Roger Pedersen
Foto: Privat

– Hvor er den ekte mammaen din?

Storesøster Linda elsker lillebroren Roger, men det er noe med Rogers historie hun ikke blir helt klok på.

Roger Pedersen står ved innkjørselen til det gule huset. Det er tre meter opp til trappa, som leder opp til inngangsdøra. Tankene surrer rundt i hodet hans.

– Hva vil hun si? Kommer hun til å slamre døra i ansiktet mitt, eller får jeg komme inn? Svimer hun av? Svimer jeg av?

Roger er klam i hendene. Tar noen skritt. Men snur. Bestemmer seg. Ombestemmer seg.

Han går ikke opp trappa. Han er 32 år og har aldri sett sin biologiske mor. Ikke ennå i alle fall.

En bortskjemt unge

Roger kom til familien Pedersen på Holmemo i Lenvik 14. januar i 1980. Den lille gutten var da knappe fire måneder gammel. På det lille hodet hans begynte det å vokse frem lyse, myke krøller. Gullhår, kalte de to døtrene i familien det. Linda og Sissel het jentene.

Sissel var den omsorgsfulle storesøstera. Daddaen. Hun hadde bestemt seg for å gi Roger all verdens trygghet.

– Jeg skal aldri gå ifra deg, hvisket hun til stadighet inn i Rogers øre.

Linda og Roger kranglet derimot ofte så fillene føyk.

– Jeg var kanskje litt sjalu, for han fikk jo veldig mye oppmerksomhet, og jeg, jeg var bare mellomstoresøster. Hva var det for noe, liksom, forteller Linda.

Laster innhold, vennligst vent..

Roger fikk det ofte som han ville. Da han var stor nok til å bestemme selv, spiste han bare Nugatti på brødskiva. Av og til varierte han med Sjokade. Han likte ikke ribbe, så på julaften fikk Roger enten pølser eller fiskekaker mens da andre måtte spise julematen. I en periode skulle alle barna legge seg klokken åtte i familien Pedersen. Men dersom Roger begynte å sutre fikk han komme opp og være sammen med mamma og pappa til han sovnet.

– Jeg hadde bare lyst å være så snill med han som jeg overhodet kunne, sier mamma Anne.

På bordet foran henne ligger det et fotoalbum. De første bildene viser den lille familien på fire som lengtet etter en lillebror. På neste side er det bilder fra barnehjemmet da de hentet Roger.

Dette året, i 1980, ble 187 barn adoptert bort til fremmede familier i Norge. Ifølge Henrik Nielsen i Barne-, familie, og ungdomsdirektoratet blir adopterte barn innad i Norge som oftest adoptert bort fordi de biologiske foreldrene vurderer at det er best for barnet at de får andre foreldre.

Adopsjoner de siste tiårene

År

Totalt antall adopterte

Utelandsadopsjoner

Stebarn

Fosterbarn

Andre

1970

752

109

226

417

1975

911

287

458

166

1980

923

275

461

187

1985

774

426

257

91

1990

855

563

197

95

1995

898

605

192

101

2000

792

657

105

30

2005

890

704

138

48

2010

388

343

13

29

3

2015

354

132

160

54

8

Fra og med 2006 er datagrunnlaget hentet fra adopsjonsregisteret. Før 2006 bygger statistikken på adopsjonsmeldinger utlånt fra Folkeregisteret. Fra og med 2006 er fosterbarnadopsjoner registrert som egen gruppe.

Ved adopsjon fraskriver de biologiske foreldrene seg ansvaret for barnet, i motsetning til når barnet flyttes til fosterhjem. Da kan de biologiske foreldrene søke ansvaret for barnet, og de har rett til kontakt med barnet.

– Jeg kan ikke huske å ha pratet med mamma og pappa om at de har adoptert meg. Men jeg har vært klar over det så lenge jeg kan huske. Samtidig har jeg aldri følt meg annerledes innad i familien, forteller Roger.

– Et par ganger, da jeg hadde raseriutbrudd i tenårene, sa jeg til både mamma og pappa at de er ikke mine ekte foreldre. Da gikk lufta ut av dem begge to. Det var ordentlig sårt. Det var det hardeste jeg kunne si.

Roger sover

Roger tok sin nye familie med storm. Mamma Anne innrømmer i ettertid at hun skjemte han bort.

Foto: Privat

– Hvem er foreldrene dine?

Roger hevder at han ikke brydde seg om opphavet sitt. Mellomstoresøster Linda var derimot veldig nysgjerrig på lillebrorens bakgrunn. Helt siden han kom inn i familien har hun undret seg over hvor Roger kommer fra. Hvor var mora hans nå, den ordentlige mammaen? Hvordan så hun ut? Hadde hun også blå øyne? Var hun også ganske liten av vekst? Hva jobbet hun med? Hvor bodde hun?

Linda prøvde selv å kontakte Fylkesmannen for å fiske etter svar.

Også mamma Anne ville at guttungen skulle se seg bakover. Når adopterte barn fyller 18 år kan de selv velge om de vil oppsøke sitt biologiske opphav. Så da Roger ble myndig håpet Anne at han ville ta tak i spørsmålet. Da han skulle gifte seg med sin kjære Therese i 2005 turte ikke mamma Anne å gå inn i festlokalet. Hun var sikker på at det kom til være fremmedfolk blant gjestene, at Roger hadde funnet sin biologiske familie og invitert dem.

Gift i 12 år

I år feirer Roger og Therese sin 12. bryllupsdag.

Foto: Privat

Men det kom bare kjente i bryllupet. Heller ikke da Roger og Therese fikk sitt første barn, dattera Celine, kom det ukjente på besøk.

Det finnes ingen statistikk på hvor mange adoptivbarn som søker kontakt med sine biologiske foreldre. Roger brukte 30 år på å bestemme seg. Til slutt var det en eldre kollega som skulle få Roger til å ta grep. I 2009 jobbet Roger sammen med en mann med navn Gunnar Sivertsen. Mens de isolerte rør i indre Troms fortalte Gunnar historien sin. Han hadde tysk far, og fikk kontakt med sin tyske familie først i voksen alder. Gunnar oppfordret Roger til å ta affære før det ble for sent.

Så Roger gjorde som Gunnar sa og sendte et brev for til Fylkesmannen får å sjekke om hans biologiske foreldre ville ha noe med han å gjøre, 30 år etter at han ble født.

De neste ukene var urolige i Nordlia på Senja. Både Roger og kona Therese gikk og trippet. De hadde gjort det de kunne, nå måtte de bare vente på svar fra Rogers biologiske foreldre. Ville de ha kontakt med han?

Dersom Therese kom hjem før Roger på ettermiddagene ringte han alltid for å sjekke om det var kommet noe brev. I flere uker ventet de.

Så en dag, da Roger var på vei hjem med barna, ringte Therese.

– Det er kommet et brev her, sa hun.

– Da gikk det litt fort i svingene på vei hjem, innrømmer Roger i ettertid.

Det var som julaften for 30-åringen.

– Kom jeg til å le eller gråte? Skulle jeg krølle og kaste brevet, eller skulle jeg ende opp med å juble, forteller han.

I brevet sto det at faren hans heter Johannes Storøy. Johannes bor på Hareid i Møre og Romsdal, jobber på havet og har veldig lyst til å ha kontakt.

Rogers biologiske mor bor i Troms. Men hun hadde holdt adopsjonen hemmelig i alle år, og ønsket fortsatt å ha det slik.

– Jeg ble litt skuffet. Men det var ikke et stort nederlag, for å si det sånn. Therese og jeg snakket en del at vi bare skal la det ligge litt. Nå visste hun at jeg hadde begynt å rote med saken, så plutselig en vakker dag kunne jeg ringe på døra hennes.

Hvis han klarte å manne seg opp.

Ukjent nummer

Storesøster Linda, som selv hadde vært så nysgjerrig på hvor lillebror Roger kom fra, husker godt den høstettermiddagen i 2009, da Roger ringte og sa han ville komme innom, fordi han hadde noe å fortelle. Ikke i sin villeste fantasi hadde den nysgjerrige storesøstera tenkt at lillebror faktisk hadde fått ut fingeren og prøvd å komme i kontakt med sine biologiske foreldre, uten å si noe til dem.

– Jeg hadde lyst å få svaret først før jeg fortalte det. Jeg ante jo ikke hva jeg ville få vite. Kanskje trengte jeg tid til å fordøye det, sier Roger.

Da Roger viste brevet fra Fylkesmannen til mamma Anne, falt haka hennes i gulvet. Det var som å åpne en foss. Anne hadde så mye å fortelle. Gamle brev som hun ikke hadde hatt tillatelse til å vise til Roger tidligere på grunn av taushetsplikten.

– Mamma begynte å gråte. Til og med pappa ble blank i øynene. Det er sjelden du ser pappa rørt. Det var en god følelse, forteller Roger, som sendte et brev til sin biologiske far.

Hans biologiske mor ville han gi litt mer tid.

Vinteren hadde kommet til Senja. Det betyr vanligvis mye snø. I alle fall hadde det kommet en del denne helgen. Roger hadde vært ute og brøytet. Traktoren var fortsatt varm og Roger på vei inn i huset da telefonen ringte. Roger kjente ikke nummeret som lyste på displayet. Han forberedte seg på å avvise en selger.

– Hei, det er Johannes Storøy, sa mannen i den andre enden.

Johannes Storøy, navnet fra brevet fra Fylkesmannen. Johannes Storøy, Rogers biologiske far.

Familien på Hareid

Marit, Bente-Iren og Johannes, Rogers familie på Hareid.

Foto: Privat

– Jeg klarer ikke å huske hva vi snakka om der og da, det ble så mange tanker som kokte i hodet mitt. Han fortalte om seg og de ungene han hadde der, og om kona Marit. Ett barnebarn hadde de også fått, Trym. Vi prata lenge. Jeg fortalte hva jeg gjorde, om oss og alt, og så snakket jeg med Marit. Og når du aldri har snakka med en vestlending før, da er det ikke bare enkelt å skjønne hva de sier, så det ble mye sånn «hæ?», forteller Roger.

Roger og Therese reiste til Hareid kort tid etter. Og før snøen hadde tint i bakkene på Senja, kom Johannes på besøk til Senja. Mellomstoresøster Linda ble satt ut av likheten mellom Johannes og Roger, der de satt i sofaen. Utseendemessig lignet de ikke. Johannes var mørk i håret med brune øyne. Men faktene var de samme. De hadde samme måte å sitte på, vri hodet på, til og med smilet var det samme.

I ettertid har også Johannes tatt kona Marit med på besøk på Senja.

Sakte, men sikkert blir begge familiene bedre kjent med hverandre. Roger og familien har tilbrakt flere somre på Sunnmøre, og de har til og med tatt Storøy til etternavn. Marit og Johannes er faddere til den yngste dattera til Roger og Therese, Ariel.

Roger Storøy

Roger skiftet etternavn fra Pedersen til Storøy etter å ha kommet i kontakt med sin biologiske familie på farssiden.

Foto: Linda Pedersen / NRK

Kalde føtter i bunnen av ei trapp

Men Rogers biologiske mor hadde ingen hørt fra. Roger hadde vært tre meter og noen trappetrinn unna døra hennes. Men det stoppet der.

Likevel klarte han ikke å legge tanken fra seg. Nå lurte også han på hvem denne kvinnen var. Han fant ut at han hans biologiske mor hadde flere barn, Rogers halvsøsken, som gikk med på å møte han da Roger tok kontakt via Facebook. De fikk mora til å gå med på å møte Roger.

Så sammen med kona Therese sto plutselig Roger foran huset til sin biologiske mor igjen.

– Hun fortalte at det ikke hadde gått én dag uten at hun har tenkt på meg, forteller Roger.

– Jeg spurte ingenting om hvorfor det ble som det ble. Jeg orker ikke å presse henne. Vi har jo kontakt i dag, via Snap og meldinger og sånne ting. Jeg håper hun en dag kan komme hit for å treffe mamma og resten av familien.

På Rogers 37-årsdag sendte mamma på Senja melding til henne:

«Hei. I 37 år har eg tenkt på deg 22. september. Takknemlig for at du bar fram gutten som vi e så glad i. Mye har jo hendt de siste årene, med at Roger har fått kontakt med deg og farsfamilien. Håpe vi kan treffes snart og glede oss, ikke for å ta fram det som hører forgangen tid til, men nå ser vi videre med glede. Klem til deg, fra meg Anne.»

Svaret gir håp:

Takk for det. Vi må no prøve å se om vi kan møtes på Senja.

Roger søster, Linda Pedersen, er journalist i NRK Troms. Hun har laget en radiodokumentar om brorens jakt på sine biologiske foreldre. Rogers biologiske mor ønsker ikke å delta aktivt i dokumentaren. Der hun bor, er det fortsatt folk som ikke kjenner til denne delen av hennes historie.

Hør «Gutten med gullhåret» ved å laste ned podcasten her!