NRK Meny
Normal

Tvangsevakuerte Eliva møtte venninnen igjen etter 70 år

Eliva Antona Henriksen går i sine egne fotspor - 70 år etter at hun ble tvangsevakuert som niåring. NRK ble med på reisen.

Eliva Henriksen

Eliva Henriksen møter venninna Tordis Hultgren igjen på Melbu i Vesterålen. Sist gang de møttes var i 1945.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

– Mange minner dukket opp. Og noen hadde jeg fortrengt. Man skulle jo ikke dvele ved det som var tungt og vanskelig, forteller Eliva.

Hun kommer fra ei av de siste bygdene som ble tvangsevakuert av tyskerne høsten 1944. Skardalen i Nord-Troms var ei lita bygd uten veiforbindelse den gang.

I dag bor Eliva på den samme tomta hvor hun vokste opp, med den samme utsikten over fjord og fjell. Hun er enke, men har mye nær familie rundt seg. Hun spiser nesten aldri middag alene.

Eliva er ei driftig dame, aktiv i husflidslaget og i bygdelivet. Hun husker godt, og har skrevet ned alle minnene fra det året da det trygge livet fikk en brå slutt.

SE HELE PROGRAMMET OM ELIVA HER:

Eliva Henriksen reiser tilbake til dit hun ble tvangsevakuert.

– Jeg hadde aldri vært hjemmefra, annet enn da vi ble rodd over fjorden for å gå på skolen. Det var skummelt da vi skjønte at tyskerne nærmet seg. Vi så at de begynte å brenne husene på andre sida av fjorden.

Eliva husker da en stor tysk soldat plutselig stod i kjøkkenet og sa at de måtte pakke med seg tingene. Hun gjemte seg bak mammaen sin sammen med lillebroren.

Hun minnes at det var trist å dra fra hjembygda. Forlate den trygge verden som hun var så glad i. Men det var også på en måte greit, for alle hus lå mørke, dyrene var slaktet og de andre hadde reist.

I løpet av den vinteren ble også bygda Skardalen brent og rasert. Tyskerne brukte den brente jords taktikk da de trakk seg tilbake.

Tilbake på Melbu 70 år etter

Båten Østlyngen

– Vi dro lillejulaften i far min sin fiskeskøyte. Han var skipper og førte båten. Det var han, mamma, min lillebror, jeg og flere andre familier. Vi hadde også med oss noen få kyr og sauer. Reisen sørover var svært strevsom og mamma var gravid med nummer tre. Vi fikk mye uvær, og mamma var så redd. Det var tungt ikke å vite hvor vi skulle, og vi ble stoppet av tyskere hele veien, sier Eliva.

Foto: Privat

I dag er Eliva en sprek 79-åring med et sterkt ønske om å reise tilbake til Melbu, stedet de til slutt endte opp, vinteren 1945.

– Det året var så dramatisk for meg, og minnene har jeg båret med meg hele livet. Jeg er spent på å komme dit, og spesielt er jeg spent på om jeg møter ei som jeg ble godt kjent med den gang.

Eliva reiser med hurtigruta fra Tromsø til Sortland, og med bil videre over til Hadseløya i Nordland. Hun kjenner igjen landskapet. Åsene og engene.

Hun farer forbi et eldresenter, det samme som stod der for 70 år siden. Plutselig kjenner hun igjen et gult hus som ligger for seg selv inni skogen. Hun stopper og går opp til huset. Det er ingen hjemme, men hun kjenner igjen inngangspartiet og fjøset.

– På denne veien har jeg gått mange ganger. Her hadde vi kua vår. Den stod i fjøset her. For de hadde ikke plass til den der som vi bodde. Jeg gikk hit annenhver dag for å hente melk. Frua i huset var så snill. Hun gav meg alltid noe i hånda når jeg kom. En dag fikk jeg ei kake jeg aldri hadde smakt før. Jeg fortalte mamma at jeg hadde fått ei brun kake med hull i midten, ler Eliva.

Eliva Henriksen

Eliva var bare ni år da hun kom til Melbu i 1945.

Foto: Privat


Da Eliva og familiene kom til Melbu i 1945, var det flere hundre som hadde kommet før dem. Evakueringssjefen på stedet måtte beordre folk på Melbu til å ta imot dem som var i nød. Eliva og familien fikk et rom på et loft.

Frua i huset, Ellen Hagen, var enke, og sønnen drev gården.

– De er døde nå, men jeg husker så godt ei lita jente som var på min alder. Hun var barnebarnet til fru Hagen. Den lille jenta var ofte i huset, og jeg ble godt kjent med henne. Hun var så fin i tøyet og var så søt. Hun het Tordis, og jeg har ikke møtt henne siden den vinteren, sier Eliva.

Det viser seg at Tordis Hultgren bor i den samme bygda som hun vokste opp, like ved barndomshjemmet på Melbu.

Det blir et varmt og hjertelig møte mellom de to voksne damene som ikke har sett hverandre på 70 år.

– Vet du, jeg kjenner deg igjen! Utbryter Eliva idet de to kvinnene gir hverandre en klem.

– Jeg kjenner deg også. Du er blitt så lik mor di, sier Tordis.

Tordis Hultgren husker godt da de evakuerte fra Nord-Troms og Finnmark kom til Hadseløya.

– Jeg syntes jo det var litt rart at de skulle bo på loftet til bestemora mi. Jeg forstod jo ikke da hvilken situasjon de var i. Også snakket de en annen dialekt, smiler Tordis.

Et sterkt minne

Eliva besøker museet på Melbu. Her får hun se igjen rasjoneringskortene som var under krigen.

– Jeg var jo bare ni år den gangen. Men det var jeg som måtte skaffe alt vi trengte. Mamma var høygravid og utslitt av reisen. Og pappa ble alvorlig syk, og klarte nesten ikke å bevege seg. Han ble hardt rammet av isjias, og det varte i flere måneder. Derfor ga de meg alle rasjoneringskortene og ba meg om å hente brød og medisiner. Jeg gikk og gikk. Huset hvor vi hadde kua lå motsatt vei som butikkene, så ofte måtte jeg gå begge veier på en dag. Jeg var så sliten mange ganger. Og redd. For det var veldig mye tyskere her.

Eliva fikk ansvar for å forsørge hele familien. Og hun måtte passe på sin fire år yngre lillebror. Samtidig måtte hun gå på skole annenhver dag.

– Det er nok det som gjør at jeg husker så godt det som skjedde den vinteren. Jeg hadde oppgaver på linje med en voksen. Det var snakk om å overleve, forteller Eliva.

På museet får Eliva se bilder fra frigjøringa og 17. mai. Hun kjenner igjen mange av bildene. Et av bildene viser en arrestasjon av ei ung norsk kvinne.

Dame blir arrestert

– Jeg kjenner igjen situasjonen. Jeg var der da det skjedde. Hun hadde vel vært kjærest med en tysk soldat. Og nå skulle hun straffes. Det var masse folk som samlet seg for å se på arrestasjonen. Man liksom gledet seg over at de «endelig» skulle bli tatt. I ettertid har jeg tenkt mange ganger at det var så grusomt. At man gledet seg over det, sier Eliva.

Foto: Vesterålsmuseet

Tilbake på loftet

Elivas lillebror, Olaf Skogmo, husker også evakueringsvinteren på Melbu.

– Jeg husker hvor redd jeg var for fly. Jeg gjemte meg alltid når jeg så et fly, i frykt for å bli bombet.

Olaf kjører ned til Melbu, og møter søsteren Eliva. Sammen finner de fram til huset de bodde i da de var her. Huset er litt påbygd, men ellers ganske likt slik det var i 1945. Her bor svigerdatteren til fru Hagen, Sonja Hagen.

– Her er de samme blomstene, utbryter Olaf idet de kommer til huset.

Olaf husker at han plukket den første blomsten om våren, og ville gi den til mora si.

– Men mamma ble ikke noe glad. Hun syntes det var ille at jeg hadde plukket en blomst fra hagen. Hun syntes det var forferdelig at vi måtte trenge oss på fremmede folk, og ville være minst mulig til bry.

– Men i den situasjonen vi var i, så hadde vi jo ikke noe valg, sier Eliva.

Hun og Olaf får komme opp på loftet der de bodde.

Når Eliva går i trappetrinnene, husker hun mora sin stemme som stadig gjentok: gå pent, trå ikke så hardt i trappa, lukk dørene stille, snakk ikke så høyt!

Eliva Henriksen og Olaf Skogmo

Soverommet på loftet er nesten ikke forandret på 70 år. Det samme tapetet og like lavt under taket.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK


– Den gang syntes vi rommet var ganske stort, ler søskenparet.
Familien på fire måtte være sjølberga her inne. De lagde mat og vasket seg. Sov og gjorde lekser.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945 var ekstra spesiell for Eliva og Olaf. For den kvelden kom mora hjem fra fødestua med ei lita lillesøster.

– I mellomtiden hadde både Olaf og jeg fått kikhoste, og vi smittet den lille babyen. Det var virkelig dramatisk, for hun ble så dårlig og klarte nesten ikke å puste. Vi var så bekymret for henne, og mamma våket over henne dag og natt, minnes Eliva.

Hun husker hvordan hun og Olaf ble friske.

– Mamma fikk høre at hestemelk skulle være bra mot kikhoste. Det var jo ikke så godt, men vi drakk det. Og det hjalp, forteller hun.

Hjem til «ingenting»

Selv om freden var kommet, fikk Elivas foreldre beskjed om å bli på Melbu til forholdene hjemme i Skardalen var undersøkt. Og mora fikk ikke lov av legene å reise før den minste datteren var blitt frisk.

– Men mamma nektet å bli. Hun ville hjem, uansett hvordan det var hjemme i Skardalen. Og hun sa til legene at hun skulle ta vare på barnet. Hun kunne om så bo i båten for å unngå trekk, forteller Eliva.

De reiste hjemover med fiskeskøyta. Da de kom lenger nord, så de nedbrente bygdene. I Skardalen var det nesten bare besteforeldrene sitt hus som stod igjen.

Folk hadde ingen ting, men dr fant planker og rekved i fjæra.

– Lillesøster Ingrid ble sakte, men sikkert frisk igjen. Men den første vinteren var kald. Vi hadde ikke ytterdør, og brukte et ullteppe som vi hang foran åpningen. Og vi hadde bare to suppetallerkener. Jeg husker at mamma kokte suppe på vedovnen. Vi ungene skulle få først, og hun satte tallerkenene i vinduskarmen for at suppa skulle bli passelig varm. Og så var lillebror Olaf der for å smake. Og dermed veltet han den utfor, så den knuste. Så da hadde vi bare en tallerken igjen, forteller Eliva.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Laster innhold, vennligst vent..