– Frøken kan jeg hjelpe deg med skiene, spurte Arne Berg Eriksen, da 27 år.
Han var på skitur på Fløya i Tromsø og fikk øye på ei jente han synes var «verdt å se på,» som han sier selv.
– Hun sa ja, og jeg hjalp henne ned fra fjellet. Så var det gjort, forteller 102-åringen i dag.
Arne er kledd i blå bukse med press, skjorte og strikkejakke, og smiler når han tenker tilbake på møtet med sin kone, i den spede start av andre verdenskrig
Til tross for sine 102 år står han fortsatt oppreist. Det gjorde han også under krigen, som endte for 70 år siden, den 8. mai. For selv om han nettopp hadde funnet kjærlighetene meldte seg til tjeneste da krigen brøt ut. Han ble etter hvert sendt til Bardu for opptrening i en tid da Norge og de allierte hadde godt tak på tyskerne i Narvik. Men da tyskerne igjen fikk overtaket, i juni 1940, ble Arne og hans medsoldater sendt hjem igjen til Tromsø.
Se Arne fortelle historier fra krigen:
Foto/redigering: Trygve Andreassen og Marita Andersen.
- Les også:
Med potetåkeren full av våpen
Der deltok Arne i en stor førstehjelpsgruppe i regi av Røde Kors.
– Vi lagde systemer for varsling og alt mulig. Vi trente hver uke. Faren min var litt av en kriger. Da han kom hjem synes han det var for jævlig at vi skulle være våpenløs, så han rasket sammen fem gevær og en del pistoler. Han mente vi kunne trenge dem, forteller 102-åringen.
Våpnene ble lagt på loftet, og hverdagen gikk sin gang i Tromsø. Arne Berg Eriksen fortsatte i jobben sin i ligningskontoret, og trente ukentlig med førstehjelpskorpset.
Da Tyskerne brant ned og tvangsevakuerte Finnmark i 1944, ble familien til Eriksen beordret til å huse syv tyskere.
– Vi hadde ikke tenkt noe mer på våpnene på loftet, men mor mente det ville være lurt å gjemme dem. Da tyskerne var ute en dag, gravde vi våpnene ned i potetåkeren. Det var jo dødsstraff for å oppbevare våpen på den tiden, forteller han.
En dag kom Arnes mor på kontoret hans, lettere oppskjørtet.
– Tyskerne graver i potetåkeren, sa hun.
Arne Berg Eriksen kjappet seg hjem.
– Hva gjør dere? Hvorfor graver dere i åkeren, spurte han de tyske soldatene.
– Vi har fått beskjed om å lage noen bombesikre skyttergraver dersom russerne kommer, svarte tyskerne.
– Men dere kan ikke ligge her, så åpent. Dere er jo fullt synlige fra lufta. Dere må gjemme dere bak trærne, sa Arne, som i ettertid er mest imponert over hvordan hans mor håndterte situasjonen.
– Vi ville jo alle blitt drept hvis de hadde funnet våpnene. Det var fantastisk av mor å stå der og virke uberørt da tyskerne begynte å grave, sier han.
- Les også:
Banket Gestapo-sjefen
Da krigen var over, rømte en av Gestapos offiserer til Takvannet i indre Troms, hvor han så ble pågrepet og fraktet til Tromsø. Samme kveld fikk Arne Berg Eriksen en telefon.
– De sa at vi måtte passe en sikringsfange over natta. Han var offiser, så han skulle behandles deretter, forteller han.
Hans bror fikk i ansvaret å passe på offiseren. I løpet av natta fikk Arnes bror besøk av en norsk nestkommanderende, som tidligere hadde blitt torturert av Gestapo-offiseren.
– Han ga offiseren en real omgang juling, som takk for sist, forteller Arne.
Dagen etter skulle offiseren overleveres til engelskmennene.
– Han har falt i trappa, sa Eriksen og hans folk.
– Ja ja, det må ha vært ei skummel trapp, svarte engelskmennene.
- Les også:
Bombingen av Tirpitz var trist
I ettertid reagerte Arne Berg Eriksen på volden som ble utøvd under andre verdenskrig. Som da befalingene om å refse de som hadde jobbet for tyskerne under krigen kom etter frigjøringen.
– Behandlingen de fikk var skammelig. Jeg syns de tok litt hardt i der. I brakkene sør for Mack-bryggeriet i Tromsø sentrum, var det flere som ble bundet fast. Det var ingen hyggelig måte å gjøre det på, sier Arne.
Slik han opplevde det oppførte de tyske soldatene seg for det meste greit i Tromsø. Folket i byen led heller ingen nød. De hadde fisk, og folk var hjelpsomme og vennlige mot hverandre.
Arne Berg Eriksen synes også bombingen av det tyske krigsskipet «Tirpitz» var en trist affære.
Det var den 12. november 1944 så Eriksen bombeflyene komme inn over Balsfjorden sør for Tromsø. I klart vintervær slapp de bombene over den tyske kjempen som lå ved Håkøya.
– Da forsto vi at krigen nærmet seg slutten. Men det var en trist sak, med så mange som døde.
Fortjener ikke medalje
I forbindelse med at det er 70 år siden frigjøringsdagen 8. mai i 1945, deler Fylkesmannen i Troms ut 21 minnemedaljer for hederlig innsats under krigen. Arne Berg Eriksen er én av dem. Han mottar medaljen for motstandsvirksomhet.
– Jeg fortjener ikke noe medalje. Jeg har jo ikke gjort noe annet enn det alle andre ville gjort, sier han.
- Les også:
