«Jeg kan nesten ennå høre skrikene og ropene fra matrosene som lå i sjøen og som hang i ubåtnettet. Jeg så folk som svømte og som forsvant. Jeg husker også vannet som rant fra det enorme skroget. Det var nesten som om et sjøuhyre lå ute i sjøen».
Slik beskrev Rolf Mathisen, som da var 17 år, synet som møtte han på Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. Han hadde løpt over øya for å se bombeflyenes tokt. En av bombene slo pusten ut av ham for en stund. Likevel dristet han seg nærmere.
I fjor gikk han bort, men øyevitnebeskrivelsene hans forteller om et drama som rystet øybeboerne.
«Etter hvert kom det fem-seks søkkvåte og frosne tyske matroser på land. Det var fienden, men samtidig var det jo synd på menneskene. De hakka tenner og skalv og ble bedt om å gå inn i huset og varme seg».
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
(Artikkelen fortsetter under videoen)
– Krigens største bedrift
«Tirpitz» var 251 meter langt, hadde en besetning på over 2600 mann, og hadde en langt større bestykning og tykkere panser enn noe annet på Atlanterhavet på den tiden.
«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift», uttalte den britiske statsministeren Winston Churchill og ga skipet kallenavnet «The Beast».
Churchill prøvde alt. Fra vanlige bomberaid, til torpedoangrep, både fra luften og fra havet. Ingenting bet på. Boka «Target Tirpitz» forteller om i alt 24 større angrep på skipet.
- LES OGSÅ:
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Flyangrep med spesialbomber
Dagligliv ombord på «Tirpitz» med idrett på dekk.
Foto: Tirpitz Museumet i AltaUnder ligge i Kåfjord i Alta september 1944 lyktes en sabotasjeaksjon å plassere sprenglegemer på skroget, og skipet fikk en flenge
Britene var imidlertid ikke fornøyde med at «Tirpitz» ennå holdt seg på kjøl. At skipet ble fraktet til Håkøybotn utenfor Tromsø forsterket dette. En gruppe britiske Lancaster bombefly ble sendt på vingene. Om bord hadde de spesiallagde tallboy-bomber. I 10-12 minutter teppebombet de den flytende krigsmaskinen.
Det massive angrepet ble nådestøtet for tyskernes skipsstolthet, og «Tirpitz» sank med tap av nesten 1000 mann.
- NETT-TV:
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Satte dype spor
Å miste skipet som ikke kunne synke ble ansett som et stort moralsk tap for Nazi-Tyskland.
– Det ble en symboltung handling for krigen, slår Leif Arneberg ved Tromsø Forsvarsmuseum fast.
Etter krigen kjøpte Høvding Skipsopphuggeri vraket for 120.000 kroner av den norske regjering. Og med en vekt på mer enn 40.000 tonn, var det mye stål for gjenbruk.
Ti år tok det å hugge skipet, og fortsatt ligger det mye igjen på havbunnen utenfor Håkøya.
På dagen 70 år etter at bombene falt skal Tromsø Forsvarsmuseum og Tromsø Forsvarsforening legge ned krans og holde minneord ved stedet.
– Vi gjør dette i god sjømannstradisjon slik det var da både briter, nordmenn og tyskere gikk sammen for å sette opp minnestein på stedet, forklarer Arneberg.
Ved 70-årsmarkeringen gjør han seg tanker om dramaet som utspilte seg utenfor Tromsø på slutten av andre verdenskrig.
– De fleste som opplevde dette, er borte i dag. Men historien lever. Selv om Tirpitz hadde kort liggetid her, satte skipet dype spor.
