen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

DE BLE TATT AV SKRED

17. desember 2015 klokken 18 reagerer Siv Åshild Malme spontant på et Facebook-innlegg noen fra Svalbard har lagt ut. Øynene hvilte nettopp på det lille fjellet på andre siden av Frænfjorden på Vestlandet. Det er nærmest som en slak ås å regne, sammenlignet med det bratte fjellet som brått dukker opp i bevisstheten.

Hun sitter trygt og godt inne i varmen på slektsgården og stirrer på datoen på maskinen. Det er kun to dager til femårsdagen for jomfruturen hennes opp Sukkertoppen. For henne er det ingen floskel å si at livet er en gave. Kun mennesker som har opplevd alvorlige hendelser kan føle inderligheten i et slikt utsagn.

Hun kopierer artikkelen om at det lille samfunnet i Longyearbyen forbereder seg på det verste uværet øygruppen har sett, og poster den på venninnens side.

Siv legger til to smileys for ikke å virke for dramatisk, men beskjeden er ikke til å misforstå. Husk, Tone. Ingen tur på Sukkertoppen før etter at været har lagt seg.

Svaret kommer raskt. Tone Terjesen har turen deres ferskt i minnet og skal slett ikke opp på fjellet. Hun legger til flere utropstegn og en uæææ-smiley.

Sett fra den rette vinkelen er Sukkertoppen Longyearbyens flotteste fjell. Med sine 500 meter ruver det over byen, mildt og inviterende, og nesten beskyttende. Det lokker mange av byens innbyggere ut av sine varme stuer og gir dem til gjengjeld ruskete hår, såre muskler og god samvittighet. På toppen får de perspektiver som løfter dem ut av den trange dalen de elsker, men som de innimellom godt kan trenge en liten pause fra.

Laster innhold, vennligst vent..

19. desember 2010 er Siv ny på Svalbard og ønsker seg følge når hun skal opp sitt første Svalbardfjell. Hun finner frem til Tones hus ved foten av Sukkertoppen, nederst i vei 230. De kjenner ikke hverandre, men andre har anbefalt Siv å gå sammen med henne som er en av byens aktive fjellgeiter. Tone har gått turen mange ganger og blir gjerne med. Hun har revolveren med i sekken. I tilfelle isbjørn.

De går opp vegen mellom Spisshusene og tar fatt på skråningen like ovenfor. Det har vært mildt og kaldt om hverandre i flere i uker. Det snør og blåser, men denne dagen er temperaturen helt ok. Snøen er dyp men ganske lett. Nesten som sukker. Den rekker dem opp til midt på lårene. Noen steder er snøen bunnløs og de må bruke armene på å kave seg opp og frem.

Sikten er så som så. Det blåser hardt og snøen pisker dem i ansiktet. Snart får Siv en illevarslende følelse i magen. Hun sier det høyt. At det kan gå skred. Kanskje de burde snu og heller ta turen en dag når forholdene er litt bedre?

Men Tone har ikke opplevd ras fra dette fjellet. Siv rister bekymringen av seg. Hun overser magefølelsen og tenker at det går vel helst bra. De bruker god tid og brøyter seg fram i snøen. Ett skritt. Ett skritt til.

Siv Åshild Malme

FLYTTET: Siv Åshild Malme bodde ett år i Longyearbyen. Nå har hun sin base på fastlandet.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Siv er vant med å gå i bratte fjell. Det er likevel noe spesielt med denne toppen som ligger helt ved kanten av bebyggelsen. Og mørket. Det er svart som natta når de legger bak seg høydemeterne, selv om det er midt på dagen. I mørketida på Svalbard er det kun klarvær og månelys som kan hjelpe øynene, men nå hemmer snøværet for det meste av sikt. Heldigvis er hodelyktene til god hjelp.

Når de kommer litt lenger opp blir fjellet brattere men det er mindre snø og lettere å gå. De ser ingen andre og setter nye spor hele veien opp. Endelig når de varden på toppen. De gløtter over kanten og ser ned på gatelysene som boltrer seg som en slange rundt byen. Siv gleder seg over at målet er nådd. Nå er hun hakket mer svalbardianer enn hun var i går.

Hun tar seg tid til å knipse et bilde av byen dere nede med mobilen. Bildet er helt mørkt men viser snøfnugg og gule lys i det fjerne.

Turen tilbake er fortsatt strabasiøs, men nå har de sine egne tråkk å gå i. Heldigvis trenger de ikke å tenke på det glatte underlaget som har fått folk til å skli og seile nedover fjellsida. Til det er snøen for dyp denne dagen. Fot for fot følger de sine egne spor tilbake til det igjen blir veldig dypt. Også Tone har tenkt tanken på skred. Hun sier det ikke men nå foreslår hun at de går ned et stykke lenger sør for der de kom opp.

Brått hører de et drønn. Hva var det?

De rekker ikke mer enn å tenke tanken og utveksle et blikk før de er midt i det. I vill fart føres de med snømasser nedover fjellsida. Merkelig nok seiler de på toppen av skredet, side om side. De er nære nok til at de hører hverandre rope. Tones ord brenner seg fast i minnet. Hun sier at nå får vi ikke oppleve jula i år.

Siv snur på hodet og ser bakover. En bølge med snø kommer i full fart. Hun kjenner at hun er redd. Så redd som hun noen gang har vært. Hun tenker at nå går vi under. Hun føler med ett en intens redsel. Den følelsen folk som har vært i slike situasjoner kjenner når de er sikre på at de skal dø. Hun roper det ut til Tone, at nå er jeg redd, og tenker at javel. Da var det slik livet hennes skulle slutte. Så merkelig.

Akkurat da stanser skredet helt opp. Det blir stille. Så stille at de kun hører stillheten selv. De ser på hverandre. I sjokk. I lettelse. De lever. Det gikk troll i ord. De hadde jo kjent det på seg og Siv hadde sagt det høyt. At det var fare for skred.

Siv er dekket til livet i snø, og den ene foten hennes sitter fast. Tone ser en mann komme ut i vei 228 og roper på hjelp. Han hører henne ikke men setter seg i bilen og kjører av sted. Siv og Tone må klare seg selv.

Siv Åshild Malme

ERFAREN: Siv Åshild Malme glemmer aldri skredet som tok henne men hendelsen har gitt henne perspektiver hun ellers ikke ville hatt.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Etter hvert får de trukket beinet til Siv ut, og så rusler de uten en eneste fysisk skramme ned til hjemmet ved foten av fjellet. Dagen før kjente de hverandre ikke, men nå har de vært tett på hverandre i livets mest dramatiske øyeblikk. Det hele er absurd. Et under.

Mannen til Tone, Frank, tar imot dem der de ganske fortumlet kommer inn døren. Den fem år gamle datteren er våken, men er snart under dynen, intetanende om den vilt farlige situasjonen mammaen nettopp har vært i. De voksne blir sittende oppe i mange timer og snakke seg gjennom episoden, med varm sjokolade og teppe i fanget. Frank ringer Sysselmannen og forteller at to personer ble tatt av skred fra Sukkertoppen, men at de kom fra det i live.

Siv går hjem til seg selv og fortsetter kvelden alene. Som om ingenting har hendt. Kvelden forløper seg som alle andre kvelder. Nok en absurd følelse.

I etterkant av hendelsen er sysselmannsbetjenter oppe i fjellsida og måler skredets bruddkant til å være mer enn to meter. I lokalavisen blir det nevnt i en liten notis at to personer ble tatt i skred på Sukkertoppen, at skredet var 2-300 meter bredt, og at det gikk like over Spisshusene i vei 230.

Både Siv og Tone opplever det som merkelig at ingen instanser i Longyearbyen noen gang kontaktet dem og spurte om de er OK. Gjør man ikke det når noen er blitt tatt av skred?

Siv tenker på koppen hun fikk laget til Tone, med bildet hun tok den dagen. Tone har fortalt at hun måtte tvinge seg på fjelltur etter episoden. Heldigvis. Ellers hadde kun kanskje ikke funnet igjen gleden med å gå på toppturer.

Siv tenker at det var godt det gikk bra med dem begge og at de ikke fikk noen alvorlige traumer, men hun ser ikke det som en selvfølge. Episoden har gjort henne mer var. Hun har lært å lytte mer enn før til sin indre stemme. Etter denne erfaringen tar hun den på alvor. Alltid.

Hun lar blikket gli over rimet på bakken utenfor vinduet på slektsgården, over fjorden og opp på åsen igjen. Svalbardminnene flommer på. Året der hadde absolutt mange fine kapitler. På andre måter var livet der oppe ingen dans på roser. Hun er uansett glad for de aller fleste erfaringene og tenker at de har vært kilder til vekst. På en underlig måte har også skredet gitt henne perspektiver som hun ikke ville ha vært foruten. Når hun først kom fra det i live.

Siv lar fingrene gli over tastaturet og skriver et svar til Tones Facebook-kommentar. Haha, vi overlevde jo, men ingen grunn til å utfordre skjebnen til helga, liksom. Smilefjes.

Epilog:

19. desember 2015, kl. 21.32 skriver Tone Terjesen en melding til Siv Åshild Malme om at det gikk troll i ord. Hjerte. Siv svarer at ja, det gikk troll i ord. Igjen. Skredet som rammer to husrekker og tar to liv kom fra samme sted der de to venninnene ble tatt av snøras, på dagen fem år tidligere. I 2010 nådde skredet ikke ned til bebyggelsen, men Tone husker at det var bredt, og at det strakte seg fra vei 228 og forbi spisshusene som nå ble tatt i vei 230.

HAN ER PÅ NACHSPIEL

18. desember, kl. 20 har Espen Rotevatn endelig fått barna i seng. Han betrakter den lille sønnen på 15 måneder der han ligger fredelig og sover, og tenker vemodig på at i dag er pappapermen over. Likevel. Det skal være godt å komme tilbake til jobben som lærer på Longyearbyen skole. Han savner faget, og miljøet.

Vinden suser rundt hushjørnene. Det er et forferdelig vær, men nå er pliktene unnagjort og han kan med god samvittighet ta seg en liten tur på byen. Han kler seg i boblejakke og tykke utebukser og spenner på seg skuterbrillene. Maria står i døren og ler. Han må innrømme at han ser litt latterlig ut, kledd som om han skal på polferd, selv om han bare skal på puben. Det får nå så være. Han liker latteren hennes uansett hva hun ler av. Hun er hans store kjærlighet.

Det var ikke meningen at han, den familiekjære bergenseren skulle bli i Longyearbyen lengre enn ett år eller to. Men noen ting i livet er bare meant to be. Nå bor de et steinkast unna der Maria vokste opp. Faktisk ser de rett opp på det lysegrønne barndomshjemmet hennes fra kjøkkenvinduet. På tundraen imellom ligger en liten grill- og lekeplass. Perfekt for barn.

Veien de bor i heter fantastisk nok 230. De var tydeligvis praktiske og travle folk, disse gruvearbeiderne som reiste byen og ikke hadde tid til å gi veiene navn. Tallet på gata gjør den litt fremmed og litt kald, men han opplever at det er så fjernt fra virkeligheten som det kan være. Her kryr det av barnefamilier. Det lille boligområdet kunne like godt ha båret navnet Skomakergata etter den godlynte tv-serien Espen vokste opp med.

Maria tar et snapbilde av den godt innpakkede mannen og sender det til hans mor i Bergen. Hun ler mot ham igjen. Han betrakter sin kone, tenker at han er heldig, og sender en liten takk til Vårherre, før han legger ut i blesten.

Espen Rotevatn

TOMT: Espen Rotevatn blir ikke vant med at det sprudlende nabolaget er byttet bort med tomhet og mørke.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Han går langs den nederste rekka av hus i det lille boligområdet som har fått navnet Spisshusene, etter de bratte takene som liksom strekker seg opp mot fjellet Sukkertoppen like bak. De er malt i ulike duse farger som skal gjenspeile det arktiske landskapet, etter anbefaling fra en eller annen ekspert. Når han svinger hjørnet er han slett ikke sikker på hvor i terrenget man finner den røde fargen huset hans er malt i.

Han koser seg på den forblåste spaserturen. Han føler at han er sugd inn i en vindtunnel, men han elsker det. Visst er det ille vær, men det er likevel ikke verre enn han har opplevd før. I slike stunder føler han at han faktisk bor på 78 grader nord.

Espen lurer på om kameraten Atle Husby kan være på puben. De to har avtalt at de skal høres i løpet av kvelden og se til at de treffes. De synger begge i Mandskoret, de jobber sammen, Espen er lærer til to av Atles barn, og de bor på samme sted. Atle i den øverste rekka. Espen i den nederste.

Han krysser bilveien og småler for seg selv av en morsom hendelse dagen før. Tradisjonen tro var skolen invitert til julelunsj i kirka og Espen hadde tatt med seg sønnen. Skolens ansatte hadde fått den typisk rare serveringen som bestod av karbonadesmørbrød, ertestuing og stekt løk.

Flere av de sangglade lærerne fra Mandskoret hadde stilt seg opp foran sine kollegaer og underholdt dem. Da hadde sønnen hans Felix kommet krabbende bortover gulvet. Espen stod klar til å ta imot ham, men nei da. Den lille krabaten ville ikke til ham. Han ville til Atle. Typisk, smilte Espen. Atle var barnas favoritt. Voksen, men barnslig. Han var leken og spilte alle mulige instrumenter. I dag hadde Atle lagt ut en melding på Facebook som var typisk hans humor. Han hadde tatt et bilde av sitt eget lysegrønne hjem utenfra, kledd i et lett snølag, og skrevet at julehuset var ferdig pyntet.

Lærerne hadde gitt den årlige lunsjen de møttes til i går et passende navn. De kalte den kirkekaffe, selv om det altså ikke var noen gudstjeneste i bildet. I ettermiddag hadde mange av kollegaene for lengst gått ut på det de spøkefullt kalte for kirkekaffe to, som overhodet ikke hadde noe med kirken å gjøre, men var et treff ute på byen. Espen hadde følt at han ville bidra på hjemmefronten først. Men nå var han virkelig klar for lystig lag.

Stemningen er alltid forrykende god like før jul, og denne kvelden er det nok en god del kjentfolk ute. Flyet er kansellert på grunn av været og mange er strandet i byen med lite annet å gjøre enn å la tiden fly i godt selskap.

Han gleder seg samtidig over at kollegaen som skulle reise til USA hadde fått kjøpt nye billetter og kommet seg med på det såkalte evakueringsflyet fra Longyearbyen dagen før. Han og flere av de andre lærerne hadde gitt henne dette rådet da de så stormvarselet. I dag var det ikke snakk om at noe fly kunne lette. Mørke vinduer i boligfeltet deres tydet på at flere hadde kommet seg av sted.

Espen Rotevatn bor i vei 230

NABO: Espen Rotevatn bor i den nederste rekka av Spisshus i vei 230.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Det tar ham kun noen få minutter å manøvrere seg gjennom byen og frem til Barentz pub. Han sparker av seg snøen på matta utenfor og åpner den høye døra på hotellet.

Og akkurat som han tenkte. Her sitter det flere kjente. Han ser presten Leif Magne Helgesen og to andre fra kirka, et par venner som er byggingeniører, og ekteparet Snibsøer. Espen nesten jubler at dette været er skikkelig kult, og alle er enige. Lokalet er mørkt, men trivelig. Espen tenker at nå er det nesten som om vi leker at vi er på hyttetur ett eller annet sted i felt, mens vinden uler og reven gauler der ute.

Han bestiller en Stout fra Svalbards Bryggeri og får den servert i et høyt glass. Han liker å prøve ut forskjellige øltyper, og nå er det på høy tid å teste den lokale produksjonen. Kompisen Atle glimrer med sitt fravær, men etter å ha sendt meldinger frem og tilbake i et par timer der de ikke kan bli enige om hvem som skal komme til hvilken pub, dukker han opp klokken 22.30. Glad og fornøyd. Espen introduserer ham til sine ingeniørvenner og det lystige laget fortsetter til de får vite at puben skal stenge klokken 24, etter oppfordring fra sysselmannen.

Da er det egentlig bare å pelle seg hjem og ta kveld, men ganske raskt er det klart at her blir nachspiel. Atle er alene hjemme og ber dem hjem til seg. Når de går ut hotelldøra har vinden økt i styrke, men det er fremdeles bare gøy å kjenne på naturkreftene. Ekteparet Snibsøer og flere andre takker for seg. Presten sikter mot kirka der han bor, og vinker god natt.

Espen stikker en tur hjemom for å hente noen øl. Han slamrer med noen dører og glemmer et øyeblikk at familien ligger og sover, at Maria trolig våkner og skulle ønske han ville komme hjem når det nå er et slikt uvær.

Han strener over tundraen, og opp til Atles hjem, som ligger med ryggen mot fjellet. Snøen som nå kommer med vinden er blitt våt, men det streifer ham ikke at den legger seg tung i bakken like bak husrekka der familier nå ligger og sover, og der dette festlige laget nå skal samles. At det er fare på ferde.

Espen Rotevatn

KAMERAT: Espen Rotevatn mistet sin gode venn i skredet.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

De kommer omtrent samtidig, alle sammen. Straks følget er innenfor døra bryter de ut i latter på grunn av klærne Atle har på seg. Mens resten har kledd seg som om de skal ut på ekspedisjon har Atle vært ute i dongeribukse og pensko. Han er klissvåt. Buksene sitter på ham som våte pølseskinn.

De kommanderer ham ned på gulvet og til gode kommentarer og øredøvende latter trekker de av ham de åletrange dongeribuksene. Atle får på seg varme og tørre klær og i et par fornøyelige timer er livet akkurat som det skal være.

Like før klokken 02 finner gjestene ut at de bør komme seg hjem. Ute er det gått fra å være et morsomt ruskevær til å bli ubehagelig. Atle tilbyr dem å overnatte. Han har god plass, og selv om det meste i Longyearbyen er like i nærheten er det kanskje bedre å vente til stormen har gitt seg.

De takker nei. Dette klarer de nok fint.

Når Espen pløyer seg gjennom det han opplever som sinnssyke mengder med snø på vegen tenker han at dette er et helt sprøtt vær. Det blåser sterkt og det nærmer seg total whiteout. Alle i følget blir enige om å sende hverandre chatmeldinger når de er kommet seg hele hjem. Når den siste meldingen tikker inn stuper Espen i seng og slokner i visshet om at han skal få lov til å sove lenge om morgenen.

Når han våkner av at brøl tidlig på formiddagen blir han først litt forvirret. EEESPEEEN! Han ønsker ikke å høre det og begraver hodet i puten. EEEESPEEEEN! Sukk. Hva er dette. Har barnet prestert en bleie som krever to personer? Han forstår at det må være noe viktig, men SÅ viktig?

Han stabler seg på beina og går ned i første etasje. Maria sier med fortvilelse i stemmen at de må komme seg ut. At det har gått skred. Han makter ikke å ta det inn over seg. Han forstår det ikke. Likevel hopper han i skuterdressen og løper ut døra. Det han ser er ufattelig. Et Armageddon.

Epilog:

Espen får familien i trygghet før han kommer tilbake, griper en spade og graver der han får beskjed om å grave. Husrekken han selv bor i er intakt, men de to øverste rekkene ligger hulter til bulter, også Marias barndomshjem. Han ser at Atles hus er smadret, men tenker at herregud, det er jo Atle. Den mannen kommer gjennom det meste. Ingenting har skjedd med Atle. Når dødsbudskapet kommer meldes det at mann, 42 døde i skredet. Da tenker Espen at det høres rart ut. Herregud. Det er ikke mann, 42. Det er jo Atle.

Espen og Maria bor fortsatt i vei 230. De har nå tre barn. Det går ikke en eneste dag uten at Espen enten tenker på skredet eller på Atle når han åpner døren og ser opp mot det tomme området. Alle rester av de to husrekkene som ble rammet i snøraset er nå fjernet. Igjen står kun lekeplassen, og noen stubber fra pælene som husene stod på. Mye av magien er borte. Svalbard er ikke lenger det samme eventyret, og kanskje betyr det at et liv på fastlandet har rykket nærmere.

Laster innhold, vennligst vent..

HAN VET DET KOMMER SKRED

18. desember 2015, rundt klokken 12, tenker Reinhard Mook på stormen som rammer Svalbard og som tiltar i styrke. Han har nettopp oppdatert seg på ekstremværet og håper det ikke rammer huset hans på Svalbard, og at alle der har det bra.

Samtidig tar han seg i å være litt på vakt når han nå beveger seg inn i hjemmet til sin gode kollega og venn like ved Innsbruck i Østerrike

Han ser seg godt rundt i inngangspartiet, som er prydet med frukttrær. De ville ha vært vakre, om det ikke var for at det nå er vinter. Han er likevel mest interessert i å kartlegge hvor den store brune blandingshunden er i øyeblikket. Hunden Riko er godt trent av sin eier, men selv om den har en god porsjon Sankt Bernhard i blodet brukes den ikke som redningshund. Den er absolutt ikke uvennlig. Han har dog ikke sansen for hundens dårlige men også naturlige vane, med å slikke på klærne til de som kommer på besøk. Reinhard misliker nemlig å måtte vaske buksene.

Nuvel, han ser den ikke, men når han kommer innenfor døren er det uunngåelig at han likevel må forholde seg til begeistringen fra den lodne skapningen. Like snart hører han noen tunge og nifse drønn. Om han ikke hadde visst bedre hadde han tenkt at det er underverdenen og onde makter som kaller på ham.

Det er enda godt at huset til hans gode venn står godt forankret på steingrunn i bakken, for ellers ville det nok ha vært jordskredutsatt, der det i etappe-etasjer klamrer seg til en bratt skråning. Faktisk ligger området i skjæringen av to tektoniske linjer, og alpene reiser seg med flere millimeter årlig. Reinhard husker med gru jordskjelvet han erfarte i Innsbruck. Han har kjent det i Longyearbyen også. Jordskjelv er absolutt interessant, men aldeles ubehagelig.

Han vet godt at lydene han nå hører har en helt annen naturlig forklaring, for under huset sprenges det til en fem mil lang jernbanetunnel som skal gå tvers gjennom sentralalpene og avkorte reisetiden betraktelig. Reinhard vet at det ikke er fare på ferde, men lyden er likevel uhyggelig.

Reinhard Mook

VENTET SKRED: Reinhard Mook var ikke i tvil om at Longyearbyen ville bli rammet av skred i dagene etter stormen

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Drønnene fra bakken er et naturlig tema når Reinhard har hilst på husets frue, har gått opp trappen, og har steget inn i Bernhard Lackingers hjemmekontor. Verten forteller at husets tilstand er blitt grundig kartlagt for at de i ettertid skal kunne dokumentere eventuelle skader fra sprengningsarbeidet. Denne dagen er Reinhard imidlertid mest opptatt av det dype lavtrykket ved Svalbard, og vil diskutere det med sin gode venn.

Rommet ser ut slik det pleier hos aktive fagpersoner. Det flyter over av papir i bunker av ulik høyde og dybde, som om de er organisert etter geologiske lag. Bernhard har ingen problemer med å finne frem til papirene han trenger til enhver tid, men for utenforstående virker papirhaugene å være en kaotisk og ugjennomtrengelig masse.

Reinhard tar sin lille laptop ut av veska. Kollegaen forholder seg til den stasjonære maskinen som i alle fall ikke risikerer å rase ned og forsvinne i et kaos dersom papirfjellene skulle finne på å vakle ut av sin posisjon. De pleier å møtes her, i dette rommet, når de skal diskutere fag. De mer personlige samtalene føres over spisebordet i den nedre etasjen sammen med Bernards hustru Sigrid.

Reinhard er ganske oppskjørtet når han sier at nå blir det stor skredfare i Lia. Longyearbyen kan vente seg flaksnøskred. Bernhard har blant annet bidratt til en bok om skred og har vært sakkyndig ved skredhendelser flere ganger. Han ser det tydelig han også, nikker og er enig med Reinhard. Sterk sørøstlig vind over lang tid kommer til å flytte på store mengder med snø. Sannsynligheten er absolutt stor for skred.

De to pensjonerte professorene møtes denne dagen av rent vennskapelige grunner, men som alltid preges også denne sammenkomsten av deres felles faglige interesser. Reinhard jobber med en sak som i flere år har versert i rettssystemet, og spør gjerne Bernhard om hans faglige perspektiver. Saken handler om en tandemparaglider som er tiltalt for å ha landet uaktsomt slik at passasjeren ble skadet. Oppdraget til Reinhard handler om å gjøre en sakkyndig vurdering av vind- og landingsforholdene da ulykken skjedde.

Han er fremdeles faglig aktiv, også som foreleser. Han er geofysiker med klima, hydrologi og løse massers fysikk som sitt fagområde. Hans første møte med Svalbard går tilbake til 1966, da Braathens SAFE ville vurdere landingsforholdene i Adventdalen. Da var han statsmeteorolog i Tromsø og fikk det spennende oppdraget. Siden ble han ekspert på glatte rullebaner og arktiske jordsmonn, og fikk en stadig sterkere tilknytning til Svalbard.

I år 2000 etablerte han sitt hjem i Longyearbyen, for han er slett ikke typen til å drive dank og spille golf på varmere steder. Han trives der lyset er magisk, fjellene steile, og naturen er overveldende både rå og vakker. Mest av alt er det nærheten til faget som gjør at han har forankret sitt liv i arktiske strøk. En stor del av ham søker alltid det enkle, karrige, og nøysomme.

Bernhard har aldri vært på dette fjerne stedet, men Longyearbyen er ham ikke fremmed. Han har selvsagt hørt mye om det fra sine gode venn, men han har også vært faglig involvert i vurderinger på stedet. De snakker seg varme om at vinden er skredenes arkitekt, og hvordan denne arkitekten nå boltrer seg i uværet i Longyearbyen.

Samtalen blir avbrutt av at hunden kommer inn i rommet. Reinhard klarer heller ikke denne gangen å forhindre at den snuser på buksebeina.

De to vennene tar seg en liten pause fra det papirfylte rommet, går ned til inngangspartiet og videre ned en halv etasje til kjøkkenet og den store stuen med utsikt rett inn i den skogkledde dalen. Reinhard er for lengst blitt vant med åpne arktiske landskap og føler seg litt innestengt når han betrakter den tette granskogen.

Han betrakter sin gode venn. Han opplever Bernhard som et hjertevarmt menneske med en sterk kjærlighet til naturen, og spesielt de spisse fjellene i Alpene. Han kan glede seg over et forkrøplet tre i skoggrensen som trassig greier å overleve, selv om kulde, vind og karrig jord skulle gjøre det ytterst utfordrende. Han er en person som tilsynelatende arbeider sakte, men som i virkeligheten går dypt gravende og kritisk til verks før han konkluderer. Han tenker at Bernhard er en person som gjerne hjelper til og legger til rette for andre, og om han ikke har kunnskapen selv knytter han bånd til andre som kan bidra.

Derfor var han ikke vanskelig å be når Reinhard fikk forespørsel om å bidra med en skredrapport for en privatperson i Longyearbyen, og ønsket å dra inn hans kompetanse. Bernhard jobber også mye som sakkyndig i ismekanikk og tunnelbygging og får oppdrag når skiheiser skal bygges eller remonteres på breer.

De to jobber godt sammen, og utfyller hverandre. Derfor har de brukt mange timer på å studere kart over Longyearbyen. De har både regnet på en norsk NGI-modell og på en enda mer detaljert sveitsisk modell, mens Reinhard har gjort stedlige vurderinger.

Oppdraget i Longyearbyen gikk ut på å finne ut om det var skredsikkert eller ei å ha et selskapslokale i Gruvelageret, en liten historisk bygning som sammen med resten av den gamle Sverdrupbyen innerst i Longyeardalen var i ferd med å gå til grunne. I stedet var det blitt gjenreist og restaurert av en energibunt av en lokal entreprenør på Svalbard.

Reinhard ser tilbake på oppdraget som meningsfylt, fordi det skapte nytt liv i det engang så levende området som var forløperen til dagens Longyearbyen. Innehaveren måtte forplikte seg til å følge med på visse værsituasjoner og snødybder som i ytterst sjeldne situasjoner helt hypotetisk kan forekomme.

De to fagpersonene ønsket å kunne sove godt om natten og så det som nødvendig å ta med klimaendringer i vurderingen for at rapporten skulle gjelde inn i fremtiden. For å kunne gi grønt lys til selskapslokaler er kravet at skadeskred ikke skal inntreffe med høyere sannsynlighet enn hvert 5000 ende år. Rapporten ble sendt til Longyearbyen lokalstyre, og akseptert. Lyset ble skrudd på i Gruvelageret.

De bekymrer seg absolutt ikke for dette stedet når ekstremværet tiltar i Longyearbyen, spesielt ikke med dagens vindretning på Svalbard. Det blåser fra øst, sørøst, og da er det Lia ved foten av Sukkertoppen som er mest utsatt. Der Spisshusene ligger. Ved skavler er også Nybyen lenger oppe i dalen utsatt. Reinhard har aldri utført noe oppdrag i dette området, men sier det Bernhard har hørt før, at han på nittitallet regnet litt på det, fordi det interesserte ham. Da kom han frem til at halvparten av Spisshusene potensielt kunne bli rammet av skred.

Reinhard skriver hyppig innlegg i Svalbardposten, både om vær og vind og filosofiske betraktninger. Den gang skrev han et håndskrevet brev til Svalbard Samfunnsdrift (SSD), som for lengst er gått over til å bli en helt annen organisasjon og som nå heter Longyearbyen Lokalstyre. Han fikk aldri svar, men etterlyste det heller ikke.

Reinhard Mook

PROFESSOR: Reinhard Mook er pensjonert statsmeteorolog, men er fremdeles aktiv i sitt fag.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Nå drøfter de to den sterke vinden som allerede har vart i vel ett døgn, og som tiltar i styrke. De snakker slik eksperter i dette faget gjør om at snømengden som transporteres ikke bare dobles med økt vindhastighet, men at det skjer med tredje potens, altså to ganger to ganger to. De snakker om hvordan snøen vil transporteres fra Adventdalen, over skulderen på Sukkertoppen og legge seg i lesiden av fjellet.

De to virvler opp ord som tyngde, dybde, dimensjon. De snakker om krystaller som vinden sliper ned til molekyler av is og kreftene dem imellom. For dem gir det mening at trykkrefter forplanter seg, at man får spenninger og prosesser. Alt dette magisk kompliserte som til sammen blir til et skred. Selv om Bernhard ikke har vært på Svalbard er også han kjent med arktiske strøk, blant annet fra faglige oppdrag på Grønland.

Reinhard sier til kollegaen at været er meldt og varslet i så god tid at man kan forberede seg på det, og det finnes skredekspertise på øya. Han uroer seg derfor ikke over skredet han antar vil komme.

19. desember, 2015 unner Reinhard seg å slappe av på hytta der han vokste opp i de bayerske alpene, kun en drøy time unna sin kollega i Østerrike. Han rusler over morenelandskapet den siste istiden har skapt ved Garmisch-Partenkirchen og tenker vemodig på at det nå er få bønder igjen i området. De fleste har sluttet, noen gårder er blitt så store at kyrne ikke lenger har navn, men nummer. Fjøs er blitt til leiligheter befolket av byfolk som betaler i dyre dommer for å bruke helgene i fjellet.

Han blir vemodig av at den lille landsbyen har mistet mye av sjelen fra den gang da. Samtidig er han opptatt av forgjengelighet, at ingenting står stille. Han tenker på meningen med livet og den store hemmeligheten ved alt som er og skal komme. At ingen vet hva som kommer til å skje og hva de har i vente. Han tenker at framtiden er åpen og vi må la oss falle inn i det ukjente.

Det er her Reinhard er når datteren ringer og forteller ham at det er gått skred i Longyearbyen. Hun bor ikke på Svalbard, men vil informere ham om nyheten som er nådd ut om ulykken. Han tenker at ja, han visste jo at det ville komme et stort snøras. Han tar imot beskjeden med faglig fatning. Saklig, slik han tidligere har gjort når han som statsmeteorolog har meldt uvær og får vite at sjarker har forlist.

Hans faglige vurdering var altså riktig. Noe kommer likevel overraskende på ham. Hvordan er det mulig at tilsynelatende ingen i Longyearbyen skjønte at det var overhengende fare for skred?

Epilog:

I etterkant er det helt ufattelig for Reinhard Mook at ekstremvarselet ikke fikk alarmklokkene til å ringe høyt hos de lokale myndighetene når værforholdene nettopp tilsa at vinden nødvendigvis kom til å forflytte store mengder snø. Etter ulykken er han blitt kjent med at det hos de lokale myndighetene fantes ekspertrapporter og kart fra NGI på 1990-tallet som nettopp beskriver området som skredfarlig og husene i Lia som skredutsatt.

DATTEREN SOVER UTE

18. desember klokken 17 gjør Maiken Hermansen og datteren på 13 seg klar til utflukt. Det er meldt orkan vindstyrke. Hurra. De kler seg i slalåmbriller, luer, refleksvest og hodelykter, og begir seg ut i stormen. De ler og smiler i motvind. De nyter at været rusker og sliter i dem og nærmest løfter dem opp i en virvelvind.

Maiken har lært barna å sette pris på naturkreftene. Når det blåser kraftig er de ute og kjenner på vinden som uler som en ulv rundt hushjørnene. De slår ut armene, brer sine vinger og føler at de nesten kan fly. Langt, langt av sted, ut på et isflak, opp til en kvitrende fugl, ned til en myk og stor bjørn. Det er jo slik eventyr blir til. De drar ned til fjæra, lukker øynene og tar villig imot deilig salt sjøsprøyt fra kraftige, fråtsende bølger.

Maiken tenker at de tåler et skikkelig ruskevær så lenge det ikke er farlig. Det gir ungene fantasi, innsikt, og det gir dem styrke. Hun stapper ikke barna inn i bilen når det er uvær, men pakker dem inn i varme klær. Og så går de, hånd i hånd. Slik får de mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. De får friske røde kinn, og glitrende glade øyner.

Huskyen Rufus blir motvillig med. Den har Alaska-blod i årene, men i slikt et vær tilsier enhver hunds fornuft at det er lurt å grave seg litt ned. Ikke i denne familien.

Maiken Hermansen

STORMFØLELSE: Maiken Hermansen har fått et annet forhold til storm og uvær enn hun hadde før. Skredet har fjernet mye av denne gleden.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

En god porsjon konkurranseinstinkt er også på plass når mor og datter setter kurs skrått over Longyeardalen. De går fra Spisshusene der de bor, gjennom sentrumsbebyggelsen, og sikter seg inn på foten av Platåfjellet. Der vet de at det ligger en post fra Aktiv Frilufts juletrimkalender og venter på å bli funnet.

Kalenderen er laget for at folk skal komme seg opp og ut av godstolen. De skal lokkes ut til mørketidsmagi og skattejakt, og Maiken er den første til å skrive under på at kalde kinn og knasende kald snø under skoene gir ekte hverdagsglede. Dagens vær er likevel for de barskeste blant dem og kanskje er de aldeles alene om å stemple inn på dagens post. Maiken håper derfor at konkurransen er mindre og vinnersjansene større enn vanlig.

De går ikke langt før Rufus gir tydelige signaler på at han misliker utflukten. Snøen pakker seg rundt pelsen. Han vil hjem.

Vinden kommer jevnlig i store kast og gjør at de nesten mister bakkekontakten. De huker seg ned og holder hunden tett inntil seg. De holder tyngdepunktet lavt for at verken de eller den skal blåse av gårde. Ikke noe problem. Det går i grunnen kjempegreit.

Vel over på andre sida av dalen må de passe seg for brøytebilen. I tillegg til alt snødrevet i lufta virvler den opp tette skyer av hvitt og de kan ikke ta sjansen på at sjåføren ser dem og stanser. De hopper ut fra veien, ned i grøfta og kravler seg opp i fjellsida til den har hastet forbi.

Vegen oppleves øde og forlatt på det lange strekket de har gitt seg ut på. De ser ingen andre mennesker. Vinden regjerer i ensom majestet der den pisker snøen til å danse for seg i vill piruett.

Posten de søker finner de som ventet på et gammelt byggverk i tre fra kullgruvebyens glanstid, utrustet med drivverk i metall. De vet ikke hvilken funksjon den har hatt. Det er ikke en vanlig taubanebukk, men en annen slags del av datidens viktige transportåre for fjellets svarte rikdom. Nøyaktig hva det er trenger de uansett ikke å vite for å vinne trim-premien.

De vurderer å gå inn på Huset for å varme seg i kafeen. De er kun hundre meter unna dette hvite og høye betongbygget som ligger ensomt alene i utkanten av byen. I gamle dager var Forsamlingshuset alt fra skole til gymsal til kirkelokale. En gang fungerte det til og med som sykestue da byen på 50-tallet ble overrumplet av et forferdelig søleskred. Der inne er det nå juletre, eksklusiv sjuretters middag og vinmeny for voksne. Kaker og godsaker til barn.

Men nei, de snur ryggen til varm sjokolade og en kaffetår. Det er like godt å komme seg hjem, og ta fatt på en hyggelig fredagskveld i stua. Det kan de virkelig unne seg etter denne hustrige ekspedisjonen. Og det er merkelig med det. Veien tilbake går ofte fortere enn når de legger ut på tur. Ikke minst går det raskere med Rufus, som får ferske krefter i kroppen så snart de vender snutene hjemover.

De føler seg som kasteballer i vinden, men det er ikke verre enn at de fryder seg over utfordringen og nok en personlig seier.

Vel hjemme slipper datteren det viltre røde håret ut av lua og sier hun vil sove ute på terrassen i natt. Moren ser på den insisterende datteren og vet at hun bare elsker dette herlige rufsete været. Ikke minst sover hun veldig godt ute i frisk luft.

Maiken er likevel ikke sikker. Hun skal tenke på det.

En tekstmelding tikker inn på telefonen. Søren og. De har fått konkurranse. En kollega har også vært ute og stemplet inn på samme post. I dette været? Det hadde hun ikke trodd, men det finnes altså flere tøffinger i byen.

Hun tenker at det nesten var som å være på en annen planet når de basket seg frem i det nær sagt apokalyptiske været. Maiken får en innskytelse. I kveld må de se filmen Star Wars til fredagskosen. Er det noen som har en dvd til låns?

Snart får hun svar fra noen naboer. Vi har. Kom og hent.

Isbjørn i butikkvindu i Longyearbyen

FARE: Isbjørnen er en av svalbardlivets farer, men her er en utstoppet versjon plassert i et butikkvindu.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Hun kler på seg i full fart, går over lekeplassen, og opp mellom husene på tundraen, men det går saktere enn hun har tenkt. Det er kommet så mye snø at hun vasser i hvitt opp til knærne, og må nærmest stabbe seg frem. Hun ringer på. Ingen svarer.

Hun snur. Sporene er blåst igjen.

Plutselig reiser det seg noe fra snøen. Hun bråstopper og stivner. Gudene vet at om en isbjørn noen gang skulle komme seg usett inn i byen, er dette den rette dagen.

Lettet ser hun at det er et reinsdyr. Puh.

Straks hun er tilbake i eget hus plinger det i telefonen. Naboene som har filmen er ikke hjemme, men den ligger under tv’en. Gå bare inn og hent.

Ut igjen. Hun er overrasket over at blesten allerede har tatt de helt ferske sporene hennes. Hun henter filmen, skimter reinsdyret igjen, og kommer tilbake. Det snør og blåser, men hvor ille er det egentlig? Det knirker og knaker i husveggene, men det virker ikke så aller verst.

Maiken ser ut gjennom vinduet på været hun nettopp var i og tenker at det egentlig er en fin stormfull kveld. Det er helt greit. Datteren får sove ute på terrassen i andre etasje, sammen med hunden. På baksiden av huset er de stort sett i le for den østlige vinden.

Foreldrene rigger terrassen til med sovepose og spenner en presenning over. God natt. Sov godt.

Lørdag 19. desember våkner Maiken til vindstille. Straks sjekker hun jentungen og hunden. Alt er vel. De sover aldeles fredelig.

Hun tar med seg hunden og slipper den ut inngangsdøra på forsida av huset. Rufus er vant med å tisse fra seg på andre siden av vegen og er tydeligvis ikke våken nok til å få med seg at landskapet er endret over natta. Den løper rett inn i en svær fonn som er så høy at den nesten har begravd familiens bil. Rufus skjønner ingenting og rister forvirret på den snødekte kroppen.

Maiken Hermansen

UVÆRSDAME: Maiken Hermansen har alltid likt uvær og har oppdratt barna til å ha den samme gleden av å kjenne på naturkreftene.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Maiken tar hunden med seg en kjapp tur rundt kvartalet, innom jobben på Basecamp Spitsbergen, og ser at alt er som det skal være. Hun ser ingen skader etter stormen.

Det er ikke et vindpust. Bare masse, masse snø. Det er blikk stille. Ikke et menneske å se.

Hun vekker datteren. Presenningen henger tungt over jentungen for det har samlet seg nesten førti centimeter med snø oppå den. Maiken sier at jenta må komme seg opp og ut av soveposen og inn i huset. Her må det måkes. Terrassen er også full av tung, kram snø.

Hun måker så svetten siler. Da hører hun brått en svak rumling. Hun løfter blikket og ser vaierne mellom lyktestolpene like nedenfor vei 230. Merkelig. De vaier.

Maiken tenker at oi, her er det visst noen som har kjørt utfor og har truffet en stolpe. Har de havnet i grøfta? Er de skadet? Hun tenker at hun må komme dem til unnsetning. Hun springer inn i huset og ned i første etasje. Hva er det som har skjedd? Hun ser intenst spørrende på ektemannen som ikke har noen svar. Han sier at strømmen blinket. Nei, sier hun. Vaierne vaiet. Maiken åpner inngangsdøren på oversiden av huset.

Hun ser inn i et mørke som ikke var der i sted.

Maiken hører seg selv rope noe hun selv ikke skjønner. At husene er borte.

Nå reagerer kroppen fortere enn hodet. Hun får på seg klær i full fart, løper bort til naboen og dundrer på døra. Maria. Espen. Det er gått skred. Kom dere ut.

Datteren hennes blir hysterisk, og ja, dette er ille, men Maiken er krystallklar. Ta med deg hunden, over gata og inn på mammas jobb. Der er det trygt. Vi voksne må hjelpe til her.

Epilog:

En god del av de sjokkerte beboerne søker tilflukt på Basecamp Spitsbergen etter Maikens rop om å komme seg ut av husene og søke ly der. De fleste samles på Ungdomsklubben.

Etter skredet begynner NVE og de lokale myndighetene i Longyearbyen en nøye overvåking av værforholdene i byen, men for Maiken og familien blir det aldri det samme å bo i Spisshusene. Det kjennes ikke lenger godt å høre vinden ruske i huset når det stormer rundt husveggene. De velger å flytte til en annen del av byen.

Før skredet var Maiken en ivrig toppturgåer, men etter 19. desember 2015 har hun ikke vært på fjellet. Hun har både lyst og ikke lyst til å gå opp på Sukkertoppen. Før var det spennende å høre helikopter i lufta, for det var fascinerende når de fant bjørn i utkanten av byen. Nå synker det i brystet på henne når hun hører helikopterlyden fordi det kan bety skred. Hun tar fremdeles jentene med ut i uvær, men hun tar ikke datteren med seg ut for å hente en post i slikt vær igjen. De vant forresten ingen premie.

HUN KJEMPER SEG HJEM

Fredag 18.12 klokken 21 stenger Amanda Nilsèn og hennes to kollegaer dørene til Svalbardhallen. Det har vært en kjedelig vakt fordi det gjennom hele kvelden har vært svært lite med folk. Kjedelig, bortsett fra den plagsomme lyden som jevnlig har trengt gjennom den ellers ganske så tyngende stillheten.

Lyden kom fra den store hallen i første etasje, men den var ikke sammensuriet av stemmer fra turnende barn og ballspillende voksne som man vanligvis hører ljome mellom veggene. Denne dagen var det usedvanlig tomt. Kanskje var det stormen som bygget seg opp som gjorde at folk holdt seg hjemme. Eller kanskje mange hadde reist på juleferie. Hun visste det ikke.

Den store metalldøren som skiller resepsjonen fra dette klangfulle rommet hadde for det meste vært stengt denne kvelden. De få gangene den lukket seg etter noen etterlot den seg ett slags sukk.

Sukkertoppen i Longyearbyen

FARE: Få tenkte på at snøen på det majestetiske fjellet Sukkertoppen utgjorde den største faren i stormen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

I kveld hang det ingen tau på den fargerike klatreveggen som er prydet med malerier av nordlys, byens spisshus, og Longyearbyens flotte fjell. Det er typisk svalbardianerne at de elsker naturen på stedet så høyt at de bare må ha bilder på veggen av det man likevel ser ut vinduet. Nå har utsikten altså også fått sin kunstneriske plassering her i hallen. På en helt vanlig kveld er det ikke uvanlig at man hører skrik fra klatrere som ufrivillig slipper opp for krefter oppunder taket og blir hengende der og dingle. Kanskje tror de med skrikene sine at hele verden er interessert i å ta del i deres nederlag. Ikke denne kvelden.

Det var derfor merkbart urovekkende med den raslende lyden som stadig brøt stillheten og skapte en uhyggelig stemning. De tre konkluderte med at det måtte være vinden som rusket i taket på utsiden. Enten måtte det være taket på idrettshallen, eller så var det kanskje taket på skolen som jo ligger vegg i vegg med Svalbardhallen.

Da alle tre er på veg ut døra er Amanda glad for at de har vært flere slik at hun har sluppet å fundere over dette alene. Hun blir overrasket over gufset som møter henne. Hun er slett ikke kledd til slik et vær og får låne noen store bukser og jakker med refleks som henger i hallen. Slike plagg man gjerne trekker på seg om man skal ut og reparere en vei. Ikke akkurat fornemt, men hun er jo på Svalbard.

De tar beina fatt. Det er bare en time til hun skal på sin neste jobb, på Karlsberger pub nede i sentrum. Det er ti-femten minutter å gå, men virker lengre. Snøen føyker rundt dem og danser i rykk og napp rundt lyktestolpene. Når de endelig kommer frem til gågata ser hun at utestedet Kroa er helt nedsnødd. Veggene klistret hvite av snø, men det gylne lyset innenfor er inviterende. Hun børster av seg snøen og rister den ut av det lange svarte håret. Døren lar seg så vidt åpne.

Hun får seg en matbit og prater med kollegaer. Hun kjenner mange i denne bransjen. Noen er norske, andre er fra Thailand, men de fleste er svenske, som henne. Tiden går fort og snart må hun igjen hoppe i sine lånte klær for å haste videre til kveldens plikter.

Stemningen er god i det dempede lokalet. Det er akkurat passe med gjester rundt de små bordene og ved baren i den lille puben. På den røde veggen henger det portretter av gruvearbeidere med skitne ansikt og glimt i øyet. Bildene er i svart hvitt, som om de skal understreke at kullets storhetstid er forbi og at byens helter allerede er en del av historien.

Hun mikser drinker, serverer øl, og smiler vennlig til gjestene. Mange av dem er kjente fjes som også på hverdagene gjerne slenger innom for å treffe andre. Longyearbyen er et sosialt sted og man må ikke utveksle mange ordene før man enes om et tema å diskutere.

Brått trenger en ny lyd gjennom bevisstheten. Denne gangen er den ikke irriterende vag og lunefull, som den hun hørte i hallen, for denne skjærer i ørene. Hun skjønner fort at det er brannalarmen som går. Den avbryter alt av høylytt småprat, og alle ser forvirret på hverandre. Sammen med den mannlige kollegaen beordrer Amanda alle ut.

De ser ingen røyk. Hvorfor går alarmen?

Puben ligger i en del av det lille lokale kjøpesenteret Lompen. Kan det være et av de andre lokalene som har problemer?

Omsider stanser alarmen. Alt synes å være under kontroll. De går tilbake. Så skjer det samme igjen.

Amanda og kollegaen blir urolige. En av gjestene er i byens brannkorps. Han tilbyr å hjelpe.

Døren inn til gangen utenfor publokalet er automatisk. Den går opp og igjen når gjestene trår inn og ut. Snøen og den arktiske vinden trenger inn i gangen, og det viser seg at den lille røde boksen som skal knuses i en nødssituasjon er frosset av kulden. Akkurat. Den ødelagte boksen reagerer altså med å utløse alarmene. Kyndig hjelp kommer til unnsetning og får bukt med problemet.

Amanda og kollegaen puster lettet ut. Endelig kan de konsentrere seg om å servere gjestene, som atter stikker hodene sammen over glass og peanøtter.

Amanda Norèn

NATTJOBB: Amanda Norén kjemper seg hjem fra jobb natt til 19. desember.

Foto: Privat

Utfordringen denne kvelden er likevel ikke over. Like rundt midnatt oppfordrer Sysselmannen alle utestedene til å stenge dørene slik at folk kan komme seg hjem. Innehaveren mener det er bedre at de holder åpent slik at folk har et sted de kan gå inn og varme seg. Amanda og kollegaen velger da å stenge spritsalget for å ha mest mulig kontroll på gjestene, men holder som vanlig åpent til klokken to om natten.

Amanda innser ikke hvor ille det er blitt ute før hun denne natten får ryddet lokalet og endelig sier vel hjem til den siste kunden. Trass i snøføykene hun opplever tidligere på kvelden, trass alarmene, og trass omtanken for gjestene som skal ut i stormen; Hun er på ingen måte forberedt på det som møter henne når hun stenger og selv skal hjem.

Vinden er så kraftig og snøføykene så intense at hun strever med å holde seg på beina. Hun er lettet over at kollegaen følger henne et stykke på vegen, forbi inngangen til Svalbardbutikken og ned den lille bakken i gågata til bygningen som huser posten og banken. Omkring 70 korte meter som virker uendelig lange. Her sier kollegaen god natt, snur og går tilbake. Hun vet han skal forbi puben, krysse den store parkeringsplassen og vegen, men han er for lengst ute av syne.

Hun blir stående under taket utenfor inngangsdøra til post- og bankbygget. Amanda vet ikke at det inne i banken nå ligger en hel familie og sover, mette på tacos og tv-underholdning, og at den ene av disse fire har vært ute og strevd det meste av natta i uværet. Hun vet heller ikke at døra hun har i ryggen var åpen tidligere på kvelden. Å, hvor hun lengter etter å komme inn i varmen. Hun kjenner hvor dønn sliten hun er, men det føles som om hybelen og senga er flere lysår unna.

Amanda vurderer sine muligheter for å komme seg hjem. Drosjene har for lengst parkert for natta, for det er ikke råd å kjøre med vanlig bil slik snøen har lagt seg i store fonner. Hun tenker at det ser ut til å blåse minst mellom Lompensenteret og Næringsbygget. Amanda tar sats, og kaster seg ut i det i akkurat den retningen.

Så snart hun kommer seg ut på parallellveien til gågata blir vinden enda mer intens. Hotellene som er planlagt bygget på sletta er ikke oppført og nå føles det som om området er overtatt av et naturens inferno. Hun er helt alene i stormen og føler hjertet slå hardt. Det er ikke tegn til noe annet liv enn vinden som kaster seg over henne og river og sliter i de lånte klærne. Denne kvelden burde hun absolutt hatt med seg scooterbriller, men hun hadde altså ikke tenkt så langt, og nå pisker og rasper snøen i øyner og på kinn.

Når hun endelig når sportsbutikken på Elvesletta føler hun seg maktesløs og redd. Enda er hun ikke halvvegs til sjøområdet der hun bor. Hun hiver etter pusten i det som oppleves som en tett hvit vegg av snø og skarp vind og bestemmer seg for å snu. Amanda kjemper seg tilbake til puben, og undrer seg flere ganger over om det var smartest å gå tilbake, eller om hun burde ha brukt kreftene på vegen hun egentlig skulle gå.

Vel fremme på puben låser hun opp, og kommer seg inn i det varme og trygge, men øl-luktende lokalet. Hun vurderer å legge seg til å sove på benken under bildene av de årvåkne gruvearbeiderne, men makter ikke tanken på det. I stedet ringer hun Sysselmannens vakttelefon. Kanskje de er ute og kjører med sine høye og store biler som tåler en støyt, og kan gi henne skyss hjem.

De svarer på telefonen men hun blir avvist. Hun mener det blir sagt noe om at de ikke er en drosjesentral. Amanda fortviler. Så blir hun sinna. Denne kvelden har bare vært så nok. Hun orker ikke mer motgang. Og hun vil hjem.

Få minutter senere ringer de henne opp igjen. De sier de kommer. De kjører henne hjem. I alle fall nesten. Sysselmannsbetjentene stanser bilen på hovedveien ovenfor der hun bor. Hun takker for turen, ser over den store skavlen og inn i det mørke naustområdet de ett hundre meterne hun skal gå alene.

Da tar vinden tak i luen hennes. Amanda løper etter i tung motvind, men får innhentet den og trekker lua godt over ørene igjen. Hun klatrer over skavlen, og går sakte fremover i tung snø. Når hun omsider kommer frem er døren til hjemmet hennes gjensnødd. Selvfølgelig. Denne natta er ingenting lett. Hun har ikke noe annet valg enn å grave seg frem med bare hender. Klokken er blitt rundt fire på natten. Hun slokner utmattet i egen seng.

Epilog:

Lørdag 19. desember kl. 11 våkner Amanda av en skarp lyd som minner om den uendelige brannalarmen fra kvelden før. Hun er fremdeles sliten i kroppen og hodet men med halvåpne øyner klarer hun å lokalisere telefonen som hissig påkaller hennes oppmerksomhet. Hallo? I andre enden hikster venninnen frem at det har gått et skred. Flere hus er tatt av ras. Amanda tenker at nei, det er ikke mulig.

HUN REDDER HUNDENE

18. desember klokken 15, innser Elise Strømseng at hun ikke kan vente på at vinden løyer. Hun er mildt sagt bekymret for hundene som må ta imot for den rasende vinden som har valgt Adventdalen som sin hovedvei dette mørketidsdøgnet. Det blåser mer og mer fra øst og vinden skal dundre til med orkan styrke. Da ligger By-hundegården ved denne dalmunningen svært utsatt til. Den huser rundt 100 firbente som eies av private hundekjørere i Longyearbyen.

Elise tenker at hun ikke lenger stoler på at værmeldingen slår til på et slikt detaljnivå at hun kan dra ut i et lunt øyeblikk. Vinden kommer slett ikke til å løye før den kommer tilbake med alt den har av hyl og kraft. Den gir henne ikke det lille pusterommet som er varslet. Hun må komme seg ut til hundene før det blir for ille.

Elise Strømseng

HUNDEVAKT: Elise Strømseng var den stormfulle natten bekymret for at snøen skulle fylle opp hundegården.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Elise får venninnen til å hente henne i bil med det samme. På veg ut døra nærmest snubler hun over kofferten. Den er pakket og klar med julegaver, men inntil videre parkert i gangen. Mann og barn er dratt i forveien til fastlandet, men flyet hun skulle på til Oslo er kansellert på grunn av stormen. Da kan hun like godt gjøre nytte for seg.

Som leder i hundeklubben kjenner hun på et visst ansvar. Det er kjent for alle i klubben at det ikke trenger å komme spesielt mye vind og nedbør for at det skal bli en stor oppsamling av snø ved hundegården. Når det blåser fra øst bærer vinden den dit. Den virvles opp lenger inne i dalen men bremses av nettingen rundt hundegården, av stolper, hundehus og utstyr.

Polarhundene er hardføre og tar ikke skade av selve været. De lar seg snø ned og venter til det hele går over, men dersom det bygger seg opp mye snø kan de hoppe over nettingen. Dessuten kan vindkastene fra Adventdalen være brutale og velte hundehusene med de firbente inni. Det er også fare for at det blir så mye snø at inngangen til hundehusene tettes igjen. Da bør det helst ikke være en sovende hund eller valper inni.

Elise vet at styremedlem Alex allerede er på plass i klubbhuset. De to har avtalt å våke sammen over hundene den kommende natta. Med seg i sekken har hun polarbrød med skinke-ost, spekemat, oste-pop og sjokolade. De skal ikke lide noen nød. Hun har dessuten skaffet seg et nettabonnement på TV2Sumo, for når hun først er strandet i byen vil hun absolutt ikke gå glipp av den avgjørende semifinalen i håndball mellom Norge og Romania.

På vegen ut ser hun at været har tetnet til i mye større grad enn hun allerede trodde. De kjører i sakte tempo men det er umulig å se ut av frontvinduet hvor veien faktisk går. Elise stiger ut av bilen og går foran frontlysene slik at sjåføren skal klare å holde bilen på kjørebanen.

Da ser hun en annen bil som har kjørt i grøfta. Den er kommet fra motsatt retning. Hun lyser mot bilen, men det er ingen personer ved den. Den eller de må ha tatt beina fatt.

Alex tar imot dem i hundegården og Elise setter fra seg alt utstyret i klubbhuset. Vinden uler allerede høyere enn hundene under foring.

Elise og venninnen blir enige om at to hunder med dårlig pels får ligge inne denne stormfulle kvelden og natten, og setter dem i bilen. Elise og Alex opplever det som uforsvarlig at venninnen skal kjøre alene tilbake i denne veggen av snøvær og velger å hjelpe henne et stykke på vegen.

Hundegården ligger ikke mer enn et par kilometer utenfor byen, men vinden tar tatt fullstendig over den vide dalen og oppfører seg som en enerådende hersker over alt og alle der den pisker opp et hvitt inferno.

De to kler seg i refleksvester og går arm i arm foran bilen. Begge slår ytterarmene sine ut for å vise sjåføren hvor langt i bredden det går vei. Det var nok ikke spesielt lurt å komme ut til dalen med bil akkurat i dag.

De forlater sjåføren når de ser at det er forsvarlig for henne å fortsette alene. De har hatt vinden med seg men når de snur tilbake får de kjenne på den brutale motvinden.

Desto deiligere er det når de endelig når klubbhuset. Alex fyrte i ovnen før de gikk ut. Nå er det godt og varmt, og koselig. Elise legger godsakene hun har i sekken på bordet og sender en melding ut til hundeklubbens medlemmer om at det ikke er noen vits å kjøre ut dit med bil, for det er null sikt. Hun skriver at de tar seg av foringen, men vil gjerne vite hvor de ulike medlemmene har plassert maten til sine hunder.

Elise og Alex spleiser bakliner og nakkeliner av tau for å være godt utrustet til Longyearbyens neste hundeløp. De diskuterer optimal foring og avling og hvordan de firbente skal bli mest mulig utholdende opp den bratte Fardalsbakken.

De drømmer om å være med i Iditarod, verdens lengste sledehundeløp, som hvert år går av stabelen i Alaska. Alex har med en bok av Mitch Seavey, som har vunnet dette sledeløpet flere ganger. De spiser sjokolade og leser detaljer om løpets opprinnelse, om stafetten med hundesleder som i 1925 fikk levert livsnødvendig difterimedisin til den lille byen Nome.

Med jevne mellomrom kler de på seg og går ut i stormen for å sjekke forholdene. Øvrige eiere får fortløpende meldinger fra dem om at den nye løpegården fylles fort med snø, men at alt er vel med både hunder og bur.

Klokken 20.45 er Elise i fyr og flamme over håndballkampen som begynner. Hun griper seg i å tenke at Alex slett ikke er særlig begeistret over hurraropene og de tunge sukkene som vekselvis kommer fra hennes kant. Likevel, hun kan ikke la være å dele både glede og frustrasjon over dramaet som utspiller seg på dataskjermen. Dette er for henne toppen på underholdning.

Hun prøver fånyttes å få Alex engasjert, men midt i det mest spennende i kampen velger han heller å gå ut på en ekstra runde og se til hundene. Hun tolker akkurat denne lufteturen til å være et ønske om en pause fra dette som for henne er så fantastisk spennende, men for ham så utrolig kjedelig.

Når han kommer tilbake kan de meddele medlemmene at strategien med å bygge en forhøyning til hundehusene er vellykket. Det er kommet mest snø i bur der husene står på bakken.

Klokken 22.37 seirer Norge over Romania etter flere ekstraomganger, og Elise er i gledesrus. Dette må hun selvsagt også dele, men tenker samtidig at Alex nå sikkert puster lettet ut over at de endelig kan gå tilbake til interessante diskusjoner om deres felles interesser.

Elise Strømseng

SJOKKERT: Elise Strømseng har bodd i Longyearbyen i tolv år, men visste ikke at snøen fra fjellet kunne true bebyggelsen.

Foto: Kjersti Strømmen / NRK

Når de går ut sammen etter midnatt må de kjempe for ikke å miste hverandre av syne. Elise kjenner en blanding av spenning og frykt. Hun ser ingenting annet enn snøflak, og det nytter ikke med hodelykt, for alt er bare hvitt i vinden. De holder hverandre hardt sammen i armene, mens den ene av dem har et godt grep på nettinggjerdet rundt hundegården.

Det føyker og blåser og er helt ufattelig tett. Elise tenker at dersom de mister hverandre nå, risikerer en eller begge at de ikke finner veien tilbake. Hun opplever å miste ethvert snev av retningssansen hun ellers er godt utrustet med.

Elise er overrasket over at det er såpass varmt. Hun har kledd seg godt for stormen, i ullgenser, ullhals, forsvarets BF-lue, og en bomullsanorakk med pelskrage. Det er langt mer enn nødvendig, for det er slett ikke kaldt.

De spar og spar på våt snø og Elise kjenner at hun blir klam. Snøen smelter i ansiktet. Det er ubehagelig varmt. Samtidig er det deilig å se at jobben gir resultater. Hun får en inderlig god følelse av å se at hundene har det bra.

Trass vinden og snøføykene tenker Elise at det ikke er blitt så ille som hun trodde. Samtidig vet hun at akkumulering av snø kommer snikende, nesten uten at man merker det.

De roper inn i burene, for å se om det er liv. Hundene stikker snutene ut for å se hva som skjer, men ved det ene buret får de ingen reaksjon. De roper igjen, og dunker i stolpen. Ingenting.

De ser på hverandre gjennom scooterbrillene. Her må det sjekkes. Døren i nettinggjerdet er nedsnødd og de må spa seg ned for å klare å åpne den. De finner hunden inne i hundehuset. Der kan den ikke ligge, for da snør den inne. Det kommer til å bli helt tett og hunden vil ikke kunne få puste.

De prøver å få den ut, men den er sky, og vil ikke. De prøver på alle mulige måter, og roper til hverandre gjennom vindkastene at kanskje de må hente brekkjern og bryte opp taket for å få den ut. De blir enige om å prøve en siste gang.

Alex åler seg inn og får endelig tak i ett av beina på hunden. Han klarer å dra den ut. De får den trygt plassert i et annet bur.

Ut på morgenkvisten, rundt klokken fire, er de begge veldig slitne. De skjønner at de må sove på skift for å komme seg gjennom natten. Elise liker det ikke. Når Alex er ute sover hun ikke godt. Hun er lettet når han kommer tilbake.

Neste gang er det hennes tur å gå ut. Det føles absurd og skremmende å tre inn i det hun opplever som et hvitt inferno, men hun føler seg frem langs nettinggjerdet, slik de er blitt enige om. Hun tenker at det hadde vært best om de var to.

Hundegården fylles plutselig opp veldig raskt og Elise vasser i snø helt opp til skrittet i den ene rekka. Hun melder om at ett hundehus er veltet og en av lyskasterne er vridd i stormen.

Rundt klokken seks på morgenen blir Elise og Alex enige om å gå ut sammen. Både bur og løpegård fylles med meter på meter av snø og de skjønner at det ikke lenger er mulig å spa for hånd. De flytter noen hunder til andre bur. Nettinggjerdet er fire meter høyt, og på noen steder går snøen nesten helt opp.

Elise føler seg som et bitte lite menneske med en enda mindre spade. Hun er hjelpeløs mot de enorme snømassene som nå kommer. Enkelte steder er det snø opp til under armene. Hun skjønner at her må det maskiner til.

I oppdatering klokken 0648 skriver hun at alt er ok, men «mye snø oppsummerer det meste. Må grave for å komme oss inn i flere bur for å sjekke hundene nå».

Elise anbefaler folk å komme ned så fort det er forsvarlig. De må hjelpe til med å spa ut burene.

Når klokken nærmer seg ti er hun lettet. Stormen har stilnet. Hun melder at en gigafonn gjør det mulig for hunder å hoppe over og ut av hundegården, men at alle bikkjene er happy. Elise tenker at de firbente nok også er glade for at været har stilnet.

Takknemlige medlemmer berømmer innsatsen til de to nattevaktene og er snart på pletten med bulldosere og det de ellers kan bidra med for å fjerne de enorme snømassene.

Mange stikker hodet inn i klubbhuset for å høre hvordan det står til med Elise og Alex. Begge to ser ganske trøtte ut der de sitter med morgenkaffen i fanget.

Mens Elise og Alex forteller om nattens utfordringer plinger det i telefonen til flere hundeeiere som også er medlemmer i Røde Kors Hjelpekorps. Brått reiser de seg og går, men sier ikke annet enn at de straks må av sted.

Få minutter seinere får Elise vite at det er gått et skred fra Sukkertoppen. Først tenker hun at ja, et lite skred kan det jo alltids gå. Hun sjekker nyhetene på nettet. Da forstår hun alvoret. Bebyggelsen er rammet. Den siste meldingen hun sender dette døgnet er en viktig beskjed til klubbens medlemmer. Hus er tatt av skred. Prioriterer dette. Hundegården kan vente.

Epilog:

Elise drar straks og henter de to hundene med dårlig pels som har overnattet hos venninnen og får dem tilbake til hundegården. Underveis sender hun en melding til band-kameraten Atle Husby som bor i et av Spisshusene øverst i Lia og spør om han er ok. Han svarer ikke. Elise får vite at han er savnet.

Dagen blir helsvart. De har spilt sammen i Bluegrass-bandet Blåmyra i flere år og er gode venner. Elise er i sjokktilstand men må samtidig forholde seg til at hun er ombooket til Norwegian-flyet som skal til Oslo denne dagen. Hun bruker to timer på å spa ut bilen. Hun får tatt seg en dusj, og ved hjelp av en kollega får hun pakket ferdig. Hun er på brifingen Sysselmannen holder på Lompensenteret og på samlingsstunden i kirka.

Atle Husby mister livet i skredet. Beskjeden er brutal.

Flyet forlater Svalbard sen ettermiddag. Elise har bodd tolv år i Longyearbyen men har ikke hatt noen anelse om at fjellet Sukkertoppen kunne være så farlig. På hele den tre timer lange flyturen til Oslo holder hun hender med to personer hun ikke kjenner, men som hun vet har vært lærerkollegaer med Atle. Tårene triller på dem alle. De har ikke ord.

Oversikt Longyearbyen
Foto: Illustrasjon: Morten Christopher Solem / NRK