Nawar Ibraheem
Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Når et håp tennes

Med blomster og en sekspakning pils får syriske Nawar her vite at han får søknaden om asyl behandlet i Norge. Dermed er 10 måneder i kirkeasyl over.

Dere tuller med meg!

Nawar Ibraheem (34) er akkurat ferdig med norskeksamen på Voksenopplæringa i Tromsø. Det er onsdag, og resten av dagen skal egentlig bli som de andre dagene: Et liv på vent, i ei kirke.

På Voksenopplæringa har han fått beskjed om at han bør forte seg tilbake til kirka, for politiet kan jo dukke opp. Men Nawar kommer seg ikke langt, for ved utgangsdøra venter to av hans beste venner i Norge, Hanne og Ingrid. De har med blomster og en sekspakning øl, og viktigst: den hyggelige nyheten.

Mens Nawar var til eksamen ble nyheten kjent at regjeringen gir etter: Asylsøkerne som i fjor kom over den norskrussiske grensa på Storskog, får likevel behandlet søknadene sine i Norge. Plutselig er et håp tent, et håp for Nawar og mange andre som har vært i en håpløs situasjon.

Øyenbrynene er hevet og munnen gaper. Nawar gjentar:

– Dere tuller, ikke sant?

– Nei, Nawar, det er sant! Vi tuller ikke! Se her, Dagbladet, TV 2, du har fått melding på Facebook. Det er overalt!

Nawar Ibraheem

GLADNYHET: Slik reagerte Nawar på den hyggelige nyheten fra de to venninnene hans. Hanne Stenvaag og Ingrid Stensen. Stenvaag, som på det siste bildet får en klem av Nawar, er leder av Støttegruppa for asylsøkere i Tromsø.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Havnet i limbo

Åtte dager i forveien: De røde gardinene blafrer i vinden når Nawar Ibraheem åpner døra til en liten balkong ved der han har senga si, i 2. etasje i ei kirke i Tromsø.

Motet hans virker godt, men rundt øynene er han blå.

– Jeg sover så dårlig. Alt er fint her, ingen ting er galt, men jeg tenker så mye. Jeg tenker på hva som skjer med oss. Hva jeg må gjøre om UDI fortsetter å si nei, og ikke vil behandle sakene våre, sier han.

At syriske Nawar har sittet ti måneder i kirkeasyl i Tromsø virker å ha gått under radaren på mediene. Helt til NRK fikk bli kjent med ham.

Nawar Ibraheem

FRISK LUFT: Nawar har en liten balkong like utenfor senga han sover i, der han kan trekke frisk luft. Nettene har ofte vært søvnløse og preget av tanker.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Situasjonen hans virker da håpløs. Nawar er blant mer enn 1000 personer i Norge som i fjor kom over den norskrussiske grensen på Storskog i Finnmark, og som ikke lenger har opphold i Russland, og som Russland ikke vil ta imot. De fleste av dem er fra Syria, et land i krig, men Norge har likevel bestemt at de ikke får søknadene sine behandlet her. Hvor skal de gjøre av seg? Nawar og andre asylsøkere har havnet i limbo.

Det var i august i fjor, i 2015, at politimesteren i Finnmark slo alarm. 150 asylsøkere hadde kommet over grensen – siden januar, og kapasiteten til politiet var sprengt. To måneder senere var det kaos. Da kom opp mot 200 – hver eneste dag. Nawar var blant dem.

– Vil du ha kaffe eller te?

Nawar går til kjøkkenkroken i den lille loftsleiligheten han bor i, i kirka. Det er ettermiddag og ingen andre mennesker her, det er stillhet. Nawar setter vann til kok, og kommer tilbake.

– Da jeg kom over grensen på Storskog, til Norge, tenkte jeg for første gang på flere år: Jeg er trygg, forteller han.

Det var en lykkelig dag. Nawar trodde Norge ville akseptere han og andre syrere, de som kom fra landet med den største krigen. Men tryggheten varte kun en kort tid. På et tidspunkt var Nawar et nødskrik fra å bli satt på en buss ut av Norge, tilbake til Russland.

kirkeasylant

TRYGG: Nawar Ibraheem følte seg i 10 måneder trygg så lenge han oppholdt seg i kirka i Tromsø.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Mistet tryggheten

En gang var Nawar trygg i Syria, som var et fredelig land. Syria var heller ikke et fattig land, men et mellominntektsland. Nawar er utdannet sosiolog, og jobbet ved Utdanningsdepartementets kontor i storbyen Aleppo.

Byen luktet som havet, og luften var alltid fuktig og varm. Nawar husker godt de billige store nanbrødene han pleide å kjøpe, med kylling eller annet kjøtt. Og årene som ung da man trygt kunne kjøre mellom byene om natta. Da man drakk øl og dro på stranda.

Det var på en tid man ikke måtte gå med ID-kort, ikke trengte å bekymre seg for morgendagen og på hva som ville skje i fremtiden. Folk trengte ikke å tenke på om de skulle mangle vann, mat eller at de ikke kunne gå ut av husene sine.

Livet var stabilt for både Nawar og folk flest i Syria. Men folket manglet et demokrati.

En januardag var det en mann, Hasan, som helte bensin over seg og tente på. I protest mot regjeringen. Denne hendelsen fikk folk til å begynne å snakke sammen på internett. De snakket om korrupsjon, inflasjon, arbeidsløshet og at de var misfornøyde med Grunnloven. Deretter gikk de ut i gatene for å demonstrere – men der, i gatene, ventet soldater.

Resten av historien er kjent, en historie om en krig som har krevd minst 300.000 menneskeliv. Og om et land Norge ikke returnerer ett eneste menneske til, heller ikke Nawar.

Likevel, da Nawar i fjor kom til Norge, nektet norske myndigheter å behandle asylsøknaden hans.

– Jeg kom ikke til kirka for å vente. Jeg kom til kirka fordi jeg var redd

Nawar Ibraheem

Ble hentet av politiet

Det var bris i luften, minusgrader og overskyet vær i Tromsø den dagen. Det var 03. februar, dagen da Nawar og vennene hans fant ut at det nå bare var én utvei for ham: Å gå i kirkeasyl.

Menigheten i Grønnåsen kirke har fra begynnelsen forbarmet seg over Nawar, selv om han beskriver seg som ikkereligiøs.

Nawar viser frem sitt hjem. Han åpner døra til selve kirkesalen, slik kirken åpnet døren for Nawar.

– De snakket ikke om Gud, men om at de måtte hjelpe mennesker i krig, og åpne dører, forteller han.

Nawar Tbraheem (33)

TILBAKE TIL TROMSØ: Nawar unnslapp å bli transportert tilbake til Russland i januar, og kunne sette seg på flyet til Tromsø. Få dager senere gikk han i kirkeasyl.

Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Nawar går inn i kirkerommet. Døra lukkes bak ham, slik Norge i vinter lukket håpets dører. Da Norge i slutten av november innførte den mye omtalte Storskog-instruksen, som blant annet innebar at Nawar og andre syrere ikke fikk behandlet søknadene sine om asyl, lot ikke kritikken vente på seg. Helsingforskomiteen, Amnesty, NOAS, forskere og – ikke minst – FN, var alle krystallklare: Norge bryter retten til å søke asyl.

Norge på sin side, mener at Russland er et trygt land å sende asylsøkere tilbake til. Så trygt, at da Nawar en januardag var på besøk hos venner i støtteforeningen i Tromsø, dukket det fire politibetjenter opp. De tok med seg Nawar, uten at han fikk se noe avslag på søknaden. Ikke lenge etter var han tilbake ved Storskog.

FN var ikke enig med Norge om at Russland var et trygt land å sende asylsøkere til. Asylinstituttet fungerer ikke i Russland, advarte FN. Likevel, den første bussen med asylsøkere passerte grensen til Russland, og myndighetene gjorde seg klar til å sende flere busser. Nawar ventet ved Storskog – men så sa Russland stopp.

Nawar satte seg på flyet til Tromsø igjen. Få dager senere søkte han beskyttelse i Grønnåsen kirke.

Nawar Ibraheem

ENSOMT: Nawar forteller at det er ensomt å bo i ei kirke, men samtidig roser han menigheten for å ha tatt godt imot ham, og tatt godt vare på ham.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Utrygg i Russland

På tiden Nawar har vært i kirka har han lært seg norsk, alene, og uten lærere. Han har brukt tekstbok, lydbok og grammatikkbok. Snart skal norsken være så bra at han kan søke opptak til studier i Tromsø. Aller helst ønsker han en master i fredsstudier.

Nawar fikk midlertidig oppholdstillatelse i Russland i 2011, nettopp for å studere. Det samme året brøt borgerkrigen i Syria ut.

Nawar tar frem papirene sine, som viser utdanningen ved universitetet i Aleppo. Mastergraden han tok i Russland, og brevet fra NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), som viser at studiene hans er godkjent i Norge.

– Hva vil du gjøre hvis du får bli i Norge?

– Jeg vil bidra til samfunnet. Jeg har lyst å jobbe i organisasjoner med fokus på det internasjonale samfunn. Situasjonen til asylsøkere kan være et av dem. Men også andre ting, for alle samfunn har sine problemer, sier han.

– I Russland sitter vi syrere bare og venter og tenker: Hva skjer med oss?

Nawar Ibraheem

I oktober gikk Nawars midlertidige oppholdstillatelse i Russland ut, men Nawar har likevel ikke følt seg trygg. I juni fattet Utlendingsnemnda et vedtak som blant annet sa at enslige menn fra Syria som enten har eller har hatt oppholdstillatelse i Russland, ikke får søknaden behandlet i Norge. Nawar har derfor blitt værende i kirken, selv om han ikke lenger har opphold i Russland.

Han mener at han gjennom året ikke har utnyttet det norske systemet og vennligheten.

– Gjorde du ikke det da du gikk inn i kirka, og ventet på at oppholdstillatelsen din i Russland går ut?

– Jeg kom ikke til kirka for å vente. Jeg kom til kirka fordi jeg var redd. De ville sende oss til Russland. Jeg hadde allerede en opplevelse av at de forsøkte å få oss ut av landet, sier han.

– Men Norge sier at Russland er et trygt land, og at du kan dra til Russland og være trygg der. Hvorfor kom du da til Norge?

– UDI sier det om Russland, ja, men på samme tid sier Norge at Russland støtter en av sidene i Syria, Assad-regimet. Jeg hadde midlertidig oppholdstillatelse i Russland, men hva skulle jeg gjøre når den var over? Jo, da måtte jeg forlate Russland, sier Nawar.

– Det er vanskelig å få asyl i Russland. Men kunne du ikke fornye oppholdstillatelsen?

– I Russland må du først ha jobb og betale skatt for å søke permanent oppholdstillatelse. Og du kan søke, og få et nei etter å ha ventet på svar i seks måneder, fordi du er fra Syria. Jeg prøvde å få en formell jobb i Russland, men det fikk jeg ikke. Og jeg kunne heller ikke søke asyl, sier Nawar.

Lene Wetteland

NESTEN UMULIG MED ASYL: Lene Wetteland i Den Norske Helsingforskomité sier at det nesten er umulig for syrere å få beskyttelse i Russland

Foto: NRK/Ketil Kern

Det bor mer enn 140 millioner mennesker i Russland. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger var det ved utgangen av 2014 kun 808 personer registrert som godkjente flyktninger.

Lene Wetteland, leder av Russlandavdelingen i Den norske Helsingforskomité, forklarer at det er svært vanskelig å få beskyttelse i landet.

– Det vi kaller «å få asyl» i Norge, er det som i Russland er «permanent flyktningstatus» Denne statusen kan tas fra dem, så den er ikke så permanent egentlig, sier hun.

– Det russerne kaller «asyl», er der er det i underkant av 20 personer som har fått, og det er hovedsakelig avtrappede ledere fra tidligere sovjetrepublikker. Så det er så godt som umulig å få for folk flest, sier Wetteland.

Nawar mener syrere i Russland er tryggest om de ikke søker asyl. Da holder de seg i skjul for russiske myndigheter, og slipper risikoen for å bli rapportert til den syriske ambassaden.

Situasjonen er håpløs, mener han:

– I Russland sitter vi syrere bare og venter og tenker: Hva skjer med oss?

Justis- og beredskapsdepartementet fikk fredag en henvendelse fra NRK om denne artikkelen, men hadde da ikke mulighet til å gi kommentarer.

– Rett til å søke

– Gratulerer, Nawar, jubler Hanne og Ingrid.

Ei drøy uke etter at Nawar møtte NRK i kirka, ser ting nå mye lysere ut. Der, nederst i trappa på Voksenopplæringa, har det fortsatt ikke gått opp for ham at han faktisk nå endelig skal få behandlet asylsøknaden sin i Norge.

– Ha-ha. Jeg tenker fortsatt at de tuller. Dette er en så stor overraskelse at jeg må sette med ned og ta det inn over meg, sier han.

– Hva skal du i dag?

– Drikke øl. Men jeg kan jo egentlig ikke det, fordi jeg bor jo fortsatt i kirka. Ha-ha!

– Blir det bedre for deg nå, tror du?

– Ja, naturligvis. I Syria har vi den største krigen, og den vil fortsette i mange år. Jeg håper vi syrere nå kan bidra til samfunnet her i Norge. Jeg lover at jeg kan bidra, og jeg lover at dere skal bli stolt av meg, sier Nawar.

– Jeg er så glad i dag, fordi jeg vet at vi syrere har oppnådd vår rett.