Vegard Ulvan - Gåten Norevestpassasjen

Tre barske kamerater møtte kulde ned mot førti minus i Nordvestpassasjen, noe de slett ikke hadde forventet.

Foto: Jan Fasting

Vegard Ulvang: – Det var minus 40, men vi må tåle litt

Skituren i Amundsens fotspor ble mye kaldere enn ventet, da skihelten Vegard Ulvang besøkte områder der mange menneskeliv har gått tapt.

– Da temperaturen sank til førti minus ble det hustrig i teltet. Vi trodde at våren var kommet, men der tok vi feil, sier skiløper og polfarer Vegard Ulvang.

Han har gjennomført en utfordrende tur gjennom det nordlige av Canada med pulk og skiseil. Sammen med to polare kamerater har han tilbakelagt et dramatisk stykke av Nordvestpassasjen under iskalde forhold.

I påsken seilte de tre gode vennene gjennom et historisk islandskap. De ønsket å finne spor etter Amundsen og «Gjøa»-ekspedisjonen som gjorde verdens første gjennomseiling av Nordvestpassasjen i årene 1903–06.

Men der Amundsen hadde skip, hunder og sleder av solid tre, valgte polfarerne i 2016 plastsleder, skisegl og moderne bekledning.

Skiseil gjennom NV-passasjen

Reisen med skiseil gjennom Nordvestpassasjen ga ekspedisjonen iskalde naturopplevelser.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

I Amundsens fotspor

Da kameratene Vegard Ulvang, polarhistoriker Dag Harald Jølle og ekspedisjonsmann Jan Fasting la ut på tur, lå det to års forberedelser bak dem. Men Vegards interesse for det polare er mye eldre. Han har lest bøker om polferdene fra tidlig ungdom. Fra sin barndom i Vadsø, husker han masta der Amundsen i si tid fortøyde luftskipet Norge.

Nå ville han seile i Amundsens fotspor og få svar på sine mange spørsmål. Han ville forstå hvorfor Amundsen lyktes, der alle andre hadde feilet før han.

Kart ekspedisjonsrute NV-passasjen

De ville nordover til Haakon den VIIs kyst for å lete etter varder fra Gjøaekspedisjonen

Foto: Grafisk utsnitt / NRK

– Vi ville leite etter spor fra Amundsens ekspedisjon, der ingen andre har lett før. Vi håpet på å finne gamle brev eller meldinger som noen hadde lagt igjen for over hundre år siden.

Men plastsleder og moderne bekledning skulle vise seg å være for dårlig utstyr. Det kunne gått riktig galt.

På skiseil gjennom Nordvestpassasjen

Vegard Ulvang og hans kamerater valgte vindkraft for å komme seg fram til Gjøahavn der Amundsen overvintret to sesonger.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

Førti minusgrader

De trodde at våren var kommet i det nordlige Canada, men de var for tidlig ute. Det ble skikkelig kaldt. Med temperaturer ned mot minus førti og til tider frisk vind i kastene, ble skiseilekspedisjonen en langt større utfordring enn forventet.

De doble sledene på opp mot 100 kilo hver måtte tåle strabasiøse turer over isen. En dag sprakk Fastings slede på grunn av slag og kulde. Siden revnet stadig flere sleder og måtte repareres.

– Det ble mange reparasjoner av pulkene i teltet. Etter hvert måtte vi ta nettene til hjelp for å reparere grundig. Vi ikke hadde tid til å stoppe på dagene for å bøte på skader, sier Ulvang til NRK.

De tre kameratene overdriver neppe når de beskriver opplevelsen.

Jo da, det ble temmelig friskt. Stort tøffere enn dette har det ikke vært på tidligere ekspedisjoner, fastslår Fasting.

Pulk får sprekker

Ekspedisjonens praktiske handyman Jan Fasting sjekker den første av flere sleder som sprakk underveis.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

Tre nummer for store sko

Utgangspunktet, Cambridge Bay nord i Canada, ligger på samme breddegrad som Tromsø, men har et helt annet klima. Det er ett av verdens kaldeste bebodde områder.

– Du blir kald på fingrene når du må fikle med snorer og tau til skiseglet mens det blåser friskt. Selv med fingervanter blir det iskaldt, sier ekspedisjonens historiker Harald Dag Jølle.

De startet fra Cambridge Bay den 3. april og hadde ikke forventet slik sprengkulde. De hadde regnet med at det var mildere vær. Og de merket kulden helt ned i tærne.

Pulker etter skiseil i NV-passasjen

For fulle seil gjennom Nordvestpassasjen. De tre brukte både kite og skiseil under den 21 dager lange turen.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

– Det er kaldt å stå i stive alpinsko og seile. Det krever atskillig mer av deg enn når du går på ski, sier Vegard Ulvang.

– Du må bevege tærne i skoene hele tida, så du ikke skal forfryse dem, legger han til.

Her må det være plass til tynn ullsokk, dampsperresokk for å hindre kondens i å trekke ut i skoene, i tillegg til to lag med ullsokker og tre millimeters neoprenovertrekk ytterst.

– Likevel frøs jeg på beina, innrømmer Jølle, – og angret på at han ikke kjøpte et skonummer større.

Til alt hell hadde han pakket ned noen pakker med fotvarmere, små poser med varmegivende kjemikalier som du legger i sokken for å holde varmen. Det gjorde godt!

Telt i Nordvestpassasjen

Det er langt til nærmeste nabo når man slår opp telt i Nordvestpassasjen.

Foto: Eksedisjonsfoto/Ulvang/Jølle/Fasting

Slo opp telt for å varme tærne

– Men vi kunne ikke ta noen sjanser på forfrysning av beina, fortsetter Ulvang.

Det hendte vi slo opp teltet midt på dagen for å varme tærne. Det tok sin tid, men var av og til nødvendig.

Også på klesfronten var de velutstyrte.

– Det gjelder å ikke kle seg for varmt og bli svett. Men det var dager da vi sto med seks-sju lag med klær under seilet, forteller de.

Da hadde gutta to undertrøyer, tjukk genser i ull, syntetisk mikrofiberjakke i isolasjonsmateriale, Gore-Tex og dunjakke. Så det var godt å krype inn i teltet mot slutten av dagen.

Fuktig sovepose og frossen akevitt

Det var 39,7 minusgrader den morgenen da Vegard Ulvang fant akevittflaska med turdrammen frossen i forteltet.

Men vi hadde med oss rikelig med bensin til primusen. Så når vi først kom oss i inn i teltet, ble det fort varmt.

Disse polarvante kameratene er ingen pyser. Men alle som har ligget i telt, vet at det blir like kaldt igjen når primusen er slått av. Det krever sitt å fryse seg gjennom natta i tretti minusgrader. Dunsoveposene ble fuktige og holdt ikke godt nok på varmen.

Frostrøyk i teltet

Det er kaldt når frostrøyken fyller teltet og turdrammen fryser til is.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

– Vi burde hatt doble poser med kondenssperre, sier Vegard Ulvang etterpåklokt.

Da han gikk til Sørpolen for å feire Amundsens polferd i 2011, ble de varmet opp av midnattssola. Med solstråling ble både telt og soveposer tørre i løpet av natta.

– I Nordvestpassasjen savnet vi den solvarmen som midnattssola faktisk ga, sier han.

– Men man må tåle litt.

De som døde her

De tre kameratene seilte gjennom et landskap fullt av tragisk historie som har rystet mange.

To britiske militærfartøy, HMS «Terror» og HMS «Erebus», dro ut for å seile gjennom Nordvestpassasjen i 1845. Det førte til at over 130 menn fra den britiske marinen måtte bøte med livet i kulden.

Skipene ble skrudd ned i isen og hele besetningen omkom av sult, forgiftning eller frøs i hjel. Mange av dem døde på veien sørover da de etter hvert forlot skipene i håp om å finne redning.

BHC3325 HMS Erebus in the Ice

Dramatiske episoder fant sted rundt HMS Erebus som aldri lyktes med å krysse passasjen. Hun ligger fortsatt på havbunnen. Vraket ble funnet i 2014.

Foto: Andrew Holt / © National Maritime Museum, Gree

– Inuitter vi møtte i Gjøahavn fortalte vandrehistorier om funn av døde menn etter den fortapte Franklin-ekspedisjonen. Det er mange store spørsmål knyttet til historien, og slike fortellinger setter dype spor, sier Jølle.

Mange ekspedisjoner lette forgjeves etter skipene som nylig ble funnet igjen på havbunnen. Men allerede i 1859 fant en oppdagelsesreisende en beskjed i en varde.

John Franklin

Sir John Franklin var britisk kontreadmiral i marinen og ledet Franklin-ekspedisjonen som endte med døden for mer enn 130 menn.

Foto: Ukjent / Dibner Library Portrait Collection

Den fortalte at ekspedisjonens leder, Sir John Franklin, hadde dødd i juni 1847. De overlevende hadde etter hvert forlatt skipene og begitt seg på tur sørover.

Se lenke: Skip fra 169 år gammel Arktis-ekspedisjon funnet

Vardene var datidas nødpeilesendere

Roald Amundsen var den første som klarte å forsere Nordvestpassasjen. Han startet på den tre år lange reisa i 1903 med polarskuta «Gjøa». Også hans menn bygde varder der de la igjen meldinger.

Varde i Nordvestpassasjen

I flate landskap er det lett å se varder fra tidligere tider. Noen av dem har meldinger eller brev fra dem som en gang bygget dem.

Foto: Ekspedisjonsfoto Ulvang/Jølle/Fasting

Polarhistoriker Harald Dag Jølle jaktet på historisk dokumentasjon. Han drømte om å finne beskjeder fra «Gjøa»-ekspedisjonen, uleste meldinger plassert i isødet fra den gang Amundsen og hans menn var på disse kanter.

– Det ville vært en polarhistorisk sensasjon, sier han.

Men vind og kulde stoppet dem. Dessverre kom de ikke fram til de områdene som ligger lengst mot nord.

Harald Dag Jølle over Nordvestpassasjen

– Kulden kan bevare gamle hemmeligheter, sier Jølle. Noen av dem ligger kanskje fortsatt og venter i Nordvestpassasjen.

Foto: Privat

Gåten Nordvestpassasjen

Også Vegard Ulvang hadde sine drømmer. For det er fortsatt mange åpne spørsmål knyttet til «Gjøas» tre år lange reise gjennom Nordvestpassasjen:

– Men vi fant noe av svaret på gåten rundt denne ekspedisjonen, mener han.

Amundsen og hans folk brukte skinnklær som de byttet til seg fra inuittene. Han lærte om hundekjøring og overlevelse, kunnskap som han seinere fikk bruk for på sine polare ekspedisjoner.

Amundsen i skinnanorakk

Roald Amundsen byttet til seg klær fra inuittene i området der polarskuta Gjøa lå i vinteropplag. Dette skulle bli en del av hans suksesshistorie.

Foto: Anders B. Wilse/Nasjonalbiblioteket

– Inuittene samlet seg rundt skipet «Gjøa» mens de overvintret på det stedet som seinere skulle bli hetende Gjøahavn, understreker Ulvang. Kanskje var det på grunn av denne kunnskapen at Amundsen siden lyktes i å nå Sørpolen.

Ulvang og Jølle gikk sammen til Sørpolen for å feire sydpolsbragden i 2011. Der fødtes ideen om den iskalde turen i Nordvestpassasjen som nå blir vist i NRK1.