Upolert og tidvis rått fra Finnmark

Det hører med til sjeldenhetene at et teater kommer med et helaftens stykke der hovedrollene spilles av ungdommer, eller rettere sagt unge voksne, og klarer å ta deres friske språk og væremåte på kornet. Og de fire overbeviser stort. Det er fra første stund en friskhet og ungdommelig nerve i spillet.

Espen Østman, Ingá Márjá Sarre, Niillas Holmberg, Ánte Siri

Espen Østman, Ingá Márjá Sarre, Niillas Holmberg, Ánte Siri i stykket «Til venstre i Hætta».

Foto: Hans-Olof Utsi

Det handler om fire ungdommer fra Finnmark, tre samer og en norsk på vei sørover. De tar feil vei og havner i grøfta i det øde Nord-Finland. De finner ly hos et eldre ektepar. Isolert blir de konfrontert med seg selv og familienes fortid og den identitet de har vokst opp med. Det viser seg snart at motpolene, norske Junne spilt av Espen Østman og samiske Piera spilt av Ánte Siri hver på sine måte er skadeskutt av mangel på ærlighet i oppveksten.

Familiene deres har hver på sin måte skjult den egentlige familieidentiteten, skjult sannheten og latt dem vokse opp med en løgn om hvem de er og hvor de kommer fra. Det er som hos Ibsen, fedrenes (og her mødrenes) synder og valg hjemsøker barna.

Konflikten på scenen snakker direkte til oss i publikum. Forfatter Siri Broch Johansen har med sitt første stykke på Beaivvás levert en tekst der hun har fanget mye av den upolerte Finnmark-sjargongen. Måten ungdommene snakker til hverandre i bilen, før de kjører av veien er brutal, men den fremstår som ekte. Stykket er lagt til midten av 80-tallet da hun selv var ung og det vil ikke forbause meg om mange av replikkene er autentiske replikker hun selv kan huske å ha hørt. Denne ærligheten gjør at vi som publikum engasjerer oss i de fire, til tross for store svakheter i stykket. Men noen ganger i teatret er de gode sidene så gode at man bærer over med de svake.

Espen Østman, Anitta Suikkari

Espen Østman og Anitta Suikkari.

Foto: Hans-Olof Utsi

Det svakeste ved stykket er at Siri Broch Johansen tar brodden av sin egen tekst med å tilføre det så mye lys humor at vi tidvis ser en blanding av drama og buskis. Dermed blir ansatsene av Ibsen og Lars Norén temmelig utvannet. Den noe mørke, barske humoren som fungerer i starten blir gradvis borte. Det er som om Siri Broch Johansen ikke helt riktig har stolt på dramaet i sin egen tekst og har spritet den opp med buskis-humor. Det kler stykket dårlige. Og slutten med sin happy ending variant gjør at det bare fisler ut.

Men selv om det er en del å innvende er det likevel mange imponerende grep i stykket, særlig i starten. «Til venstre i Hætta» er blitt til som del av et prosjekt der de samiske teatrene på Nordkalotten har gått sammen om å dyrke fram ny samtidsdramatikk. Det er et godt og viktig tiltak. Om denne teksten ikke er helt vellykket har det såpass mange gode kvaliteter at det forsvarer å bli satt opp. Det skyldes ikke minst skuespillerne som med sin gode tilstedeværelse på mange måter glatter over en del av svakhetene i teksten. Alle de seks på scenen spiller godt. Det er en sjelden energi på scenen. Det virker som om de har funnet en nerve som de klarer å holde. Ikke minst veteranene Aillos og Anita Suikkari som også lager gode typetegninger. Mye av det ser ut til å være regissør Mette Brantzeg sin fortjeneste. Hun har gjort en kjempejobb med å bringe liv til en tekst som her og der halter litt, men som også har kvaliteter nok til å skinne. For dette er identitetssøkende gyldig samtidsdramatikk fra Finnmark.