Listbeth elsker jobben blant 120.000 flyktninger, men får ikke reise tilbake

– Han var regelrett henrettet. Vi måtte bare ta han med oss inn i leiren og levere levningene til familien, noe mer kunne vi ikke gjøre, sier hun alvorlig.

Lisbeth Oddveig Hansen forteller om en episode der noen unge gutter kom i porten til flyktningleiren og fortalte at broren til den ene var skutt.

De internasjonale politifolkene fikk flere soldater med for å beskytte seg, og dro ut. Det viste seg at en ung gutt på rundt 22 år hadde kommet mellom soldater og kvegtyver.

Vil bare tilbake

Episoden er bare en av flere Lisbeth har opplevd etter å ha tjenestegjort i en av FNs flyktningleirer nord i Sør-Sudan i to måneder.

Egentlig skulle hun allerede ha vært tilbake, men på grunn av krigshandlinger i hovedstaden Juba, har politidirektoratet bestemt at hun og de andre som er hjemme, ikke får reise tilbake.

– Det var med blandede følelser jeg fikk meldinga, jeg hadde gledet meg slik til å dra tilbake. Men jeg forstår også at det kan være farlig, sier politikvinnen, som til daglig jobber som beredskapsplanlegger og operasjonsleder ved Harstad politikammer.

Lisbeth er fra Harstad, men vokste opp i det lille fiskeværet Mehamn på kysten av Finnmark, der faren drev fiske. På mange måter har livet i et hardt fiskermiljø på 70- og 80-tallet vært med på å forme henne.

– Det kan man vel si, det var jo et miljø med tøft språk, og mye alkohol når mannfolkene ikke var på sjøen. Det er vel derfor jeg ikke smaker alkohol selv.

Afrika var ikke tilfeldig

Kledd i strikkelue, turjakke og en litt slitt dongeribukse, og med bare smilerynker i det feminine ansiktet, er det ikke mye som vitner om noe som mange vil kalle en maskulin yrkeskarriere. Som 17-åring jobbet Lisbeth som fisker på farens båt. Deretter ble det befalsutdanning ved flykrigsskolen i Stavern.

Før hun begynte i politiet, jobbet hun i redningstjenesten ved 330-skvadronen i Lakselv. Fallskjermhopping, dykking og motorsykler har også vært en del av livet før Harstad-kvinnen stiftet familie.

Nå er det derimot Sør-Sudan som er i fokus for trebarnsmoren, som forteller at hun lenge har kjent på at det var på tide med en utenlandstjeneste. I to år har hun forberedt seg med søknader, vaksinering og kursing.

Barna Sol (17), Nora (16) og Ask (13), var blitt store, og ektemannen Børre (48) var klar til ta hele ansvaret hjemme. At det ble Afrika for Lisbeth var ikke helt tilfeldig.

– Mamma var ganske ung da hun fikk meg, så jeg vokste for en stor del opp hos besteforeldrene mine. Bestefar var sjømann og fortalte mange utrolige historier fra sine reiser. Han snakket fremmede språk, og hadde gjenstander med seg fra Afrika. Jeg tenkte at når jeg blir stor, så skal jeg også til Afrika – nå er jeg der.

– Vil jeg overleve?

Men det er ikke bare enkelt å komme seg til Bentiu, der flykningeleiren ligger. Først må Lisbeth fly til hovedstaden Juba, være der i et par dager, for så å reise med et russisk helikopter i tre timer.

– Etter ti minutter i helikopteret lurte jeg på om jeg kom til å overleve. Der satt vi langs veggene i helikopteret, med bagasjen på gulvet mellom oss. Det var 40 varmegrader i «blikkboksen», og jeg holdt på å renne bort.

Det som møtte henne da hun gikk ut av helikopteret gjorde ikke førsteinntrykket noe bedre. Et flyvrak som ikke hadde klart landingen lå der i tusen knas, og på den andre siden stod en utbrent tanks.

– Da jeg så flere halvnakne menn med spyd, lurte jeg på hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på.

– Alt er på et minimumsnivå

Leiren FN har opprettet i Bentui er sju ganger sju kilometer og har plass til 120.000 flyktninger. Området ligger helt nord i landet, i Sudd, som er verdens største sump, og er helt flatt.

Lisbeth forteller at det rundt leiren er gravd ut svære diker eller vollgraver fylt med masse vann. Innenfor vollgravene er det bygd opp digre hauger der det igjen er montert piggtrådgjerder. For hver femtiende meter står bevæpnede vakter fra Ghana og Mongolia og speider utover det flate landskapet. For det er skyting og trefninger hele tiden. I det ene hjørnet av leiren bor Lisbeth – i en konteiner.

– Man kan si alt er på et minimumsnivå. Det finnes nesten ikke kommunikasjon og det er ingenting å få kjøpt. Hvis jeg er heldig får jeg telefon og internettilgang om natten. Penger finnes ikke, her handler man med kyr, geiter og høns. Man kan si det slik at kyr er store penger, det er ofte det de sloss om.

Lisbeth forteller at boforholdene heller ikke er noe å skryte av.

– Vi bor i konteinere og de fleste deler «leilighet» med andre, men jeg er heldig og har en «enebolig». Småkryp er det overalt. Det er nesten fælt å si at jeg gleder meg til å dra tilbake, men jeg syns arbeidet i leiren er så viktig. Jeg kan ikke hjelpe alle, men kanskje kan jeg gjøre en liten forskjell.

Det at leiren ligger i en sump betyr at det blir gjørme overalt når det regner.

– Det er verre enn is og snø. Når jorda blir våt blir det såpeglatt, i våte perioder kan man bare glemme å kjøre, sier Lisbeth.

Som eneste hvite dame i leiren er hun blitt en attraksjon blant de svarte. Når 40 prosent av dem som holder til der er barn under fem år, får harstadkvinnen mye oppmerksomhet.

– Det er ikke mange som har sett slike som meg, så jeg blir nærmest som en sirkusartist, ler hun.

– Flyter av våpen

Inne i leiren gjør Lisbeth og de andre politifolkene som har oppdrag for FN vanlig politiarbeid. Opprinnelig var målet å hjelpe til med å få lokalt politi til å fungere, men slik er det ikke blitt.

– Jeg er rett og slett politibetjent i en diger flyktningleir, slik jeg var da jeg kom ut av politiskolen. Dagene går mye med til ransakinger. Det flyter av våpen, så vi må passe godt på ved ut- og innpasseringer. Vi søker etter maskingeværer, macheter, kniver og spyd – alle går med spyd.

Borgerkrigen i Sør-Sudan handler i hovedsak om krig mellom folkegruppene Dinkaene og Nuerne. Dinkaene holder til utenfor leiren, mens Nuere og Silukkene er innenfor. De kan gå ut av leiren, noe de gjør for blant annet å hente byggematerialer, men det er med livet som innsats. Mennene risikerer å bli drept, mens kvinnene blir voldtatt.

I mangel på penger til å lønne soldatene får de – fra høyeste hold – lov til «å ta for seg» av kvinnene de får tak i.

– Klart det kan være tøft. Vi er på jobb hele tiden, men jeg elsker det, jeg føler virkelig at jeg lever, sier Lisbeth.

– Vi har bare en klode

Mens harstadkvinnen er i Sør-Sudan, er det mannen Børre som må ta seg av det daglige arbeidet hjemme. Størstejenta Sol på 17 år har nettopp avsluttet et års studie i Paris, mens Nora (16) og Ask (13) har vært hjemme.

Det var med en viss skepsis Børre, som jobber som lege på sykehuset i Harstad, tok imot beskjeden om at fruen skulle til konfliktfylte Sør-Sudan.

– Jeg visste jo ikke hva det innebar og hvor farlig det kunne være. Men etter å ha deltatt på et informasjonsmøte i Politidirektoratet ble jeg beroliget, sier han.

Børre og barna forteller at livet er litt annerledes når mor er borte.

– Det er litt roligere her, sier Nora lurt, mens hun ser på bilder sammen med foreldrene. Men det er klart, vi savner henne og er stolt over at hun gjør det hun gjør.

Og Lisbeth selv mener tjenesten er med på å utvikle henne, og håper det smitter over på ungene, vennene og kollegaene.

– Verden er blitt liten, vi må ta inn over oss at vi bare har en klode, men jeg forteller ikke om alt som skjer i Sør-Sudan til familien, sier hun.