Benjamin Hjort

PÅ VEI OPP: Benjamin Hjort på vei opp til det som skulle bli hans siste skitur.

Foto: Hermund Kvammen

Alle som ble med Benjamin i skredet

Når én person dør i snøskred, endrer det livet til mange andre.

I leiligheten til Vilde Hjort Batzer er det fullt av flytteesker og hjelpsomme venner. Hun vet ikke at storebror Benjamin har vært på toppen av et fjell sammen med kompisene Dag Sandvik og Hermund Kvamme.

Vilde vet ikke at Dag og Hermund nå sitter og holder rundt hverandre i den brungrønne lyngen, der hvor fjellsiden flater ut.

De to kameratene sier nesten ingenting til hverandre. De ser bare på ambulansepersonellet som utfører hjerte og lungeredning på Benjamin i snøen, mens redningshelikopteret flakser over dem.

Dag og Hermund innser hva som har skjedd. Men Vilde vet ingenting. Ikke ennå.

Et lykkelig troll

– Da jeg var liten ville jeg være med på alt Benjamin og kompisene hans gjorde, forteller Vilde.

– Jeg var den irriterende lillesøstera, fire år yngre enn Benjamin, men han var veldig snill med meg.

Vilde har store, intense øyne. Akkurat som storebroren hadde. I en video sammenligner Benjamin seg selv med et smilende troll. Egentlig en ganske god sammenligning. På videoen står de viltre krøllene alle veier. Øynene lyser av energi og glede. Bak ham bruser elva.

Det var slike ting som fikk blodet i Benjamin til å boble. Vilde fulgte i fotsporene til storebroren i mange år, men etter hvert klarte hun ikke helt å holde følge. Vilde gikk over til lagsport og media. Benjamin fortsatte ut i naturen. Han kunne stå opp klokken 07.00 for å gå på ski eller løpe.

Benjamin og Vilde i Vigelandsparken da de var barn.
Vilde og Benjamin i gummibåt da de var små.
Det var Benjamin som introduserte Vilde for musikk. Her er de sammen på festival.

– «Vilde, Vilde! Kom hit så skal jeg fortelle deg! Jeg har vært på tidenes tur!» Sånn kunne han ofte komme inn døra, forteller lillesøster Vilde.

– Og det trengte ikke være ekstreme turer heller. Jeg hørte aldri at han snakket om hvor høyt fjellet han hadde vært på var, liksom. Det kunne være nok at elevene hans på villmarkslinja hadde klart noe nytt. De fleste turene var «tidenes tur».

Det beste for Benjamin var å dele disse opplevelsene med andre.

En del av oss

En av dem som elsket å være ham med på tur er Hermund Kvamme. Som de fleste som vokser opp på Voss, har Hermund alltid hatt en dragning mot den rå naturen som omringer kommunen. Bratte fjell, ville stryk. En lekeplass for sånne som Hermund og Benjamin.

– Han var alltid positiv og full av ideer, forteller Hermund.

En gang utfordret Benjamin han til å padle i Raundalselva, selv om Hermund var sliten og usikker på om han ville klare det. Kajakken gikk rundt. Hermund endte opp med å svømme rundt i det skummende vannet.

– Det var ikke så lurt at jeg ble med i dag, sa Hermund da de hadde kommet opp av vannet.

– Jojo, det var helt topp, svarte Benjamin.

I hans øyne var det god læring. Både Benjamin og Hermund mente du må pushe litt grenser for å utvikle deg.

Dag Sandvik er av samme ulla. Alpinkarrieren ble ødelagt etter et stygt fall. På jakten etter spenning, fikk han mye drahjelp av Benjamin.

Benjamin var en av dem som introduserte Dag for elvepadling. Her fant Dag noe av det han leitet etter. De store frådende strykende ga han fysiske utfordringer. Men han kunne også bare sitte og se på elva som knuste seg nedover fjellet, og nyte omgivelsene.

Derfor var de tre stadig oftere på tur sammen. Padling på sommeren, toppturer på vinteren. De søkte alltid noe som var litt brattere, eller gikk litt fortere.

Trangen etter å tøye grensene er faktisk en helt nødvendig egenskap vi mennesker har. Audun Hetland er risikoforsker ved UiT Norges arktiske universitet.

– Vi skal være glade for at vi har den trangen. Hvis ikke hadde vi fortsatt krabber rundt med bleier, uten språk, sier han.

– Og når vi får til ting vi synes er vanskelig, føles det veldig bra. Da belønner kroppen vår oss. Så i utgangspunktet er det kjempeflott. Problemet er når denne trangen driver oss til å gjøre noe som er farlig.

Stenger ute alt annet

– Det er så voldsomt energisk. På den ene siden har du adrenalinet som bruser gjennom kroppen din. Samtidig er du uvanlig konsentrert, og du fylles med en ekstrem ro. Kroppen vet at du setter noe på spill, men det er da du rydder unna det som ikke betyr noe i livet.

Dag Sandvik beskriver følelsen av å kjøre ski ned ei renne i et bratt fjell. Når du svinger ned fordypningen i fjellsiden, med berg på begge sider og hver sving må sitte riktig.

– I dagens samfunn, med så mange impulser og så mye som skjer, bør alle finne noe som gir dem den samme roen. Jeg tror det er viktig, sier Dag.

I Lofoten i begynnelsen av mars i 2016 fikk Dag, Hermund og Benjamin virkelig øynene opp for slike renner. De hadde kjørt nordover fra Voss i Benjamins hvite Ford Transit. En ombygd bil, som gikk på frityrolje. Som luktet pommes frites og som ofte måtte dyttes i gang fordi den stoppet hvis turtallet ble for lavt.

I to uker hadde de tre kompisene putret rundt på leiting etter nye renner å erobre i de nordnorske fjellene. På vei hjem fra Lofoten fikk Benjamin et bilde fra en kompis. Kartutsnittet viste ei renne ned fjellet Flenjaeggi, én liten times kjøretur fra Voss.

Ei renne Benjamin og de to andre bare måtte ta før snøen forsvant.

Benjamin Hjort med sin hvite Ford Transit i Lofoten. Bilen hadde han bygde om slik at den kunne kjøre på frityrolje.
Benjamin kjørte alltid med smalere ski enn de andre. De skulle være lettest mulig å bære opp. På den måten kunne han bevege seg mest mulig, og få tatt gode bilder også på vei opp på fjellene.
Benjamin på tur i Lofoten sammen med Hermund og Dag.

Tidenes tur

Klokken er rundt 07.30. Det er en nydelig søndag på Voss. Sola skinner, på himmelen er det kun et par hvite flekker. Dag har ikke rukket å få i seg dagens første kaffekopp ennå, men stemningen i den hvite varebilen som står og venter gir han energi nok til å våkne. Dag setter seg inn ved siden av Hermund. Benjamin sitter ved rattet.

Bilen lukter frityrolje der den durer langs de svingete vestlandsveiene. I det brede forsetet sitter tre karer i Gore-Tex, skjeggstubber i ansiktet og hvite tenner. Bak i bilen ligger ski, og ryggsekker med skredutstyr.

Etter litt under en time på veien parkerer den hvite bilen i en parkeringslomme like utenfor Gudvangatunnelen på E16. Gresset langs veien har begynt å bli grønt. Men på toppene er det fortsatt helt hvitt. Og noen steder strekker snøen seg nedover fjellsiden i tykke renner.

I rennene er snøen mer beskyttet fra både sol og vind. Snøen som faller der raser enten ned i små ras med jevn frekvens, eller den blir liggende uten å bli pakket i lag av vinden eller varmet opp av sola. På den måten er sjansen for skred i renner mindre enn i fjellsiden. Så selv om det er bratt i rennene, kan det være tryggere å kjøre der.

Renna de har sett for seg er starter noen hundre høydemeter opp i fjellsiden på fjellet Flenjaeggi. Den første snøen er steinhard, med et tynt lag med løssnø strødd oppå.

Men lenger opp i fjellsiden, der sola ikke har påvirket snøen i samme grad, er det mykt og fint. Hermund og Dag går etter hverandre. Skoene til Benjamin piper som en liten fugl der han beveger seg rundt kameratene. Benjamin med fotoapparatet jakter alltid gode bilder. 50 meter foran de andre, 50 meter bak dem.

På veien opp er de omgitt av mørke skarpe fjellsider og skygge. Bak seg ser de våren som begynner får feste nede i dalen, opp foran dem ser de sola som begynner å gripe om fjelltoppen.

– Dette kan bli tidenes tur, tenker kompisene.

Lenge ser det også sånn ut.

Hermund Kvamme (fremst) og Dag Sandvik speider etter steder de kan hoppe på vei ned fra fjellet.
Det var bratt og trangt oppover renna, der Dag, Hermund og Benjamin gikk.
Hermund og Dag gjør seg klare til å kjøre ned.
Dag Sandvik på vei ned fjellsiden.

De som blir igjen

– Jeg er glad Benjamin ble en del av padlemiljøet, hvor det er litt lavere skuldre og mer lek enn i langrennsmiljøet, sier lillesøster Vilde.

Helt siden Benjamin begynte å padle, da han var rundt 15-år, har hun sett hvor mye miljøet har betydd for storebroren. Hvor glad han var da han var ute i naturen. Hvordan padlemiljøet tok vare på hverandre, og heiet hverandre frem. Hun så Benjamin utvikle seg til en av de store profilene.

Men selv om han holdt sikkerhetskurs, og underviste i sikkerhet på villmarkslinja på den videregående skolen på Voss, kjente Vilde også på en stadig sterkere frykt for at noe skulle skje storebroren hennes.

– Jeg så bare på at de kastet seg utfor broer i kajakk. Ned i stryk som kunne skade dem hvis de landet feil. Men for Benjamin og de gode padlevennene hans var dette noe de gjorde ofte, og situasjoner de kunne kontrollere. De er veldig opptatt av sikkerhet, men for meg og familien var det fortsatt skummelt å stå på sidelinjen, sier Vilde.

Hun snakket ofte med Benjamin om at hun var redd for at noe skulle skje han. Og Benjamin lovet alltid lillesøster at han skulle ta trygge valg, uansett om han skulle på tur i Himalaya, eller padle på Voss.

Likevel satt Vilde med en følelse av at noe ville skje med storebror.

– Jeg var bare sikker på at det ville skje i vannet, og ikke på fjelltur, sier hun.

Ett hopp for mye

Renna i fjellet svinger seg rolig oppover. Noen steder er den bare noen meter bred, andre steder blir den videre. Det er så bratt at Hermund, Benjamin og Dag må ha skiene på ryggen. De speider etter muligheter for å hoppe på vei ned. Muligheter for det perfekte bildet, med Aurlandsfjorden i bakgrunnen.

De har snø til knærne, men den sitter godt. Den virker til å henge godt fast i renna.

Når de nærmer seg toppen er det myke snølaget tynnere. Her har sola og vinden fått jobbe. De tre kameratene spiser nøtteblanding og brødskiver med Nugatti, mens de planlegger hvor de kan gjøre de kuleste hoppene.

Benjamin har allerede sett seg ut en ny renne på den andre siden av dalen. Den lille gjengens neste prosjekt.

– Vi snakket om bildene vi skulle ta. Ingen vurderte at snøen var annerledes her oppe, og at det kunne utgjøre en risiko. Det var vel der feilen lå, forteller Dag Sandvik.

Hermund kjører ut til venstre. Snøen er helt uten klumper eller hindringer. Når han setter brå svinger står den myke snøspruten. Hodet han er rensket, alt handler om neste sving. Det er Hermund som bestemmer over snøen. Enn så lenge.

Til høyre for Hermund kjører Benjamin og Dag ned mot en klynge med steiner. Benjamin legger seg ned i snøen, med kameraet klart. Dag svinger litt opp i steinformasjonen og hopper utfor en kant.

Grønne klær, rød hjelm og rød sekk, med en hale av snø bak seg. Mer enn tusen meter lenger ned ligger E16 og Aurlandfjorden.

Etter hoppet møtes de tre litt lenger ned i skråningen. De er på vei inn i renna. Også her ligger det en steinformasjon som kan fungere som hopp.

– Kan dere gå opp igjen og hoppe på nytt, spør Benjamin.

Han tror dette bildet kan bli enda kulere enn det forrige. Ingen av dem tenker over at sola har fått jobbe med snøen også her.

Gul ballong i hvit snø

Dag og Hermund gjør som Benjamin foreslår. Dag er førstemann ut fra droppet. Hermund tar av seg sekken for å løsne skiene, og gjøre seg klar for å sette utfor, da snøen lager en dump lyd. Lyden av et lag med snøkrystaller nede i snømassene som gir etter. Midt mellom Hermunds bein har snøen blitt levende.

Litt lenger ned har Benjamin lagt seg ned. Han holder kamera klart. Det perfekte bildet fra tidenes tur. Men snøen Benjamin ligger på har løsnet i et stort flak som setter fart nedover fjellsiden.

Alt Hermund ser er skyen av snø som snor seg nedover den trange passasjen med fjell på begge sider.

Dag står inn mot fjellveggen. Han kjenner den lette vinden og snøen i ansiktet når skredet passerer rundt to meter fra ham.

Dag drar frem telefonen og ringer 113.

– Det har gått et skred på Flenjaeggi. To personer er tatt, sier han.

Akkurat da kommer Hermund til syne på en fjellhylle litt lenger opp.

– Rettelse, én person er tatt av skredet.

Hermund tar på seg skiene og skrur på skredsøkeren, før han setter etter snømassene nedover. Renna svinger seg først til venstre, gjennom en trang passasje, før det svinger tilbake, ned mot veien.

Noen hundre meter fra veien har snøen stoppet. Hermund ser den gule ballongen fra skredsekken til Benjamin i den hvite snøen. Hermund kjører det han makter, mens tankene river inni ham. Han aner ikke hva som møter han der nede.

Dag har kontakt med AMK hele veien ned gjennom renna. Han tenker på hva Benjamin kan ha truffet på veien ned. Solid fjell. Skarpe kanter. Når han runder svingen ned mot veien hører han Hermund rope.

– Jeg har funnet ham! Han er i live!

Skredområdet

LANG VEI: Skredet gikk på rundt 1 275 meters høyde (markert med 1, øverst på bildet). Snømassene stoppet på 550 meter (markert med 2).

Foto: Norsk luftambulanse

Noe du ikke kan styre selv

I Oslo er Benjamins lillesøster Vilde på vei ut døra for å gå på visning. Hun hører på radioen at det har gått et snøskred i Aurland, at én person er tatt av skredet, men at vedkommende er hentet ut av snøen.

– Jeg tenkte ikke noe mer på det da, forteller Vilde.

For akkurat da vet hun ikke at det er storebror som ligger i ved foten av Flenjaeggi. Vilde vet ikke at skredet har dratt Benjamin rundt 800 meter nedover ei trang renne, med bratt fjell på hver side og en helning opp mot 45 grader. Eller at snømassene har revet hjelmen av storebror.

Når Hermund kommer frem til Benjamin, er han blålig i huden. Dag og Hermund får gravd Benjamin frem fra snøen. Han begynner etter hvert å få fargen tilbake. Han klarer til og med å svare dem på korte spørsmål. AMK lurer på når Benjamin er født.

– 25. november 1978, svarer han.

Dag og Hermund prøver å legge noen klær under kameraten, slik at han ikke skal begynne å fryse. Benjamin klager på smerter, men de to andre ser ingen ytre skader de kan gjøre noe med. Så de blir liggende og holde kompisen sin i hånden og snakke med han, mens de ser opp mot himmelen.

– Jeg aner ikke hvor lang tid det tok før hjelpemannskapene kom. Tiden gikk uendelig sakte. Først kom noen fra det lokale brannvesenet, før legen ble flydd inn med ambulansehelikopteret, forteller Hermund.

De lar proffene ta over, og setter seg i lyngen litt lenger bort. Dag og Hermund sier ikke så mye. De holder rundt hverandre. De ser at Sea King-helikopteret ankommer. Kanskje kan Benjamin klare seg. Han var jo bevisst da Dag og Hermund forlot han.

Men rett før ambulansepersonellet skal få båren klar til å bli heist opp av redningshelikopteret, endrer alt seg.

Før hjelpemannskapene løfter Benjamin opp i helikopteret, må de feste en hjertekompresjonsmaskin på han.

Ambulansehelikopteret

LIVREDDENDE ARBEID: Ambulansepersonellet måtte sette i gang med hjerte- og lungeredning på Benjamin før han ble hentet ut av fjellet.

Foto: Arne Veum

I Oslo er Vilde tilbake fra visningen. Hun sjekker telefonen. Pappa har ringt flere ganger. Han har sendt en SMS også. «Du må ringe meg,» står det.

Det er noen tråder som kobles i hjernen til Vilde. Meldingen i radioen før hun dro på visning. En samtale hun hadde med ei venninne noen dager i forveien, om hvordan hun ville reagert dersom hun mistet Benjamin. Frykten hun har kjent på i så mange år.

– Akkurat der og da forsto jeg hva som hadde skjedd, forteller Vilde.

Omgitt av flytteesker ringer hun pappa tilbake.

– Jeg har ventet på denne telefonen, sier hun når han svarer.

Kjenner det i magen

– Jeg klarte ikke å se video av Benjamin før nå nylig, sier Vilde Hjort Batzer.

På skjermen foran henne ser hun storebroren kjempe seg nedover et stryk i kajakk. Hun lærte om positivitet og kjærlighet til naturen fra storebror. Han lærte foto og video av henne, og ble en av Norges fremste naturfotografer.

I videoen fråder vannet, men Benjamin vinner mot naturkreftene.

– Han var sykt sterk. Det var en slags spøk i padlemiljøet. «Dont' follow Benji,» sa de. Han kunne ta valg som ikke alle andre turte, men han mestret det. Han tålte veldig mye. Akkurat som i ulykken. Ingen skulle overlevd å bli slengt nedover fjellsiden på det viset.

Da Benjamin lå og ventet på å bli flydd ut av fjellet, døde han av skadene han pådro seg i skredet. Han ble 37 år.

Benjamin og elva

BLANT DE BESTE: Slik blir Benjamin husket, som en av Norges beste elvepadlere, og en mann som elsket naturen.

Foto: Privat

Kameraet han hadde med seg på turen overlevde. Vilde og Benjamins far har reparert det, og Vilde bruker det i dag.

– Av og til tenker jeg at det er så kjipt at kameraet overlevde, men ikke Benjamin, sier hun.

Det siste bildet på minnekortet er svart. Knipset i skredet.

De andre bildene viser tre smilende kompiser. Det så jo ut til å bli tidenes tur.

– Det var ingen som tvilte, da vi sto på toppen der. Jeg følte meg helt trygg på hele turen, helt til skredet gikk. Etter noe sånn innser du at det ikke er rom for feil, forteller Hermund Kvamme.

I dag er han tobarnsfar, og kombinerer livet som sauebonde med deltidsjobb som tømrer.

– Etter ulykken var jeg klar på at jeg skulle på ski igjen. Ski har jo alltid vært det morsomste jeg visste. Men plutselig var det ikke bare lek og moro. Da må du begynne å tenke deg om, sier han.

Mange av de fjellsidene Hermund før i tiden kjørte uten frykt, klarer han ikke nærme seg i dag.

Hermund Kvamme

TENKER OFTE: Hermund Kvamme tenker ofte på ulykken og på Benjamin.

Foto: Stine Mari Velsvik / NRK

– Du kjenner det i magen. På den ene siden kjenner du den følelsen du hadde da du kjørte slike fjell, men samtidig gir det en dårlig følelse. Vi fikk oppleve hvor vanvittig tynn grensa er for at det kan gå galt. Jeg vet ikke om det er verdt det, så jeg må lære meg å finne gleden i de mindre bratte fjellene, sier Hermund.

Dag Sandvik jobber deltid som lærer. Når han ikke underviser i sosiologi og samfunnsfag, jobber han som ski- og kajakkinstruktør.

– For meg var det aldri aktuelt å la ulykken endre alt, sier Dag.

Dag Sandvik

MYE PÅ TUR: Å dra på tur er en så viktig del av livet til Dag Sandvik at han aldri kommer til å slutte å ferdes i naturen.

Foto: Stine Mari Velsvik / NRK

– Først og fremst fordi jeg syntes skikjøringen var en vesentlig del av å ikke miste Benjamin helt. Jeg ville ta vare på den positiviteten og leken han tilførte livet mitt. I tillegg ville jeg ikke miste en så viktig del av det som gir meg glede, sier Dag.

For å komme dit har han vært nødt til å ta små steg. I starten satte redselen inn med en gang Dag prøvde å pushe grensene litt, men etter hvert klarte han å slippe frykten, litt etter litt.

– Jeg tror det er nødvendig for oss alle å reflektere over hvordan man lever dette avgrensede livet. For meg betyr det blant annet å veie muligheten for å miste livet opp mot verdien som kommer ut av elvepadling og skikjøring. Jeg får en ekstrem ro av å gjøre ting som utfordrer meg så grunnleggende. Det gir meg noe jeg trenger for å være den jeg er, sier han.

Selv om han så smått har begynt å kjøre de samme fjellene som han gjorde før ulykken, er Dag likevel tydelig på at noe har endret seg.

– Før kunne jeg tenke at dette er sånn cirka bra og kjøre. I slike er situasjoner tenker jeg nå «stopp! Kanskje ikke akkurat i dag». Men kanskje viktigst av alt har jeg begynt å prate mer med familie og venner om hva slike aktiviteter betyr for meg, hva det betyr å være redd for å miste hverandre, og hvor grensen skal gå.

Ikke alene

Så langt denne vinteren har 11 personer omkommet i snøskred eller ulykker som involverer snøskred i Norge. Vilde Hjort Batzer leser alt om disse ulykkene. Og hun kjenner på sorgen hver gang et menneske miste livet i skred.

– Jeg har full forståelse for det som driver folk til å utfordre fjellet. Det er trist at naturen tar dem som liker naturen best. Men jeg blir også oppgitt når noen trosser varslinger og gjør utrygge valg i områder med stor skredfare. Det er så vondt for dem som får den telefonen om at noen de er glade i har dødd i snøskred.

Vilde og bildet

BILDENE: Vilde Hjort Batzer har allerede holdt en utstilling med noen av naturbildene storebror Benjamin tok på turene sine. Dette bildet kalles «Hjertebildet» og er tatt på en padletur på Vestlandet.

Foto: Petter Strøm

Hun håper at folk som skal på tur også tenker på alle de andre som blir tatt med i et snøskred.

– Tar du et dårlig valg går det ikke bare ut over deg. Det kan gå ut over de andre som er med på turen, det går ut over familien din, og du setter rednings- og leitemannskaper i en vanskelig situasjon.

Hva har ulykken til Benjamin gjort med deg?

– Jeg har mistet naiviteten min når det kommer til at ting går bra. Og jeg har blitt veldig redd for at flere rundt meg skal dø. I tillegg har jeg innsett at jeg visste svært lite om sorg. Jeg har fått veldig respekt for sorg. Respekt for at det er noe som ikke går over.

Vilde Hjort Batzer er podkast-sjef i NRK.

Benjamin og Vilde

IKKE SINT: Vilde Hjort Batzer jobber som podkast-sjef i NRK. Tre år etter ulykken har hun aldri vært sint på storebroren. – Han hadde det så gøy på den turen, og det ville jeg ikke tatt fra han. Jeg skulle bare ønske at han hadde gått på et annet fjell. For det er så veldig trist at han ikke finnes mer.

Foto: Privat