– Nå skjønner jeg hvorfor løpet har så få deltakere

Han er tøffere enn de fleste, Tromsøværingen Tore Albrigtsen. I vinter kjører 49-åringen to av verdens lengste og hardeste trekkhundløp, med bare noen ukers mellomrom.

I midten av februar fullførte han det 1600 kilometer lange Yukon Quest. Nå venter nok en styrkeprøve – det legendariske Iditarod.

Med startnummer 52 og med de to damene Tanana og Talkeetna i front, legger han lørdag kveld klokka 2150 (norsk tid) ut på de vel 1800 kilometerne fra Anchorage til Nome i Alaska.

– Dette er en gave til meg selv, siden jeg har jubileum og fyller 50 år i år. Man skal gi gaver som betyr noe, og det å kunne kjøre disse to løpene betyr mye for meg, sier Tore Albrigtsen på ei skranglete telefonlinje fra Alaska.

Må få hundene opp i vekt

Dagene før starten i Iditarod har Tore og samboeren Sandra Gollor brukt på pleie og rehabilitering av de 18 hundene som er med på turen "over dammen". Samtlige får det de trenger av hvile, massasje og mat.

– Det gjelder å få hundene opp i vekt igjen etter Yukon Quest. Et løp på 1600 kilometer er krevende nok for hundene. Men det å kjøre to løp med så kort mellomrom er ekstremt krevende. Derfor jobber vi mye med hundenes velferd. De mykes opp ved hjelp av massasje og stretching, og får det de trenger av mat og snacks. I tillegg går vi lette turer med dem. Ja, de får rett og slett masse, masse kjærlighet, forteller Tore Albrigtsen.

Kjærlighetserklæringer får også samboeren Sandra, som underveis i løpene har rollen som handler (hjelper, journ anm.).

– Sandra er en fantastisk støttespiller og gjør en kjempejobb med å ta vare på teamet. Det er henne jeg kan takke for at hundene nå er klare etter Yukon Quest, fortsetter han.

Gikk Iditarodtraséen på ski

Tore Albrigtsen har levd og åndet for trekkhunder, helt siden han første gang stod bak en slede på slutten av 70-tallet. Med Kattfjordeidet på Kvaløya som base tar han turister med på sledetur vinteren gjennom.

I 1987 kjørte han Finnmarksløpet for første gang, siden har han fullført det samme løpet 13 ganger.

– Drivkraften er lidenskapen for hunder og naturopplevelser. Samspillet mellom meg og hundene kombinert med konkurranseelementet er spennende. Det er også interessant å avle opp nye generasjoner med potensielle løpshunder. Det har blitt en livsstil jeg ikke kan være uten, forteller Albrigtsen.

I 2006 debuterte han i Iditarod, og endte opp på 29. plass, etter drøye ti døgn i sporet. (Ni år tidligere gikk han den samme turen på ski, men det er en annen historie ...).

Nå er han altså tilbake i Nord-Amerika, for å fullføre to av trekkhundsportens desidert største styrkeprøver.

– Jeg har bestandig hatt lyst til å kjøre Yukon Quest. Det er et ekstremt krevende løp, både fysisk og teknisk, og jeg skjønner nå hvorfor det har så få deltakere. I løpet av de 1600 kilometerne gjennom villmarka er det bare ni sjekkpunkter, inkludert start og mål. Den lengste etappen er på 350 kilometer, og med så lange etapper må du planlegge godt. Hundene kan ikke være skadet når du legger i vei på en ny etappe. I sleden må det være mat og utstyr for flere dager, fortsetter Albrigtsen.

Samtidig gir han et lite stikk til løpet som starter i Alta lørdag:

– Det er ikke som i Finnmarksløpet, hvor man bruker åtte timer på en etappe, og knapt har med en matpakke i sleden, og hvor kjørerne på sjekkpunktene får massasje og en bobil å hvile i, sier trekkhundkjøreren.

Påskestemning underveis

I Yukon Quest endte debutanten på en hederlig 17. plass, etter å ha brukt vel 12 døgn på turen fra Fairbanks i Alaska til Whitehorse i Canada.

– Lite snø hjemme gjorde forberedelsene vanskelige og jeg hadde kun som mål å fullføre. Første del av turen gikk rolig, men etter den obligatoriske langhvilen på 36 timer i Dawson skrudde vi opp tempoet. Jeg kom i mål med friske, fine hunder i spannet. Fem av hundene ble tatt ut underveis, men det må man regne med når man kjører såpass langt, forteller Albrigtsen.

Se intervju med Tore Albrigtsen like etter målgang i Yukon Quest:

– Hvordan var været, da?

– Som i resten av verden: Ikke så kaldt som det bruker å være. I starten var det ned mot 40 minusgrader. Det høres kanskje kaldt ut, men her i Alaska er ikke 40 minusgrader så ille. Det er faktisk ikke uvanlig med temperaturer ned mot 50 minusgrader under Yukon Quest. Men i år ble det mildere og mildere underveis, og på slutten var det rene påskestemningen, sier Albrigtsen til NRK.

Frostskader på hendene

Hundene takler 40 minusgrader uten problemer. Da er det hakket verre for Tore Albrigtsen. Under en fjelltur i Andesfjellene i 2009 gikk det nemlig galt. På vei opp Aconcagua–Sør-Amerikas høyeste fjell–ble han og resten av turfølget overrasket av et kraftig uvær. I 30 minusgrader og vind av orkan styrke spjæret teltet. Ei hytte ble til slutt redningen, hvor de ble liggende værfaste i tre døgn.

For Tore Albrigtsen kom redningen litt for sent, som pådro seg andregrads forfrysninger på begge hendene. Sju år etter sliter han fortsatt med ettervirkningene, hender som er veldige følsomme for kulde.

Men det stanser ikke hundekjøreren fra å kjøre konkurranser.

– Under Yukon Quest tok forholdsregler og var godt utstyrt. Jeg har aldri hatt så mye votter og håndvarmere med meg i sleden før. Heldigvis ble ikke løpet så kaldt som forventet, sier Albrigtsen.

Rene norgesmesterskapet

Nå venter altså et nytt løp, det legendariske Iditarod, fra Anchorage til Nome. Trekkhundløpet er rundt 1800 kilometer langt, og ble første gang kjørt i 1973.

Utfordringen i år skal være lite snø og mye is, noe som ifølge Tore gjør sporet hardt og raskt. Trolig er turen unnagjort på knappe 10 døgn.

– Målet er å komme til mål med størst mulig spann til best mulig tid. Sist var jeg blant de tretti beste, og jeg skal ikke bli noe dårligere denne gang, sier Tore.

Men å bli beste nordmann kan han se langt etter. Til det er startfeltet altfor sterkt. Hele ni nordmenn er med i Iditarod i år, deriblant meritterte kjørere som Sigrid Ekran, Robert Sørlie og Ralph Johannessen. Også kjente profiler som Lars Monsen står på startstreken i år.

– Flere av dem er i stand til å hevde seg høyt oppe og til og med vinne løpet. Sigrid har en 11. plass fra før av, mens Robert vant i 2003 og 2005. Og så har vi luringen Ralph, som kan gjøre det godt om han spiller kortene sine riktig. Han har vunnet Finnmarksløpet og vet hvordan det er å kjøre i tet. Vi andre får nøye oss med å være litt bak de aller beste, forteller Albrigtsen, som kjører de to løpene uten noen økonomiske støttespillere i ryggen.

Uten sponsorer

Samtlige utgifter til blant annet hundefôr, frakt, overnatting, påmeldingsavgift og depotkostnader betaler han selv. Når siste regning er betalt har det gått med flere hundre tusen kroner.

– Akkurat nå har jeg ikke det eksakte tallet. Du skal få det når jeg kommer hjem og har fått satt meg ned med kalkulatoren. Det er ingen billig fornøyelse, og det gjøres av egen lomme og uten sponsorer. Men det er jeg egentlig fornøyd med, for da har jeg heller ingen forpliktelser, avslutter Tore Albrigtsen.