NRK Meny
Normal

– Han redder livet mitt

For noen år siden lå Erik halvdød på en gressplen. Nå gjør han alt for å kunne dra på flere fisketurer med sønnen.

Erik

Bildene fra turer med sønnen er en stor trøst når Erik har tøffe perioder.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Det er en lys sommerformiddag. På gressplenen i et skogholt bak en av Tromsøs drabantbyer ligger en ung mann rett ut på bakken.

Erik har tatt en overdose, det er verken den første eller den siste, men den slår ham helt ut.

I det han setter skuddet og kjenner lettelsen over blodet som trekker inn i sprøyta før han trykker dosen inn i blodsystemet, føler han den sterke rusen treffe nervesystemet som en vegg. Så er han borte.

Bare en kamerat er til stede når Erik overdoser. Også han er ruset, men han klarer likevel å løpe etter hjelp. Mens kameraten er borte ligger Erik alene på gresset.

Som på film

Det første han ser når han våkner til, er refleksvestene til ambulansearbeiderne som bøyer seg over ham.

Han setter seg rett opp med et rykk.

– Jeg husker at jeg tenkte; dette var jo akkurat slik Uma Thurman spratt rett opp etter at hun tok overdose i Pulp Fiction, sier Erik.

I dag ser han ut som en hvilken som helst annen mann i 30-årene. Pappaen med barnevogna du møter i fotgjengerfeltet, eller han som hjelper deg med å velge ut ny datamaskin på elektronikkbutikken.

Erik3

Erik har startet et nytt, rusfritt liv, men øsnker ennå ikke stå fram offentlig med historien sin.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Han kommer lett slentrende inn i lokalene til gateavisa Virkelig i Tromsø, med hendene i lomma.

Det korte, mørkebrune håret er stylet med gele, og står rett opp i fronten. Den spinkle kroppen er pakket inn i en tykk strikket ullgenser, for å beskytte mot den sure vinterkulda i tromsøgatene.

Han smiler. Håndtrykket er fast når han hilser, øynene klare og blå. Blikket er direkte.

Ble mobbet

Han ønsker ikke å stå fram med fullt navn og bilde. Det nye livet som rusfri er ennå så ferskt, og han frykter for at framtidige arbeidsgivere skal søke opp fortiden hans som rusmisbruker på nettet.

Erik setter seg ned i den svarte skinnstolen, baker seg en snus og lener seg tilbake, tar et dypt pust og senker blikket før han begynner å fortelle.

– Jeg ble mobba en god del på ungdomsskolen. Jeg fikk et veldig dårlig selvbilde, slet med å godta meg selv som et likeverdig menneske.

Som en av de minste guttene i klassen ble Erik både slått og gjort narr av med stygge kommentarer.

For å slippe unna tyn trakk han seg bort fra de som ble sett på som de populære elevene på skolen.

Eirik Junge Eliassen

Eirik Junge Eliassen, redaktør i gateavisa Virkelig.

Foto: Torbjørn Krane / NRK

Det er en bakgrunnshistorie som redaktør i gateavisa Virkelig, Eirik Junge Eliassen kjenner godt igjen. Som redaktør av Virkelig er han en av dem som kjenner Tromsøs løse fugler aller best.

Fra kjellerlokalene i Tromsø sentrum bidrar han med lyttende ører, et trøstens ord når det trengs, og tøff kjærlighet når det er det som skal til.

– En undersøkelse vi gjennomførte i fjor høst viser at mange av de som ruser seg har kjent på en annerledeshet helt siden de var små, sier Junge Eliassen.

Han trekker fram mobbing, vold og overgrep som eksempler fra undersøkelsen som ble gjennomført i Tromsøs rusmiljø.

– Jeg vil ikke påstå at de bruker dette som en unnskyldning for å ruse seg, men at rusen blir en slags selvmedisinering, for å få smerten til å gå bort, sier Junge Eliassen.

Jeg vil at han skal ha en pappa som han kan se opp til, og ikke minst så vil jeg være der og se ham vokse opp

Erik om forholdet til sønnen (4)

Fra hasj til heroin

Armene til Erik er stramt knyttet over brystet mens han forteller, så hardt at knokene hvitner. Det ene kneet er trukket så langt opp at det nesten rører ved den spisse albuen.

Mens han snakker glir blikket rundt i lokalet, og flytter seg ned mot den svarte og røde matta på gulvet.

– De få vennene jeg hadde var de som godtok meg som jeg var. I den gjengen tok det ikke langt tid før vi gikk fra alkohol til å eksperimentere med hasj.

Gjennom eldre ungdommer fikk de tilgang på sterkere stoffer, og en dag lå det plutselig heroin på bordet sammen med hasjen. Erik la heroin på sølvpapiret, tente lighteren og sugde i seg stoffet.

– Alle problemer, og alt rundt ble bare borte, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal forklare hvordan det føles, sier Erik, og tar en lang pause.

Tungt rusmisbruk

Det tok to år fra 20 år gamle Erik prøvde å røyke heroin, til han innså at han var hektet. Etter hvert klarte han ikke lenger å fortsette i jobben, og hadde plutselig for lite penger til å kjøpe heroin.

Han begynte å føle på abstinenser for første gang. Det viktigste ble å holde seg unna heroinsprøyta.

– Det ble et prinsipp for å unngå å gå på trynet. Jeg så dem som brukte sprøyta som mye mer fucka enn meg.

Men til slutt gikk også Erik på trynet. På nedturen etter en blandingsrus av speed og Rohypnol, lot han seg overtale.

erik

For å komme inn på det tidligere hospitset i Tromsø, kastet Erik snø på vinduene for å bli sluppet inn.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Mye av den tunge rusbruken i Tromsø før noen år tilbake foregikk i et bygg. I det privateide huset leide kommunen rom for tunge rusmisbrukere.

Nå drives det treetasjes trehuset like ved Kongsbakken videregående i Tromsø som hotell. Erik løfter armen, som om han skal til å kaste småstein eller en snøball på et vindu i andre etasje.

Dersom man ikke bodde på hospitset var det signalet til de på innsiden om at de måtte kaste ute en nøkkel. Innenfor dørene møtte de besøkende en lovløs verden.

Langs veggene i den skitne korridoren lå søppel og brukte, blodige sprøyter. På en radiator hang hudrestene etter at en person tok en overdose og døde opp mot den varme ovnen.

– Det var et ukontrollert kaos der inne, sier Erik.

Men på dette hospitset var det lett å få tak i brukerdoser og sette skudd. Her fikk Erik tak i «medisinen» sin flere ganger.

500 kroner dagen

For Erik var dette hverdagen i seks-sju år. Hver dag måtte han skaffe til veie 500 kroner for å opprettholde forbruket.

Noen ganger betydde det at han måtte stjele for å skaffe penger.

– Heroinen gjør deg så desperat at du gjør alt du kan for å skaffe mer. Du går nesten over lik. I tillegg blir du så følelsesmessig nummen at du klarer å leve med ting du har gjort.

Flere ganger forsøkte han å slutte på egen hånd. Bestefaren lærte ham fiskeryrket, og i håp om å få skikk på seg selv, mønstret Erik på en fiskebåt ut fra Tromsø.

Om jeg setter et skudd nå, så vet jeg at det kommer til å balle på seg uansett. For man er sin egen verste fiende.

Erik

Han gikk om bord i tråleren uten noe annet i bagasjen enn de beste intensjonene om å bli rusfri.

Straks båten var ute i rom sjø, ble han syk, veldig syk. Han ble nødt til å stå abstinensene av, og slet så hardt han kunne med å klare å holde følge med resten av mannskapet mens fangsten hentes opp i båten.

Etter hvert som båtens lagerrom fyltes opp, så tømtes kroppen til Erik for giftstoffer. Før båten var fullastet var han helt rusfri.

Men så snart de andre om bord begynte å snakke om returen til Tromsø, kom de gamle tankene på heroinen tilbake.

– Jeg hadde bestilt meg en ny dose heroin før båten la til kai.

Etter flere turer ut på fiske med det samme mislykkede resultatet, innså han at han ikke ville klare kampen mot rusen på egen hånd.

Vil være en god pappa

Ett toårig opphold på avrusning i Harstad ga en lengre rusfri periode, men da han var tilbake i Tromsø falt han fort tilbake til gamle synder.

For fire år siden fikk Erik en ny grunn til å kjempe seg ut av rusen, da en liten gutt kom til verden, og Erik og kjæresten ble foreldre.

– Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, om det ikke var for sønnen min. Det har vært mange tunge stunder, men nå kan jeg ikke bare legge meg ned og dø lenger. Det handler ikke bare om meg lenger, sier Erik.

På spørsmålet om han skal klare kampen mot rusen denne gangen, løfter Erik hodet. Blikket er direkte og uttrykket i ansiktet bestemt.

– Ja, er det korte, men klare svaret.


Nå er det gått fire år siden han satte sitt siste skudd med heroin. Erik går på legemiddelassistert rehabilitering (LAR). I løpet av de nærmeste ukene skal han trappe ned den siste resten av medisinering.

Det første året etter at sønnen ble født, bodde den lille familien sammen. Erik viser fram bilder av en pappa med en baby på brystet, og et ubeskrivelig stolt uttrykk i ansiktet.

Det nære forholdet de to bygget opp det første året, har de holdt på, selv etter at kjærlighetsforholdet til moren tok slutt. Hun har hele tiden latt Erik få treffe sønnen sin jevnlig.


Å begynne å ruse seg igjen nå ville være svært urettferdig overfor fireåringen som er veldig glad i pappaen sin.

– Jeg vil at han skal ha en pappa som han kan se opp til, og ikke minst så vil jeg være der og se ham vokse opp, sier Erik bestemt.

Erik4

Erik viser fram en video fra første gang han tok med sønnen på fisketur.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Fiskekamerater

De to treffes flere ganger i uka, og da gjør de gjerne gutteting sammen.

I høst fikk han anledningen til å videreføre en av sine store lidenskaper til sønnen. I bursdagsgaven fra pappa lå det en ordentlig fiskestang av ypperste sort.

Og den første fisketuren ble behørig filmet. Erik setter på filmen på Macen sin, og bøyer seg mot skjermen med et stort smil.

På filmen står den lille fiskeren i den blå parkdressen med matchende lue med den lange fiskestanga ute på brygga i Kaldfjorden.

Fjorden ligger speilblank og rolig, og bak husene i den lille bygda har trærne begynt å få de første høstfargene.

Pappa Erik viser hvordan sønnen skal holde i fiskestanga riktig. Så legger han armene rundt ham, holder hendene hans på plass rundt stanga og peker ut mot sjøen for å vise hvor guttungen skal kaste snøret.

Etter et par kast med hjelp, klarer de små barnehendene selv å føre stanga slik at sluken faller et godt stykke ut på fjorden.

Han snur seg stolt mot faren, som gir de siste instruksene mens han filmer kastet. Og til slutt får de to karene lønn for strevet.

En liten torsk biter på kroken, til guttungens store glede, men den lille fisken endte tilbake i fjorden i stedet for på middagsfatet.

Heroin faktaboks
Foto: NRK

– Kjærligheten er viktigst

– Når vi er sammen, forsøker jeg bare å være god mot ham. Kanskje litt fordi jeg har dårlig samvittighet. Jeg hever aldri stemmen mot ham, men det betyr ikke at jeg ikke sier ifra når han gjør noe galt, sier Erik.

Ennå er sønnen for liten til å forstå, men Erik er bestemt på at han en dag må fortelle om rusbakgrunnen sin.

– Ja, både for hans del og for min egen.

Med foreldre som alltid ga ham et sted å bo så han slapp å bo på gata, og en bror som han regner som en veldig god venn, har han et nettverk rundt seg som holder ham oppe.

– Kjærligheten er det aller viktigste for å komme seg ut av rusen. Ønsket om å gi kjærlighet tilbake til noen og å gi noe tilbake til samfunnet. De som mangler nettverk dør tidligere enn de som har familien rundt seg, sier Junge Eliassen, som har vært der for å støtte Erik gjennom opp- og nedturer.

erik2

Rusen startet i drabantbyen der Erik vokste opp.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Tro på framtiden

Nå sitter han i sin egen leilighet i brorens hus, og med en fulltidsjobb kan han føle seg trygg på at økonomien snart kommer på stell igjen.

Men frykten er der for at han kan ramle utpå igjen. Han har derfor liten kontakt med gamle venner som fremdeles ruser seg.

– Om jeg setter et skudd nå, så vet jeg at det kommer til å balle på seg uansett. For man er sin egen verste fiende, sier Erik.

Men selv om han er redd, er tankene til Erik nå mest sentrert rundt hvordan framtiden skal bli.

– Jeg håper på at jeg kan være meg selv. At jeg slipper å gå rundt og tenke på rusen. Jeg gleder meg til å få tilbake motivasjonen og livsgleden når jeg er helt fri av medisinene, sier Erik.

Om et år håper han at livet ser annerledes ut.

– Jeg er egentlig en veldig initiativrik og glad person. Medisinene har lagt et lokk på dette, og det håper jeg at jeg snart får tilbake.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.