Liv

SPILLET BLE ALT: Det startet med uskyldig bingospilling. Til slutt hadde «Liv» en gjeld på 700 000 kroner.

Foto: Petter Strøm / NRK

Ruset på spillet

«Liv» har spilt bort 700 000 kroner. Behandlingen hun ble tilbudt er den samme som narkomane får, selv om «Liv» har behov for annen hjelp.

Hun må være musestille.

Skarpe fargespill og skyhøye gevinster frister to tørre øyne. Utenfor kjøkkenvinduet er det mørkt, og tromsøgatene er stille. Det er nå hun får fred til å gå inn i sin egen verden.

En verden hun egentlig ikke vil være en del av. Som ingen andre må få vite om.

En fyldig bunke med kredittkort, og tomme kaffekopper flyter rundt henne. Hun har drukket så mye kaffe at hun blir mer og mer kvalm for hver slurk hun tar.

Men «Liv» må holde seg våken. Hun er bare nødt.

Bare litt til. Litt til.

Den behagelige spillebobla

Det startet med litt uskyldig bingospilling med de andre damene på byen. Der kunne hun tilbringe tid fra tidlig morgen til midt på dagen – akkurat slik at hun rakk å ha middagen klar på bordet til resten av familien kom hjem.

Så oppdaget hun et nytt spillunivers – kasino på nett.

Fristende «jackpoter» og drømmende tanker om hva en potensiell gevinst kunne brukes på, gjorde at spillet fikk et stadig sterkere grep om henne.

Spenningen spredde seg helt ut i fingertuppene, og samtidig ble forventningene om premie større og større.

Her kunne «Liv» rømme fra stress og fant en måte å takle hverdagslige bekymringer på.

Jeg var i min egen lille boble. Det var kun meg og spillet.

Ekstra spennende var det de gangene hun vant.

– Jeg følte meg «stor» når jeg kunne kjøpe meg noe jeg hadde hatt lyst på, eller jeg kunne gi noe ekstra til ungene.

Og når hun gikk tom for penger å spille for, kunne det ta henne så lite som 15 minutter å få mer kreditt. Selv midt på natta.

– Kundeservice var så hyggelige å snakke med, og veldig behjelpelige. De ønsket meg lykke til med spillinga. Det gjør jo at du føler deg veldig spesiell.

Kreditten fikk hun aldri noe forhold til.

– Jeg så jo aldri pengene. De bare var der.

Bunken med kredittkort var til slutt på størrelse med en kortstokk, og det ble vanskelig å holde skjult for ektemannen de 16 000 kronene hun måtte betale i kredittkortregninger hver eneste måned.

«Liv» begynte å gå tom for unnskyldninger på hvorfor hun satt oppe på natta mens resten av familien lå og sov. Det ble etter hvert vanskelig å balansere dobbeltlivene hun levde, og å holde på fasaden.

– Det føltes ut som jeg sto på et isflak, og flaket ble bare mindre og mindre. Det var ikke plass til meg der.

Men «Liv» fortsatte å si til seg selv at snart ville den etterlengta gevinsten komme.

Snart.

Klumpen i magen

5 år. 15 kredittkort. 700 000 i spillegjeld.

Spenningen og adrenalinet hun vanligvis kjenner på, er erstattet med maktesløshet.

Og den tunge klumpen i magen har nå vokst seg så stor at den virker kvelende.

Det som i utgangspunktet hadde startet som en uskyldig hobby som ga litt spenning i hverdagen har nå gått fullstendig ut av kontroll.

Det går ikke lenger.

De sterke tablettene i hånda hennes er nøye talt opp. Hvis hun tar dem er spillet slutt.

Spillavhengighet
Foto: Petter Strøm / NRK

Skammen blir for stor

Undersøkelser viser at bare omtrent 10 prosent av spilleavhengige søker behandling. Og det er ofte skammen som gjør at det tar for lang tid før spilleavhengige oppsøker hjelp, forklarer Lill-Tove Bergmo, daglig leder i Spillavhengighet Norge.

– Noen har allerede mistet jobben og andre frykter at ekteskapet vil ryke, eller at ungene vil ta avstand fra dem. Da er det naturligvis ekstra vanskelig å fortelle noen at de er spilleavhengige.

Bergmo startet opp organisasjonen Spillavhengighet Norge for 18 år siden, etter at hun selv plutselig oppdaget at hennes egen ektemann var spilleavhengig. Organisasjonen får daglige henvendelser fra både pårørende og spilleavhengige.

Men henvendelsene kommer ofte for sent – etter at gjelden har blitt uhåndterlig.

– Og da vil prosessen med å komme seg ut av spilleavhengigheten ta lengre tid. Drømmesituasjonen er jo at vi får kontakt med spilleavhengige før det har gått så langt, men vi har en utfordring med å nå de tidligere.

Det er nettopp skammen som gjør at «Liv» ikke ønsker å stå fram med eget navn. Skammen er rett og slett for stor. Selv ikke alle i nærmeste familie vet om spilleavhengigheten hennes.

Lill-Tove Bergmo

For mange spilleavhengige er skammen så stor at de ikke oppsøker hjelp før gjelda er uhåndterlig, ifølge Lill-Tove Bergmo, daglig leder ved Spillavhengighet Norge.

Foto: Petter Strøm / NRK

Spillet ble alt

«Liv», som alltid hadde «hatt ting på stell», hadde kommet til et punkt hvor spillingen til slutt ble altoppslukende.

Hele tiden tenkte hun på hvor hun skulle få pengene fra.

Klesvasken ble gjort unna i en fei. Og husvasken ble gjerne utsatt uke etter uke.

Alt for at hun skulle kunne tilbringe mest mulig tid foran skjermen.

Etter det første året med spilling, innså «Liv» at hun hadde et problem. Den gangen var gjelda på «bare»100 000 kroner.

Men hun visste at hun ikke ville klare det alene.

– Jeg innså at jeg trengte hjelp.

Et skilt med store bokstaver; RUSPOLIKLINIKKEN, møtte henne.

– Bare det synes jeg var ubehagelig.

«Liv» som aldri i sitt liv hadde rørt narkotiske stoffer, ble plassert i samme behandlingsløp som pasienter med avhengighet til kokain og heroin.

Ved ruspoliklinikken i Tromsø følte hun seg fremmedgjort.

– Jeg følte behandleren brukte meg til å få informasjon om spilling og hvordan det fungerer. Jeg kunne like gjerne snakket med en annen som hadde lest seg litt opp på internett om dette med spill.

– Det var ikke meg som var i fokus. De burde ha bedre kompetanse, fordi de vet ikke nok.

Og «Liv» er ikke den eneste som har følt det sånn.

«Du må bare slutte å spille»

I likhet med «Liv» blir mange spilleavhengige sluset inn i lignende behandlingsløp som rusavhengige. Dette til tross for at de som regel har behov for en behandlingsform som er mer tilpasset det de sliter med.

Det er mange felleselementer ved spilleavhengighet og andre type avhengigheter, ifølge Ståle Pallesen. Han er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, og har forsket mye på spilleavhengighet.

Pallesen mener at spilleavhengighet er en lite kjent diagnose, og at de som rammes av spilleavhengighet ofte misoppfattes.

– Dette er som regel helt oppegående folk, og det er ikke noe i veien med deres kognitive kapasitet. Men likevel ender de opp med å gjøre masse irrasjonelle handlinger.

Lill-Tove Bergmo tror imidlertid at det er nettopp i sammenligning med andre avhengigheter at spillavhengighet blir bagatellisert.

– Det er nok mange som tenker at ved rus- og alkoholproblemer, tilfører man kroppen noe. Mens med spillavhengighet, gjør man ikke det på samme måte og da er liksom så enkelt å bare slutte. Men det skjer en form for kjemisk reaksjon der og, som gjør at man blir ruset av spillet.

Universitetet i Bergen jobber med en undersøkelse som viser at kun en tredjedel av institusjonene som gir rusbehandling innen spesialisthelsetjenesten, tilbyr et behandlingsløp som er spesifikt rettet mot pengespillproblemer. I tillegg viser undersøkelsen så langt at behandlingen ofte ikke er basert på et vitenskapelig strukturert behandlingsløp.

Pallesen mener spillavhengighet er en diagnose som har fått for lite fokus i behandlingsapparatene.

– Mange behandlingssteder fokuserer nok mer på rus- og alkoholproblematikk, og pasienter som da sliter med pengespillproblematikk, vil naturligvis oppleve at det blir feil fokus.

Lill-Tove Bergmo ved Spilleavhengighet Norge deler samme oppfatning. Hun er kritisk til det «formelle» behandlingstilbudet spilleavhengige får i Norge.

– Noen blir avvist allerede hos fastlegen, og får høre; «ja, men du må jo skjønne at du må slutte å spille».

I tillegg er det store geografiske forskjeller i hjelpetilbudet som finnes.

– Det er som å tippe i Lotto med tanke på om man får hjelp eller ikke, og kvaliteten er ekstremt varierende. På de 18 årene jeg har jobbet med spilleavhengighet, har ikke behandlingstilbudet blitt noe særlig bedre.

Da «Liv» startet behandlingsløpet ved ruspoliklinikken, hadde hun klart å holde seg spillefri i nøyaktig tre måneder på egen hånd. Da kjente hun for første gang på optimisme, og tenkte at med hjelp fra profesjonelle fagfolk i tillegg, ville kanskje dette kunne gå rette veien likevel.

Men etter å ha vært til behandling i knappe tre uker, sprakk hun.

Spillet tok over igjen.

hender Liv

Skammen er så stor at «Liv» ikke ønsker å stå fram med eget navn.

Foto: Petter Strøm / NRK

Vondt

«Liv» sitter alene på kjøkkenet med pillene foran seg. Resten av familien har lagt seg for flere timer siden.

Hun har vondt inni seg hele tiden.

Hun kommer aldri til å klare å tilbakebetale alt hun har tapt. Når selv ikke ruspoliklinikken fungerte, vil hun aldri komme seg ut av dette.

Tankene spinner.

Så kommer hun plutselig til å tenke på ei dame hun har sett snakke om spilleavhengighet i mediene flere ganger.

Lill-Tove heter hun visst.

«For ei kone» har hun tenkt om denne dama som legger ut om ektemannens spilleproblemer i full offentlighet.

Likevel virker det som om det er noe trygt ved henne.

Litt over klokka 1 på natta sender hun en tekstmelding til Lill-Tove. Svaret kommer momentant.

Stjerneklistremerket

Det er trangt om plassen i det lille lokalet. En gruppe mennesker er samlet til et ukentlig møte, et sted i Tromsø. De sitter rundt et langbord.

Tross enorme gjeldsproblemer og tunge bekymringer, er stemningen overraskende lett. Før møtet starter, sitter noen og småprater og ler. Andre sitter stille for seg selv.

Blant dem sitter «Liv». Hun har nettopp fått en ny stjerne påklistret belønningskortet sitt. Et symbol på nok en spillefri måned. Hun overøses med skryt fra de andre.

Gruppa består av både menn og kvinner i alle aldre. Og de har alle en ting til felles; avhengigheten til pengespill. En av dem som har møtt opp er en ung mann. I en alder av 25 har han allerede en gjeld på størrelse med det andre jevnaldrende har i studielån. Forskjellen er bare at de 400 000 kronene er tapt i spill.

Gjennom øyekontakt, nikk eller et klapp på skulderen sendes aksept og forståelse rundt som en ball mellom deltakerne. De går alle gjennom det samme, de vet hvordan de andre har det, og støtter de andre så godt de kan.

For «Liv» har Lill-Tove og samtalegruppa hos Spillavhengighet Norge vært selve redningen.

–Takket være Lill-Tove, skylte jeg ned de pillene i do. Men hadde ikke hun svart, ville nok ikke jeg vært i live i dag.

Lill-Tove Bergmo

LIKEMANNSPRINSIPPET: På de ukentlige møtene hos Spillavhengighet Norge, møter «Liv» andre i samme situasjon. Gruppa består av både menn og kvinner i alle aldre.

Foto: Petter Strøm / NRK

– Mannen min stoler ikke på meg

Nå har «Liv» vært spillefri i et halvt år, men hun har fortsatt en lang vei å gå. Gjelden, som i dag er redusert til 500 000 kroner, må fremdeles nedbetales. Og hun jobber daglig med å vinne tilbake tilliten til de rundt seg.

– Mannen min stoler ikke på meg, og jeg har sviktet ungene mine. Det er kanskje det tøffeste.

I tillegg er det en daglig kamp å fortsette å holde seg spillefri. For det hender at «Liv» fremdeles kjenner på suget etter spillinga.

– Jeg savner spenningen og adrenalinet innimellom.

Men nå er spillet erstattet med andre ting.

– Jeg leser og jeg syr. Og ikke minst; jeg prater og jeg prater om dette. Det er det som har berget meg.

Spilleavhengige Liv

«Liv» har fortsatt en lang vei å gå. Hun sier det er en daglig kamp å holde seg spillefri.

Foto: Petter Strøm / NRK