– Jeg fikk vite at det var greit å slite som småbarnsmor

– Det er vanskelig å innse at man trenger hjelp som mor og enda vanskeligere å si det til noen. Spesielt noen i barnevernet, sier Anniken fra Tromsø.

14 år gammel begynte Anniken å skade seg selv. Depresjonen var alvorlig, hadde vart en stund og fortsatte i mange år.

Da Anniken ble gravid erkjente hun overfor seg selv at hun kunne for lite om den rollen hun skulle fylle om bare noen måneder.

Først sa barnevernet nei

450.000 barn i Norge lever i familier hvor det er foreldre som enten drikker alkohol eller har psykisk uhelse. Anniken tok kontakt med barnevernet tidlig i graviditeten. Så kom barnet og det gikk veldig fint å være alenemor det første året.

– Så opplevde jeg vel at barnet ikke hadde det godt. Jeg så at jeg ikke strakk til som mamma med de utfordringene som er i hverdagen, sier Anniken.

Hun fikk sitt første hjemmebesøk av barnevernet. Saken ble henlagt.

– De opplevde ikke meg som depressiv, og sa at de ikke drev med den type forebygging. Jeg ble fortvilt og frustrert, og opplevde at terskelen for å be om hjelp ble høyere. Jeg hadde jo allerede fått ett nei. Og de ville aldri få se meg depressiv, sånn er jeg bare.

Utfordringene for den lille familien ble større. Det ble lettere å takle depresjonen med å ligge på sofaen enn å leke med ungen. Middagsmaten uteble kanskje en dag og så neste.

– Man vil så gjerne gjøre sitt beste og har mange tanker om hvor flott dette skal bli, men så blir det ikke sånn.

• Les: Mor med baby hadde psykiske problemer, barnevernet lukket saken via telefon

Fordi Anniken alltid har hatt et godt forhold til de som jobber på Utekontakten i Tromsø søkte hun råd der. De skrev en bekymringsmelding til barnevernet for henne som hun skrev under på. Så kom hjelpen.

– Det var en lang saksgang og ventetid. De tre månedene ble slitsomme for meg og veldig utfordrende å stå i.

Barnevernet i Tromsø tilbød Anniken og barnet ulike tiltak. Opplevelsen ble positiv. Fra noe som heter «Marte Meo» som er en veiledningsmetode til miljøterapi.

– Miljøterapi fungerte veldig bra. Barnevernet møtte meg der jeg hadde behov, og var der når jeg trengte det. Det fine var at jeg fikk vite at det var ok å slite med en del ting som småbarnsmor og at vi kunne jobbe oss gjennom det – sammen.

Bare grøt i hodet

Fordi Anniken hadde oppveksten med en forelder som ruset seg, fikk heller ikke hun den omsorgen og grensesettingen som barn har behov for. Derfor trengte hun mye hjelp.

For noen kan det kanskje være vanskelig å forstå at du som mor trenger hjelp til grensesetting, forslag til hva du skal gjøre sammen med barnet eller enkle rutiner. Anniken forklarer det slik.

• Les: Mistenker talljuks for å skjule lovbrudd i barnevernet i Tromsø

– Når man er psykisk syk, med en så alvorlig depresjonsdiagnose som jeg til tider har hatt, så er det ikke alltid sånn at du har så veldig lyst til å gå ut og leke med barnet. Man har kanskje ikke energi og alt i hodet er bare grøt.

– Men jeg ble hørt og møtt på en god måte. Jeg lærte å sette dagen inn i system og bli god på å «lese» barnet mitt med alle sine ulike uttrykk. Hva betydde ansiktsuttrykket og hvordan skulle jeg møte barnet i ulike situasjoner.

Barnevernet = omsorgsovertakelse?

Alenemoren har stort sett fått og brukt de tiltakene som barnevernet har å tilby. Det er fortsatt møter mellom henne og barnevernet.

– Var du redd for det noen gang at de skulle ta barnet fra deg?

– Hele tida. Det lå alltid i bakhodet. Og for hver nye artikkel jeg leste om barnevern, ble jeg mer redd. Men det ble aldri snakk om omsorgsovertakelse, selv om jeg var ganske syk.

– Hvordan opplever du å stå utenfor diskusjonene om barnevernet og vite det du vet?

– Jeg synes alt det som kommer fram i media er trist, og er alt sant så er det overhodet ikke greit. Men det samsvarer ikke med mine erfaringer med barnevernet. Hadde barnevernet bare gjort en dårlig jobb, så hadde vi ikke hatt dem.

-- Det jeg er redd for er at folk skal slutte å melde fra til barneverntjenesten, sier Anniken.

Frisk og full av håp

I dag er Anniken frisk og det går bra med barnet. Hun hjelper andre gjennom organisasjonen BAR. Det er en bruker- og interesseorganisasjon for barn, i alle aldre, som opplever foreldres rusbruk som en belastning. I dag leder hun prosjektgruppa som hjelper barn av rusmisbrukere og psykisk syke som har egne barn.

Hun liker å dele sin erfaringer med andre og fjerne noe av tabuet også rundt det. Å kunne si høyt at pappa eller mamma ruser seg uten å få dårlig samvittighet eller skamme seg er vanskelig, men mulig mener Anniken.

Anniken tror det å få hjelp av barnevernet er forbundet med mye skam, og det hun mener er et «offentlig krav» til å være perfekt og strekke til på alle vis.

– Vi lever jo i et samfunn som nærmest forventer at du er perfekt. Du skal være litt sånn «Facebook-lykkelig,» det ligger litt i kortene. Men så er det ikke sånn. Det finnes 450.000 barn i Norge i dag som lever med foreldre som er psykisk syke eller drikker. Det er voldsomt høye tall. Det er greit å be om hjelp når ting er vanskelig. Jeg er åpen om min barndom og det er fint, sier Anniken.

– Jeg tror på å snakke om ting, selv om også jeg synes det har vært vanskelig å fortelle at jeg får hjelp fra barnevernet. Men når jeg sier det, så kan kanskje andre også tørre å si noe om dette. På den måten blir det mindre tabu.