NRK Meny
Normal

Musikklærer Tore nekter elevene å bruke blokkfløyter

Vil heller lære elevene å bygge rockegitarer.

Blokkfløyte

Enda en blokkfløyte må vike i skoleverket.

Foto: Robin Mortensen/NRK

– Blokkfløyte er det verste instrumentet i hele verden. Vis meg det mennesket som sier at de startet med musikk, og som spiller musikk i dag, fordi de begynte med blokkfløyte. Det er ingen, sier Tore Grøtte (42).

Musikklæreren fra Alta pusser taktfast med det fine sandpapiret på den nye bassgitaren han bygger. Innerst i garasjen er han omgitt av spesialverktøy og store og små gitardeler. Den rockeglade læreren kan stå i timevis foran arbeidsbenken med gitardrømmene sine.

– Det er jo sabla artig. Helsikes gøy. Det å kunne lage noe selv. For meg å stå på en scene med noe jeg har lagd selv, som låter bra og er slik jeg vil ha det, det er fantastisk. Jeg liker jo å lage ting. Modellfly har jeg holdt på med. Veteranmotorsykler. Jeg liker å gjøre noe med hendene, sier Grøtte.

Tore Grøtte_1

Båndene, eller frets, som går over gitarhalsen må files ned med baufil.

Foto: Robin Mortensen/NRK

Sollyset kommer inn de smale vinduene oppe under taket, og avslører det småkornete støvet i lufta. Den varsomt gjennomtrengende lyden av tre som gnikkes vekk fyller garasjen.

Fra han fattet interesse for gitarbygging for tre år har det blitt ti stykker. Han er glad i unik design, og i musikkrommet inne i huset har han hengende blant annet en laksegitar og bassgitarer formet som en øks og dollartegn. For tiden har han fem-seks nye instrumenter på gang.

Først og fremst fordi han liker det, men han tar gjerne bestillinger fra venner. For sine elever har han også ambisjoner.

– Jeg holder på med en prototype på en tre-strengs-gitar som elevene kan lage. En tre-strengs-gitar kan alle spille på. Bruker du én finger kan du spille alle Ramones-låtene, opplyser han fornøyd.

Tore Grøtte_2

Det gule båndet rundt håndleddet er fra Aronnesrocken i fjor. Tore er en av festivalens grunnleggere.

Foto: Robin Mortensen/NRK

En ekte idealist

Tore Grøtte er en rockeidealist. I årevis har han arrangert gratisfestivalen Aronnesrocken, hvor grunnideen er å gi unge band en sjanse og en scene å spille på. Overskuddet går til innkjøp av musikkinstrumenter til Alta-skolene.

Tore Grøtte har nemlig erklært korstog mot blokkfløyter i skoleverket. Han mener fløytene ødelegger for musikkgleden.

– Musikk er et nedprioritert fag i hele Norge. Det ser vi overalt.

Tore Grøtte_3

Arbeidsbenken innerst i garasjen.

Han mener musikk er undervurdert som arena for mestring i skolen.

– Det gjelder ikke bare musikk. Det er viktig å bruke alle arenaer der elevene får det til. En elev som er dårlig i matte og norsk, hvilket selvbilde har han når han kommer hjem fra skolen hver dag? spør han.

– Jeg har selv hatt en del elever som krever ekstra jobbing. Da går vi på musikkrommet. Noen av dem ser jeg at: «Ok, du går i femte klasse, men kan ikke lese eller gangetabellen. Men du kan jo spille trommer». Vi setter oss ned og spiller trommer. Og man er jo pedagog, så man klarer å lure inn matematikken i trommingen, sier han med et smil.

Tore blir ivrig. Han mener det handler om selvtillit. Kan du spille trommer, hvorfor ikke gjøre det for hele klassen – eller resten av skolen, for den saks skyld.

– Den eleven, som har stukket seg unna hver gang, sitter da der og spiller trommer, og får det til. Og de 300 andre elevene, som sitter og ser på, de vet at det der får ikke dem til. Jeg hadde en elev som var sånn. Eleven begynte å spille trommer, mestret det, og da plutselig løsnet lesningen. Fordi hun fikk selvtillit og troen på seg selv.

Tore Grøtte spiller på sine egenproduserte gitarer og basser.

Tore spiller sine gitarer og basser.

Tilfeldig start

Det er mange år siden Tore Grøtte for første gang sto på scenen i et band. At han begynte med gitarbyggingen var helt tilfeldig. Han kom over et bilde av en sigarboks-gitar på Facebook som en kompis hadde lagt ut.

– Det er en veldig enkel gitar. Det er en planke med strenger på. Det synes jeg så sabla artig ut.

Han kjøpte seg noen sigarbokser. Snekkerarbeid har aldri interessert han, men nysgjerrigheten på hvordan ting fungerer kom godt med. Og internett. Tore er klar på at alt du ønsker å vite og lære, det finner du på internett.

– Der kom jeg over bassbygger-nettside, og plutselig var jeg med i en konkurranse der alle skulle bygge en billig gitar. Jeg synes det var kjempeartig. Jeg fikk lyd i den og den var god å spille på. Så har det ballet på seg.

Kopler ut

Litt lengre foran i garasjen henger de gamle modellflyene som Tore var opptatt av før. På en av veggene henger vinterdekkene. Der står også familiens ski og akebrett. Garasjeveggene er prydet med gamle plakater fra Aronnesrocken og andre festivaler og konserter.

Dette er bula til Tore.

Her kan han stå i timevis og pusse samme gitarkropp med forskjellige typer sandpapir.

Tore Grøtte_4

Det var gøy med modellfly. Helt til han fikk det til å fly med dem. Det artigste var nemlig å bygge.

Foto: Robin Mortensen/NRK

– Det er monotont arbeid. Men når du har vært på jobb i en hel dag, undervist elevene og kranglet med kolleger, så er det veldig deilig. Du trenger ikke tenke så mye. Du kan tenke på andre ting. Kanskje på laksen du fikk for to år siden.

For Tore er det like artig å bygge gitarene som å spille på dem.

– Være alene, få sagstøv i nesen og høre god musikk. Kanskje, hvis det er varmt ute, så kan man ta en pils. Hvis man da ikke holder på noe verktøy som er farlig.

Tore ler hjertelig. Og pusser videre.

Stor musikkinteresse

Musikkinteressen startet tidlig. I barndommen, med Elvis og Knudsen & Ludvigsen. Sitt første møte med instrumenter og noter kom i korps. I ungdommen ble band som AC/DC, Iron Maiden og Deep Purple oppdaget – til stor glede.

Plutselig en kveld kom en venn med et tilbud han ikke kunne takke nei til.

– Han spurte om ikke vi skulle starte band. Jeg svarte at jeg ikke kunne spille noe, men han sa at jeg jo kunne spille bass. Det er ikke så vanskelig, det kunne jeg prøve.

Som alle andre har han latt seg forføre av drømmen om å bli rockestjerne. Men egentlig har han alltid skjønt at det aldri kom til å skje.

– Det har jeg skjønt bestandig. Jeg er ikke noe naturlig musikktalent.

Han har fått høre at han er den eneste rytmeløse og tonedøve bassisten i hele verden.

– Og jeg tror det er rett, sier han, og ler av seg selv.

Tore Grøtte er født i 1971. Musikksmaken hans står fast i samme tiår. Den største av dem alle er Deep Purple.

Black Sabbath, Uriah Heep, AC/DC og Iron Maiden trekkes også fram.

– Det er noe med den doom-greia og verdens undergang, sier han henrykt.

Men han kan la seg glede over all musikk.

– Jeg kan jo si at Justin Bieber har gode låter, eller One Direction, men det er mer som en ting. Så har jeg hørt den, så er jeg ferdig. Men når jeg hører en god rockelåt, så får jeg adrenalin i kroppen og dét trykket fra musikken. Jeg blir veldig glad og oppstemt.

Tore Grøtte_12

Laksegitaren bygde Tore til en venn.

Foto: Robin Mortensen/NRK

Lyd og vekt er viktigst

Tore ble overrasket over hvor lett det var å lage en egen bassgitar.

– Det er ikke så vanskelig som man skulle tro. Men klart, du må ha tålmodighet, og du må tenke igjennom hva du gjør. Har du ikke tenkt igjennom, så blir det peisved. Jeg har bassgitarer jeg har kommet ganske langt med, og så: «Hvorfor gjorde jeg sånn?». Men klart, mahogni-tre brenner også. Det gjør alle gode tre-sorter. Så det er ikke bortkastet, sier han trøstende.

Det går fort 120 timer på å lage en gitar. Hvis du er effektiv.

Men er det én ting Tore ikke gjør, så er det å lakke.

– Jeg er så dårlig til å lakke. Jeg leverer dem heller til et bilverksted. Det blir penere. Så slipper jeg å plages.

Tore Grøtte_6

Denne gitaren er 85 prosent ferdig.

Foto: Robin Mortensen/NRK

Selv om design er iøynefallende med Tores gitarer, er det lyden og vekta som betyr mest.

– Den må være lettspilt og god å holde i. Jeg er veldig glad i lette bassgitarer. Kanskje fordi jeg er lat. Jeg pleier å bruke litt lokal tre, og bruker bjørk veldig mye. At jeg bruker bjørk er ikke på grunn av lyd eller noe sånt. Jeg liker lukta av sagflis fra bjørk. Det er en fantastisk lukt.

Et artig utseende er kun en bonus.

– Til sønnen av en kompis av meg har jeg lagd en Gene Simmons-øksegitar, og den ser jo dødskul ut. Men den er ikke så god når du skal sitte rundt leirbålet.

En annen ting som overrasket Tore var hvor dyrt det var å lage egne gitarer.

– Det er på ingen måte billigere. Det er helt vilt dyrt. Ikke si det til noen. Det er dyrt som fanken, sier han ærlig.

Skal du kjøpe en bassgitar får du et fint eksemplar til tre tusen kroner.

– Skal du lage en bass så må du bruke mellom fire og seks tusen bare i deler. Jeg skjønner godt hvorfor custom made-basser er dyre.

Lønn for strevet

Aronnesrocken startet hjemme i hagen til Grøtte-familien i 1996. Da var han selv ung musiker, og hadde ingen steder å spille. I dag er festivalen Finnmarks største, målt i antall band.

– Av og til har jeg tenkt at vi booker verdens største band, og så kjører vi hele festivalen på ræva og er ferdig. Vi har vært dritlei. Men jeg ser også hvor viktig den har vært for de unge musikerne som kommer hit.

– Skal musikk skapes her i Finnmark, så må de få lov til å spille en plass. Det nytter ikke å stå hjemme på gutterommet eller i garasjen til pappa og få kjeft hos naboene. Du må stå på en scene. Du blir ikke god av å stå og sparke en ball i veggen. Du må spille med andre, og mot dem som er bedre.

I fjor fikk han gleden av å se sin egen 12 år gamle sønn debutere på scenen med rockebandet Tørket Tiss.

– Da kjente jeg, derfor. Derfor. Og det var ikke bare på grunn av sønnen min, men det var 12 år gamle unger som fikk stå på en scene og spille musikk.

Tore Grøtte_9

Tore gleder seg til å stå på scenen med denne short scale-bassen.

Foto: Robin Mortensen/NRK

Å bli døv må være omtrent det verste Tore kan forestille seg.

– Det er bare noe med musikk. Kanskje det er det at jeg kjenner at jeg lever når jeg hører musikk. Jeg er jo veldig glad i å lese også, men musikk er så mye mer enn bare teksten.

Forskjellen er også stor mellom en kjøpt og en egenbygd bassgitar. For Tore er det ikke tvil om hvor skillet går.

– Sjel.

Det blir stille i garasjen.

– Jeg husker da jeg skulle lage halsen til denne gitaren, så glapp tappjernet rett i hånda. Jeg boret meg også litt i fingeren. Sånne ting husker jeg. Denne bassen har en historie.

Blokkfløyta, den er historie.

Tore Grøtte kan bruke timevis på gitarhobbyen sin.

Tore om gitarhobbyen sin.