Inger-Marie Lupton

– Jeg fikk medisinene, en forklaring og et lite ark om hvordan jeg skulle gjøre det. Å være på sykehuset forstod jeg som siste utveg, og aldri som et reelt alternativ, sier Inger-Marie Lupton.

Foto: Knut-Sverre Horn/RK / Knut-Sverre Horn/RK

En helt «vanlig» abort

Kvinner som tar abort hjemme, belaster sykehusene lite. Men de kan ende med å betale dyrt selv. Det vet Inger-Marie Lupton alt om.

Inger-Marie er en sånn type som er god til å fikse ting og jobber blant annet for en stor festival. Hun liker å være sterk, hun vil klare selv hva enn det skulle være.

Ingen ønsker å ta en abort.

Ikke Inger-Marie Lupton (31) heller.

Men da hun i 2011 kom til Universitetssykehuset i Tromsø, ble hun likevel sjokkert over opplevelsen av at en abort er noe hun er forventet å gjøre selv.

Inger-Marie Lupton

– På sykehuset sa de at jeg kunne gjøre dette hjemme og at jeg kunne ringe hvis jeg ble veldig redd, forteller Inger-Marie.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / Lars Erik Skrefsrud

Dersom du må gjennomføre en, skal du kunne velge: mellom en abort der medisiner avslutter graviditeten og et kirurgisk inngrep, men også mellom å dra hjem eller bli på sykehuset.

Men selv om veiledningen til alle sykehus sier at man fortsatt kan velge, ble mer enn 88 prosent av selvbestemte aborter gjennomført ved hjelp av medisiner i 2017. Fra de fem største sykehusene gikk også mer enn 80 prosent av kvinnene gjennom prosessen hjemme hos seg selv.

– De sier ting som at «dette gjør du hjemme», eller «de fleste gjør dette hjemme» og «som regel gjør man dette hjemme».

Inger-Marie kan ikke huske at det ble nevnt noe alternativ, og hun vurderte i alle fall aldri noe.

Hun fikk utdelt seks tabletter, fikk forklart at det ville blø en del og at det kanskje gjøre litt vondt, men at det ville gå over.

– Er det sånn man gjør det? spurte Inger-Marie og klamret seg fast til det siste.

Det går over. Det er sånn man vanligvis gjør det.

Det som skjedde hjemme, etter at hun gikk hjem fra sykehuset i 2011, er i stor grad borte. Hun sier hun har fortrengt det.

Hun spurte heller ingen om å være sammen med seg det neste døgnet.

For hvem skulle kunne hjelpe med noe sånt?

– Det er grotesk.

Inger-Marie Lupton

– De timene der det er masse slim og blod og vondt... Det er helt jævlig, sier Inger-Marie.

Foto: Knut-Sverre Horn/RK / Knut-Sverre Horn/RK

«Dette kan du gjøre hjemme»

Medisinsk abort er internasjonalt anerkjent som den beste metoden for kroppen.

I 2017 gjaldt det mer enn 10.000 norske kvinner. Det er vanlig, om man kan snakke om at noe er vanlig i en situasjon som oppleves svært forskjellig.

Da Inger-Marie var 25 år, kom hun til sykehuset på Lillehammer. Den gangen visste hun mer om hva hun gikk til, og var innforstått med at dette var noe hun måtte klare selv.

– De sier at jeg kan gjøre dette hjemme og at jeg kan ringe hvis jeg får problemer. Hvis jeg er veldig redd, kan jeg komme og gjøre det på sykehuset og ligge der istedenfor.

Å være på sykehuset er det siste alternativet som leses opp for henne.

Igjen vil ikke Inger-Marie være mer masete enn det som er vanlig, og hva som er vanlig er jo allerede gjentatt for henne flere ganger.

Inger-Marie Lupton

Inger-Marie forlot Sykehuset Innlandet med tabletter, en lapp som forklarte prosessen og et visittkort med et nummer hun kunne ringe om hun måtte ha hjelp.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / Lars Erik Skrefsrud

– Du føler deg ikke hjertelig velkommen på sykehuset. Det er ikke lagt opp til det.

Fra forrige gang vet hun at hun kommer til å blø. Masse. Hun vet også at det kommer til å bli vondt, men drar likevel hjem igjen alene.

– Skulle jeg be en som har mindre kjennskap til dette om å være der for meg? Bare tanken er stressende. Jeg har nok med å snakke med meg selv og få meg selv rolig.

De neste timene vil hun huske lenge.

– Hvorfor må jeg forklare at jeg trenger hjelp?

I lomma på ytterjakka ligger visittkortet med nummeret til en eller annen på sykehuset som hun skulle ringe dersom hun trengte hjelp.

Selv ligger hun på gulvet på badet. Hun blør, kaldsvetter, er svimmel, kaster opp og har diaré. Hun tenker hardt på at det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over.

– Det føles som om underlivet skal rives vekk fra kroppen og at ryggen skal brekke.

Det går ikke an å sitte.

– Jeg har et brudd i ryggen, og det kan sammenliknes med hvordan den smerten føles, bare at samtidig trekkes noe ut av deg.

Visittkortet fra sykehuset blir liggende i lomma.

– Når man bare får et visittkort i hånden, hvem treffer du i andre enden? Alle har hver sin historie om hvorfor man velger å ta en abort. Man er redd for å måtte fortelle nye personer om hvorfor, å måtte forklare hva man går gjennom og og hvorfor bare for at de skal skjønne hvorfor nettopp du trenger hjelp, sier Inger-Marie.

Mellom riene blir hun liggende på gulvet. Hun venter på at det skal gå over. Hun har kramper. Smertene kan ikke vare evig.

Vanens makt

Mette Løkeland jobber med abortregisteret hos Folkehelseinstituttet. Hun vet at en hjemmeabort kan oppleves som voldsom. Hun har hørt historier.

– Dette skal være et tilbud, og ikke på noen måte et påbud. I dag har vi også historier om at folk føler seg presset til å reise hjem fra sykehuset. Kvinner skal ikke tvinges eller føle seg tvunget til å gå gjennom en medisinsk hjemmeabort. Folk skal ikke ende opp med å føle seg utrygge, sier Løkeland.

Litt paradoksalt kanskje, ettersom Løkeland har vært en av dem som har jobbet for å få en medisinsk behandling som et alternativ for kvinner som skal ta abort. I dag jobber hun hos Folkehelseinstituttet med abortregisteret.

I 1998 var medisinsk hjemmeabort et kjærkomment nytt tilbud som en økende andel kvinner ba om. For de fleste går det som oftest bra. En studie blant 1000 kvinner som foretrakk å være hjemme, viser at mer enn 90 prosent av dem ville ha gjort det igjen.

Siden har det totale antallet aborter i Norge sakte gått ned, mens antallet medisinske aborter har økt. I fjor var mer enn 90 prosent av alle aborter gjennomført ved hjelp av medisiner.

Mette Løkeland i Norsk gynekologisk forening

Mette Løkeland er utdannet gynekolog og har skrevet doktoravhandling om innføringen av medisinsk abort i Norge.

Foto: Christine Kongsvik / NRK

Flere av sykehusene sier det kan henge sammen med at kvinner kommer tidligere til sykehusene og derfor er så tidlig i svangerskapet at inngrepet kan gjøres hjemme.

Men selv om de fem største sykehusene i landet fremhever at det skal være et valg kvinnen tar sammen med helsepersonell, vet man lite om hvorvidt det oppleves som nettopp det. Løkeland vil nå ha antall hjemmeaborter som en del av registreringen i abortregisteret.

– Jeg tror sykehusene har glemt dem som føler seg utrygge og som trenger å være på sykehuset. En form for vanens makt. Det er ikke greit, og en beskjed sykehusene må ta til seg.

Nå må vi huske på dem igjen, sier Løkeland.

– Et etisk dilemma

– Vi ser jo at mange føler sterke til moderate smerter av fremprovoserte rier. I praksis ser vi at de ofte har behov for smertestillende, god informasjon og at vi er til stede for å gi dem god oppfølging om de trenger det, sier leder i Jordmorforbundet Hanne Charlotte Schjeldrup.

Som jordmor har hun også lang erfaring med å gi oppfølging til kvinner som tar medisinsk abort på sykehus.

Hun mener det er fornuftig å gi kvinner muligheten til å velge å være hjemme, men mener helsepersonell er stilt overfor et etisk dilemma når informasjonen om medisinsk abort og smerter skal forklares.

– Det er viktig at de vet at de kommer til å få vondt, og der ligger det et etisk dilemma når det skal forklares. Derfor mener jeg at alle burde få et tilbud om en samtale i etterkant, sier Schjeldrup.

Hun sier sykehusene i dag er preget av å bli drevet med knappe ressurser, at det kuttes i tilbud og oftere legges opp til hjemmebehandling.

Inger-Marie Lupton

På etterkontroll på sykehuset på Lillehammer ba Inger-Marie selv om å få sjekket at kroppen fungerte som normalt, selv om man ikke har krav på oppfølging etter en medisinsk abort.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / Lars Erik Skrefsrud

Har ikke krav på oppfølging

Visittkortet Inger-Marie fikk ble liggende i lomma. Hun fikk en telefon i etterkant fra sykehuset, og det var det.

Man har heller ingen krav på oppfølging, selv om man risikerer å få en infeksjon i etterkant, at det er rester av graviditeten igjen i kroppen eller at man fortsatt er gravid, selv om det siste skjer nokså sjelden.

Inger-Marie ba selv om å få en etterkontroll av kroppen. Å komme seg over opplevelsen har hun også denne gangen tatt seg av selv.

Og selv om sykehusene riktig nok oppfordrer til å ha en av de nærmeste til stede, kan man vanskelig vite hvor mange som tenker som Inger-Marie og går gjennom det alene.

Hun sitter igjen med en opplevelse av at det er uforsvarlig å forvente at alle skal klare det selv.

Derfor har hun også valgt å fortelle om at hun er en del av statistikken: Inger-Maries historie er bare én om hvor feil det kan oppleves, men det er grunn til å tro at det gjelder flere.

– Å sende unge jenter som er usikre på seg selv hjem for å ta en abort, og det uten at de skal ha noen å snakke med i ettertid ... Dette er så feil.

Selv om det går over. Til sist gjør det det. De færreste snakker likevel om det, og det kan det være gode grunner til.

– Det er en absurd opplevelse, og dette er ikke riktig, sier Inger-Marie.

Inger-Marie Lupton og Runa

I dag er Inger-Marie mamma til tre måneder gamle Runa.

Foto: Knut-Sverre Horn/RK / Knut-Sverre Horn/RK

Universitetssykehuset i Nord-Norge og Sykehuset Innlandet, som Inger-Marie var hos før hun tok hjemmeabort, kjenner seg ikke igjen i den praksisen hun beskriver. Les hele svaret fra sykehusene her: