NRK Meny
Normal

– Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk

Nora Heitmann (14) har rørt både voksne og barn med sin blogg om kampen mot kreften.

Nora Heitmann

Nora Heitmann fra før hun ble syk. Nå rører hun voksne og barn med sin blogg om kreft.

Foto: Privat

– Jeg tenkte på døden i starten. Da slo det meg at dette kunne gå riktig galt, men så tenkte jeg ikke noe mer på det, sier Nora Heitmann.

Hun er 14 år og har lymfekreft.

Sammen med mamma Vibeke Hansen har hun reist fra Borkenes i Kvæfjord kommune til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Det er her alle barn i Nord-Norge med kreft får behandling. Rundt 15 nye tilfeller i året.

Nora og Vibeke har fått rom innerst i gangen, forbi paradiset som er merket i gulvet, og fellesrommet som er pyntet fra vegg til tak med fargerike tegninger. Nora har ikke hår på hodet, i armen har hun en sonde koblet til en maskin som tikker jevnlig.

Se Noras egne bilder, og hør henne fortelle om livet sitt:

Nora Heitmann (13) har lymfekreft og blogger om det. Her er hennes egne bilder fra tiden før og under behandlingen, kommentert av Nora selv.

Nora Heitmann (14) har lymfekreft og blogger om det. Her er hennes egne bilder fra tiden før og under behandlingen, kommentert av Nora selv. Foto: Nora Heitmann og Petter Strøm/NRK

– Jeg savner håret mitt

Nora Heitmann

Nora Heitmann tok dette bildet like før hun fant ut at hun hadde lymfekreft.

Foto: Privat

– På dette bildet var jeg begynt å bli veldig dårlig. Jeg var veldig slapp og sov veldig mye. Jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen. Da jeg kom hjem, la jeg meg til å sove, så våknet jeg, spiste kanskje litt, hvis jeg fikk i meg noe mat i det hele tatt, og gikk og la meg igjen. Det var da vi forsto at noe var galt med kroppen min, forteller hun.

Bildet på datamaskinen viser ei jente med et lurt smil, brunt langt hår og en brun genser. Det er tatt inne på Noras soverom, en klassiske selfie, som skulle brukes på bloggen hennes.

Nora var nemlig som mange andre jenter på hennes alder. Hun spilte fotball, var mye med venner, og hun blogget om hverdagslige ting, mote og klær.

10. februar postet hun et innlegg på bloggen som ikke er vanlig på tenåringsbloggene.

«Det første jeg tenkte på var jo selvfølgelig at jeg kom til å dø. Det de fleste forbinder med kreft er jo død. Jeg kommer til å klare dette uansett hvor mørkt det ser ut til tider. Ingen tvil om jeg skal komme meg igjennom dette også. Jeg lover hver og en av dere at jeg skal bli frisk, jeg kommer til å bli frisk og jeg skal gi alt for å bli frisk.»

Nå, fire måneder senere, blir Nora stille når hun ser på bildet av seg selv.

– Jeg blir litt trist. Jeg savner det lange håret mitt. Nå ser folk at jeg er syk. Da jeg hadde hår hadde jeg noe å beskytte meg bak. Jeg følte meg tryggere på meg selv da jeg hadde hår.

Hun er i Tromsø for den femte av seks cellegiftbehandlinger. De nærmere 1.000 leserne hennes har fulgt ferden via bloggen.

Nora Heitmann

Nora Heitmann ønsker å ha færrest mulig bilder av seg selv på bloggen fra sykdomsperioden.

Foto: Nora Heitmann

Måtte få ut tankene

Nora og mamma

Nora Heitmann sammen med mamma Vibeke Hansen. Hun har fulgt datteren sin gjennom hele sykdomsperioden.

Foto: Privat

– Da jeg ble syk foreslo mamma at jeg kunne bruke bloggen som en plass der jeg kunne få ut tankene mine. Jeg bestemte meg for å prøve det. Hvis det ikke føltes riktig å dele noe så personlig, kunne jeg jo bare slutte, forteller hun.

– Men jeg fikk kjemperespons fra folk. Støtten var enorm. Jeg har også fått mange nye lesere, både voksne og unge. Andre med kreft har tatt kontakt og fortalt at de kjenner seg igjen i det jeg leser. Friske mennesker sier at de har fått mer perspektiv på livet sitt når de har lest bloggen min. At de setter mer pris på å være frisk. Det har hjulpet meg veldig.

Jeg har sagt det mange ganger, og vet jeg kommer til å si det haugevis av ganger til. Men uten dere, støtten deres og de nydelige ordene deres, tror jeg ikke at jeg hadde klart å tenke like positivt som jeg har gjort de siste månedene. Dagene hvor jeg tenker at jeg vil gi opp, er det ingen andre enn dere som får meg til å fortsette.

Nora Heitmann, 16. juni 2014

Likevel deler hun ikke alt på bloggen. Den siste tiden har hun ikke publisert bilder som viser for mye av hvordan hun ser ut nå.

– Jeg ønsker ikke at familie og venner skal huske meg som den skallede jenta med kreft, men som den livlige jenta jeg var før jeg ble syk.

Mor var også syk

Rundt 150 barn rammes av kreft i Norge hvert år. En tredjedel av tilfellene er leukemi, en fjerdedel er svulst på hjernen. Ett av ti barn som rammes av kreft får samme type kreft som Nora, lymfekreft.

– Jeg forsto alvoret da mamma sa at det var de samme symptomene som hun hadde da hun var syk, forteller Nora.

Mamma Vibeke sitter i en stol i det lille lyse rommet. Hun har fått en seng ved siden av datterens. For Vibeke er med på alt. Hun har også hatt lymfekreft, og kjent på de samme følelsene som Nora nå har.

– En ting er å få beskjed om at dattera di har kreft. Men det er ubeskrivelig når du vet hva hun må gjennom, sier Vibeke.

– Mamma har vært utrolig viktig for meg. det har vært veldig godt å snakke med noen som vet hvordan jeg har det, og som kan gi gode råd, forteller Nora.

Jeg fikk litt klemmer i dag som hjalp. Klemmer hjelper alltid.

Nora Heitmann, 12. februar 2014

På det lille bordet mellom de to sengene er det fylt opp av pastillesker, bøker, mobiltelefon, nettbrett og PC. Nora har sett mye film den siste tiden. Hun har lest mye. Science fiction-bøker som «Hunger games» og «Divergent». Bøker som tar Nora med til en annen tilværelse.

Men hun har også hatt mye besøk, gjerne av bestevenninnen Amalie eller kusina Mariell.

– Vi pleier bare å prate, for det meste. Om hva som skjer på skolen, hva de har gjort og sånne ting. Det blir veldig mye prat om meg, sånn som situasjonen er nå, men jeg er mer interessert i å prate om det som foregår utenfor døra mi, sier Nora.

Utenfor vinduet på sykehuset skinner sola. Det nærmer seg sommer både i Tromsø og hjemme på Borkenes. For Noras venner er skoleåret over. For Nora og. Midt mellom cellegift og gode og dårlige dager har hun nemlig fullført tentamen i norsk, matte og engelsk. To femmere og en sekser.

– Jeg har hatt hjemmeundervisning og jobbet med skole de dagene jeg har hatt overskudd. Det har vært godt å ha noe annet å tenke på. Men jeg kjenner at kroppen er sliten nå. Jeg husker nesten ikke hvordan det er å være frisk, forteller hun.

Nora og vennene

Nora Heitmann (i midten) gjør seg klar til juleball sammen med Amalie Brox Einarsen (til venstre) og Mariell Rubach.

Foto: Privat

Fire av fem overlever

– Og selv om prøvene har vist at det går fremover, og jeg er piggere nå, så har jeg ikke alltid klart å se lyset i enden av tunnelen. Når det har vært tungt har jeg tenkt at jeg ikke kan skuffe alle som har støttet meg. Hvis jeg ikke makter å ta kampen for min egen del, skal jeg i alle fall ta den for dem.

Den skikkelsen jeg så i speilet for et år siden, virker så ugjenkjennelig. Jeg ser ikke lenger en jente med et smil om munnen og langt, brunt hår. Den jenta som alltid spyttet ut teite kommentarer i pinlige situasjoner, eller som overdøvde alle når hun lo. Jeg ser ikke glimtet i øynene mine lenger. Jeg ser såvidt mot. Jeg er så sliten og kjempelei, folkens. Tiden går saktere for hver dag og jeg føler meg bare slappere og svakere.

Nora Heitmann, 29. april 2014

Ifølge Trond Flægstad, overlege på barneavdelingen på UNN og spesialist på kreft hos barn, er prognosene gode for at barn som rammes av kreft vil overleve. Fire av fem som rammes kommer seg gjennom det.

– Noen får bivirkninger, men de fleste blir helt friske. Dette er fordi krefttypene som vanligvis rammer barn lar seg behandle med cellegift, og barn tåler cellegift mye bedre enn voksne, sier han.

– Samtidig er jeg veldig imponert over hvordan barna vi har til behandling hos oss takler situasjonen. De fleste bestemmer seg med en gang for at de skal komme seg gjennom dette, og setter i gang behandlingen med enormt pågangsmot og vilje, fortsetter han.

Nora Heitmann føler seg sikker på at den dagen kommer, at hun også skal bli frisk.

– Vi har sagt at vi setter ting på vent dette halve året, så får vi ta igjen alt når jeg blir frisk. Jeg gleder meg til å ha en normal dag igjen. Det høres kanskje rart ut, men jeg gleder meg til å stå opp tidlig og gå på skolen. Til å være sosial igjen, sier Nora.

– Også har jeg lovet bestefar at jeg skal gå masse på tur med han.

Blir du å fortsette å skrive blogg når du blir frisk?

Jeg har så mye jeg vil gjøre og så mange jeg vil være sammen med, så jeg vet ikke om jeg får tid.

Jeg angrer skikkelig på alle gangene jeg har utsatt trening, å være sammen med venner og diverse andre ting da jeg var frisk.

Nora Heitmann, 12. februar 2014