Visjonen er å redusere CO2-utslippene på Svalbard til null i 2025. I praksis undersøker forskere nå om et sandsteinslag som går under Longyearbyen, kan bli et nytt C02-reservoar.
- Det er langt på vei det samme som å bore etter olje. Vi leter etter porøs sandstein som har plass til CO2 imellom kompakte sandkorn, professor i geologi ved Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS), Alvar Braathen.
- Som ved leting etter olje, må vi også ha en takbergart over reservoaret som gjør at CO2-en ikke lekker opp i atmosfæren. Forskjellen er at vi ser på muligheten til å sprøyte gass ned i sandsteinlaget, ikke hente opp hydrokarboner som ved oljeboring, sier
Pilotprosjekt
Han er prosjektleder for pilotstudien som skal gi svar på om undergrunnen i Longyearbyen i framtida kan ta imot C02 fra Norges eneste kullkraftverk som sørger for energiforsyning til Longyearbyen.
- Til nå er det boret to hull i grunnen. Det første strandet etter drøyt 500 meter på grunn av vanskelig berggrunn. Etter planen skulle det andre hullet gå 1.000 meter ned i grunnen, men også her støtte man på boretekniske problemer. Vi klarte å komme oss ned til 860 meter før det var bom stopp. De siste 30-40 meterne av boreprøvene ser lovende ut og kan være det sandsteinlaget vi er ute etter, sier Braathen.
Et tredje hull skal bores til sommeren. Det er dette hullet Braathen håper å kunne benytte som en injeksjonsbrønn for C02. I lokalene til den gamle nordlysstasjonen i Adventdalen skal det opprettes et forskningslaboratorium for å kunne følge hvordan gassen brer seg i sandsteinslaget.
- C02'en vil flytte på seg, men den skal ikke opp til atmosfæren på 1.000-10.000 år, sier Braathen.
Normale forekomster
Han håper faktisk ikke at sandsteinen er av aller beste kvalitet. På Sleipner Vest-feltet i Nordsjøen har StatoilHydro isnart tolv år skilt CO2 ut fra naturgass for så å sprøyte den ned i den enorme sandsteinsformasjonen Utsira.
- Utsira-formasjonen har en helt eksepsjonelt god kvalitet. Vi ønsker at sandsteinen her i Longyearbyen skal være mer lik det man kan regne med å finne andre steder. Vi ønsker å høste erfaringer fra mer normale sandsteinsforekomster, sier Almar Braathen.
Direktør Pål Prestrud i Cicero sier dette ikke behøver å være så vanskelig.
- C02-forsøkene i Longyearbyen er ikke unike eller spesielt vanskelig rent teknologisk. En rekke oljeselskaper gjør det samme andre steder.
Men da snakker vi om kommersielle prosjekter der oljeselskapene benytter CO2 til trykkstøtte. CO2-undersøkelsene i Longyearbyen er unike i den forstand at man forsker på CO2-fangst og injisering av CO2 fra et kullkraftverk, sier Prestrud.
Billig
Alvin Braathen understreker at de også gjennomfører boringene til atskillig lavere kostnader enn oljeselskapene.
- Det koster typisk rundt 200 millioner kroner å bore en oljebrønn. Vi bruker 2 millioner kroner på hvert hull. Den viktigste årsaken er at vi benytter oss av hyllevareløsninger. De er kanskje bare 80-90 prosent så effektive som en Rolls-Royce-løsning som yter 100 prosent, sier han.
Dersom UNIS-professoren lykkes med det tredje borehullet og får til en injeksjonsbrønn, er det klart for fase to i prosjektet påSvalbard. Her skal ti nye hull bores i sandsteinlaget for åfølge hvordan CO2 brer seg i sandsteinen.
Ifølge visjonen for et CO2-fritt Svalbard skal det da bygges et nytt kullkraftverk med CO2-rensing. I tillegg skal biodiesel introduseres som drivstoff i reservestrømløsninger. Endelig ser man for seg at hydrogen framstilt fra kull skal brukes som drivstoff i transportsektoren på Svalbard.
