Pappa Kim frykter alvorlig syke Felix snart mister tryggheten

På Senja, der været er hardt og veiene dårlige, skal to ambulansestasjoner legges ned. Snart er nærmeste sykebil 40 kilometer unna den hjertesyke gutten.

Kim Hofsøy

HAR SKREVET UNDER: Pappa Kim har en av mer enn 800 underskrifter på at Tranøy kommunes ambulansestasjon skal forbli på Stonglandseidet. Kommunen har omtrent 1500 innbyggere.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Her har ambulansen vært mange ganger, sier pappa Kim Hofsøy.

Han sitter hjemme i hagen, med sønnen Felix på fanget. Mye av det syv måneder korte livet har Felix tilbrakt på sykehuset i Tromsø og på Rikshospitalet i Oslo.

Felix har CHARGE Syndrom, en sjelden og kronisk sykdom som rammer omtrent én av 10.000. Sykdommen rammer Felix' hjerte, øyne og ører. Han er nesten blind, døv på et øre og har skjev rygg.

Ambulansestasjonen på Stonglandseidet

SKAL LEGGES NED: Ambulansestasjonen på Stonglandseidet er samlokalisert med brannstasjonen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Felix stirrer tomt mot himmelen. Pappa er blank på øynene. Han vet at dette er fremtiden, for familien, og for Felix.

De bor få kilometer fra tettstedet Stonglandseidet på Senja i Troms, der ambulansestasjonen ligger.

Både helikopter og ambulansebil har hentet Felix de siste månedene, men snart kommer vinteren, og været blir hardt. Kim er bekymret, svært bekymret. Fordi ambulansestasjonen er planlagt lagt ned.

To ambulansestasjoner på Senja skal etter planen legges ned. De skal erstattes med én stasjon, trolig i bygda Svanelvmoen.

I dag er det drøyt fem kilometer fra Felix til ambulansen. Snart skal 40 kilometer med smale, kronglete veier i dårlig forfatning stå mellom Felix fra tryggheten.

Kims store bekymring er den dagen ambulansen ikke når frem, i tide:

– Skal de flytte ambulansestasjonen nå er det i beste fall en halv time mer utrykning, og i verste fall en time, om været er dårlig. De gangene er det også et vær der ambulansehelikopteret ikke kan lande, for vi bor i Nord-Norge og er prisgitt elementene, sier han.

Utrykningstid for ambulanse

Utrykningstid i minutter

Tabell en av en
KommuneArbeidsledighet i prosent
Oslo12.9
Bergen16.8
Trondheim15.9
Kristiansand17.3
Bærum15

Bitter konflikt

Hjemme på kjøkkenet i huset på Stonglandseidet holder hun opp en bunke med papirer.

Til nå har Margareth Edvardsen, kommunestyrerepresentant for Høyre, samlet mer enn 800 underskrifter. Mot å legge ned ambulansestasjonen på Stonglandseidet. Mot å flytte stasjonen ut av et område på 223 kvadratkilometer, der det bor mer enn 600 mennesker. Underskriftene har Edvardsen fått både på internett og i butikken hun driver i bygda.

Margareth Edvardsen

ENGASJERT: Margareth Edvardsen, kommunestyrerepresentant i Tranøy for Høyre, har samlet underskrifter mot nedlegging av ambulansestasjonen på Stonglandseidet.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Hun synes ikke det er rart saken engasjerer:

– Det er kanskje litt sleivete og satt på spissen, men blir ambulansestasjonen plassert på Svanelvmoen, og det er akutt hjerteinfarkt eller slag, så blir vi å se større frekvens av en likbil utover hit enn en ambulanse. Du har ikke sjans å overleve med en responstid på 45 minutter. Det er sannheten, sier Edvardsen.

UTRYKNINGSVEIEN PÅ 38 SEKUNDER: Bli med på ferden gjennom det som etter alle solemerker blir fremtidens utrykningsvei, en 40 minutters ferd mellom Svanelvmoen og Stonglandseidet, på 34 sekunder. Fra Stonglandseidet fortsetter veien ytterligere to mil til Skrolsvik der det bor rundt 80 mennesker.

Mener tilbudet blir bedre

Men i Tromsø er de ikke enige. Det er Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) som planlegger å legge ned stasjonene på Senja. Det hele startet med at det kom nye nasjonale krav til kompetansen til de som jobber i ambulansen, noe som førte til at UNN begynte å se på stasjonene deres, og hvor de ligger.

Sykehuset sier at når de erstatter de to stasjonene på Sør-Senja med én, blir det riktignok én stasjon mindre, men til gjengjeld blir den sterkere. Og det blir enklere å rekruttere folk med kompetanse.

Men klinikksjef for akuttmedisinsk klinikk ved UNN Jon Mathisen sier han har forståelse for befolkningen på Sør-Senja er bekymret:

Jon Mathisen (t.h.) og Per Øyvind Sørgård.

BEROLIGER: Klinikksjef for akuttmedisinsk klinikk ved UNN Jon Mathisen (t.h.) og leder av ambulanseavdelingen Per Øyvind Sørgård mener befolkningen på Sør-Senja får et bedre tilbud.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Enhver som mister et tilbud som er så viktig som ambulansetjenesten, vil bli bekymret, sier han.

Mathisen mener befolkningen på Sør-Senja i fremtiden likevel vil få et bedre ambulansetilbud. UNN mener at ved å samle alt i en enhet kan UNN oppnå mye på en billigere måte.

– Så det handler om å spare penger?

– På lang sikt vil det handle om å spare penger, men i arbeidet vi ser for oss her er et nullsumspill. Vi vil ikke spare penger på dette, men bruke mere penger enn i dag basert på at de to stasjonene vi har i dag vil måtte endres, sier Mathisen.

Tilbake på Senja ser Margaret Edvardsen at UNN ikke bare legger ned ambulansestasjonen. Også ambulansebåten som anløper Sør-Senja mer enn 150 ganger i året, og som bruker 40 minutter til Harstad og sykehuset der, blir lagt ned.

– Jeg fatter rett og slett ikke at våre liv og helse skal settes lavere enn om du bor i byene. Jeg blir provosert av det, sier Edvardsen.

– Men er det ikke grenser for hvor få mennesker som bor i et område, samtidig som det er et fullverdig ambulansetilbud?

– Det kan det være, men de lokalsamfunnene som blir berørt er fullt oppegående lokalsamfunn. Vi har skole, sykehjem, barnehage, fiskeindustri og 400 fritidsboliger i umiddelbar nærhet, samt hotell. Vi har fisketurister fra utlandet med lite erfaring med hav, vær og vind. Ulykker kommer til å skje, sier hun.

Stine Magistad Johansen

SYNES VEIENE ER FORFERDELIGE: Stine Magistad Johansen er ambulansefagarbeider på Senja. Hun synes veiene er forferdelige.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Grusomme veier

Inne på ambulansestasjonen på Stonglandseidet durer hårføneren. Det er formiddag etter ei hektisk natt med hasteoppdrag for ambulansemannskapene. Det er Stine Magistad Johansen fra Son i Akershus som holder hårføneren. Hun har akkurat våknet, og gjør seg klar til en ny dag på jobb.

Stine Magistad Johansen

NY DAG: Ambulansefagarbeider Stine Magistad Johansen har hatt en hektisk natt med hasteoppdrag på Senja.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Det er variert hvor mye det er å gjøre, sier Johansen.

– Noen dager er det stille, mens andre dager er det én til tre turer. Det er mest vanlige oppdrag og hasteoppdrag, og en gang iblant er det akutte oppdrag, forteller hun.

Med andre ord er det oftest syke pasienter. Men noen ganger får de for eksempel oppdrag med noen som har skadet seg, og sjeldnere for eksempel hjertestans.

Utrykningsveiene mellom de nordnorske bygdene er Johansen ikke begeistret for:

– Jeg er vikar, og ikke så godt kjent med veiene. Men det er ikke de beste veiene. Jeg synes det er grusomme veier.

51 minutters utrykning

Det er ikke bare i Nord-Norge det kan ta lang tid å få ambulanse. I et annet tynt befolket fylke, Sogn og Fjordane, tar det på det lengste over en halv time, og på det korteste 10 minutter i 90 prosent av utrykningene, opplyser Helse-Førde.

Men hvor lang tid bør det egentlig ta? Fra for eksempel pappaen til hjertesyke Felix på Senja ringer 113, til Stine er fremme med ambulansen?

Stortinget vedtok i år 2000 såkalt veiledende responstider for akuttoppdrag. Det bør ta 12 minutter i 90 prosent av de akutte tilfellene i norske byer og tettsteder. I grisgrendte strøk, der Felix og Stine bor, er anbefalingen 25 minutter.

UNN forteller at de regner responstid som den tiden normale søkemotorer gir som tid på strekninger. Noen ganger går det fortere, andre ganger går det tregere, avhengig av trafikk, føre og vei.

Når ambulansestasjonen på Stonglandseidet blir lagt ned, vil det være vanskelig eller umulig å nå ut til lokalbefolkningen over store deler av Sør-Senja på 25 minutter.

Ifølge Google vil ambulansen bruke 34 minutter til Stonglandseidet, 40 minutter til Felix, 45 minutter til bygda Gryllefjord med nesten 400 innbyggere og 51 minutter til bygda Skrolsvik med rundt 80 innbyggere.

Cecilie Halsnes og Lisbeth Solbø

SYKERE PASIENTER: Cecilie Halsnes og Lisbeth Solbø ved sykehjemmet på Stonglandseidet på Sør-Senja forteller at pasientene er sykere enn før.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Sykere pasienter – mister ambulansen

– Det bor en del eldre mennesker her ute. Det er ofte de blir syke, sier ambulansesjåfør Stine Magistad Johansen.

Blant annet er Tranøy kommunes sykehjem plassert på Stonglandseidet. De føler de snart mister tryggheten de har, når de mister både ambulansebåten og ambulansen på hjul.

– Det er veldig mye på én gang, sier enhetsleder ved sykehjemmet Lisbeth Solbø.

Stonglandseidet

STONGLANDSEIDET: Det bor omtrent 200 mennesker på Stonglandseidet, som ligger i Tranøy kommune på Senja. Kommunen har totalt omtrent 1500 innbygger i tillegg til mange fritidsboliger.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

– Vi har veldig syke pasienter. De senere årene har vi gitt behandling her som før var forbeholdt sykehusene. Vi har altså pasienter som er så syke at de tidligere var innlagt på sykehuset, og da er risikoen for at det skjer noe, slik at de må fort av gårde, større enn før. Men tilbudet blir mindre. Det henger ikke på greip, sier Solbø.

Til det svarer Jon Mathisen ved UNN at det ikke er unikt at ambulansestasjoner ligger langt unna sykehjem, slik som på Stonglandseidet, og at det er en rekke sykehjem i UNN-området som ikke har en ambulanse i sin side.

– I UNN-sammenheng er det ikke langt. På Sommarøy utenfor Tromsø er det seks mil. Der er det et omsorgsboliger, men de har ingen ambulanse, sier Mathisen.

Fagleder Cecilie Halsnes ved sykehjemmet på Sør-Senja er likevel bekymret. Hun frykter liv kan gå tapt:

– Vi får dårligere og dårligere pasienter, og et dårligere tilbud, sier hun.

Brannvesenet på Stonglandseidet

BEKYMRET FOR Å MISTE NABOEN: Børge Johan Andreassen, vaktmester i Tranøy i Troms, og leder av det frivillige brannkorpset. Brannbilen fra 1982 står i beredskap for Tranøybotn, Stonglandet, Skrolsvik og Rødsand, med responstid på opp mot 20 minutter.

Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

Solveig (80) overlevde brann

I samme bygning som ambulansestasjonen på Stonglandseidet, står det parkert en brannbil fra 1982. Den brukes av det frivillige brannkorpset noen ganger i året. Blant annet sist vinter, da det brøt ut brann i et bolighus på Hofsøy, vel 10 minutter fra Stonglandseidet.

Det siste Solveig (80) husker er at hun åpner døra til soverommet. Der står vinduet åpent, slik at det blir gjennomtrekk – og poff, så kommer flammene. Solveig tar mobiltelefonen, og ringer brannvesenet.

Så blir alt svart.

En snarrådig nabo tar seg inn i huset og berger Solveig ut. Et helikopter kan ikke lande på Hofsøy, på grunn av snøforholdene, og må gå ned på Stonglandseidet. Men ambulansebilen som har rykket ut fra stasjonen på Stonglandseidet er tidlig på plass, og får tatt seg av Solveig.

Like etter kommer brannmannskaper, blant dem leder av brannkorpset Børge Johan Andreassen.

– Det var full overtenning i hele etasjen. Å sende inn røykdykker ville være veldig risikabelt, fordi det ikke er sikkert er at taket ville holdt, forteller han.

Børge Johan Andreassen og Solveig Hofsøy.

BLE ALVORLIG SKADET: Solveig Hofsøy ble alvorlig skadet i brannen på Hofsøy i mars 2018. Nå har hun leilighet på Stonglandseidet, mens hun venter på at huset skal bli gjenoppbygget. Her sammen leder av med brannkorpset Børge Johan Andreassen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Stod om livet

Det har gått et halvt år siden brannen, et halvt år siden Solveig ble fløyet til UNN med alvorlige skader.

Brannleder Børge Johan Andreassen er på besøk i leiligheten der Solveig midlertidig bor på Stonglandseidet. Det er første gang de møtes etter brannen.

Solveig forteller mer om den skjebnesvangre fredagskvelden. Og om det første hun husker etter brannen, at hun våkner på UNN etter fire døgn:

– Jeg fikk da fortalt at det ikke var mye om å gjøre at jeg overlevde. Jeg har sett røntgenbilde av lungene mine, og det var ikke et pent syn, forteller hun.

Solveigs hus ble totalskadet i brannen, men først og fremst er hun glad for at hun ble reddet ut tidlig, og at ambulansen kom til stede, tidlig.

At ambulansestasjonen nå skal bli lagt ned synes hun er forferdelig:

– Det er voldsomme avstander på Senja. Om ambulansen skulle ha kommet fra Svanelvmoen under brannen, hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag.

Bekymrede brannmannskaper

På brannstasjonen samme dag forteller brannlederen, Børge Johan Andreassen, at mange i brannkorpset vegrer seg for den frivillige oppgaven når bygda mister ambulansestasjonen.

Under brannen på Hofsøy var det ambulansen som først kom til stedet, og hjalp Solveig, men slik vil det trolig ikke bli i fremtiden. Da kan det ofte være brannmannskapene som er først, og må berge liv i stedet for å slukke brann og hindre spredning.

I tillegg har ambulansene både bedre utstyr og mannskapene er bedre opplært i å redde liv enn det brannmannskapene er. Det føles ikke trygt at de forsvinner, sier Andreassen:

– Om UNN skal basere seg på at vi skal være de første som kommer i forbindelse med sykdom og ulykker, så synes jeg ikke det er noe å fortsette med. Vi kan ikke ha det slik at UNN skal basere seg på oss. Vi er et supplement, og vi kan ikke være hovedkilden til å komme til folk når det er noe som hender, sier han.

Tilbake i Tromsø svarer Jon Mathisen ved UNN hva han tenker om brannkorpset på Stonglandseidet sin bekymring for at de må ta oppgaver som i dag er forbeholdt ambulansen:

– Jeg tenker at brannvernet og brannvesenet har en veldig viktig rolle, og på alle plasser der de kommer først på et skadested må de gjøre den samme jobben, helt uavhengig av om det er ambulansen eller brann som kommer først.

Ambulanse på Stonglandseidet

ET VANLIG SYN: På butikken på Stonglandseidet forteller de at ambulansefolkene daglig er innom, men i fremtiden blir de et sjelden syn. Her kjører ambulansen fra butikken i retning ambulansestasjonen som skal legges ned.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Vurderer å flytte

Noen få kilometer unna brann- og ambulansestasjonen sitter pappa Kim Hofsøy med den hjertesyke sønnen Felix i armene.

Han er redd for at om beredskapen forsvinner, så forsvinner også familien fra området ved Stonglandseidet:

– Det er veldig synd om vi må flytte. Både jeg og fruen har røttene her ute. Det er fine omgivelser og et godt oppvekstmiljø for barn. Vi har ikke lyst å bo i mer urbane strøk, sier han.

– Har du ikke forståelse for at UNN ser behov for å samle kompetansen i færre men sterkere enheter?

– De kaller det en kompetansesamling der de skal sørge for mer kompetanse om bord i ambulansen, men jeg kan ikke helt se hva de skal bruke kompetansen til, om de kommer for sent.

LES:

LES OGSÅ: