Maria klar for sitt livs eventyr

Vi er på treningstur. I 15-20 kilometer i timen faller Maria Sparboe av hundesleden og krasjer med et tre.

– Jeg mistet sleden og spannet fortsatte. Det er en hundekjørers største mareritt. Problemet er å få stanset spannet før hundene skader seg, forteller Maria Sparboe (35).

Hun er ute og trener alene med tolv hunder i spannet. Hundene Tyfon og Mira går fremst da Maria faller av sleden og treffer et tre.

– Tyfon, som er en egenrådig hund, stanset resten av spannet på mors innstendige tilrop. Da visste jeg at han var min.

• Følg også: Finnmarksløpet på NRK.no

Som en flokk ulver

Det er kveld og sent i august 2007. Maria Sparboe har kjørt bil og firehjuling, sistnevnte for aller første gang, til Nedre Mollisjokk i Finnmark. Først og fremst skal det kun være besøk for jenta fra Tromsø. En venninne har slått seg ned der inne, for å drive med hunder.

– Da jeg endelig kom fram, og fikk se hundene, skjedde det noe. Nesten femti Alaska huskyer i en hundegård. Det var som å se en flokk ulver, forteller Maria.

Senere drar de på tur. Venninna setter firehjulingen i fri og lar tjue hunder trekke både henne og Maria.

– Jeg var søkkimponert. Jeg husker jeg lurte på hvor mye en Alaska husky kostet, men det ble med det.

• Les også: Rekordpåmelding til verdens nordligste trekkhundløp

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Maria har erfaring med hunder fra før. Ti års erfaring, faktisk, med fuglehunder. Hun er utdannet jaktprøvedommer, og har dømt mange hunder. Den gangen hadde hun også to irsk settere hjemme. Men å treffe en flokk på femti Alaska huskyer gjør inntrykk.

– Kanskje var det nettopp flokken. Jeg kunne ikke forstå hvordan de virker! Hvordan man kommuniserer med så mange hunder samtidig var uforståelig.

• Les også: Tjener millioner på hundeløp

Bitt av basillen

Tre år etter det første møtet med «ulveflokken», fører ny jobb Maria fra Tromsø til Øst-Finnmark og Vadsø. Til alt overmål får hun leie hus hos en hundekjører og hjelper til med pass og stell ved behov.

– Når man arbeider med jakthunder, handler det om individet. Men nå måtte jeg flytte blikket – være sjef for en hel flokk. Samtidig skal man gi oppmerksomhet til hver enkelt hund. Alle skal ha suss og muss og kjærlighet også.

Og mellom alle hundene dukker også en kjekk kar ved navn Roy opp.

– Jeg kjente jo til Roy, men kjente han ikke. Vi delte arbeidsplass, men likevel: Roy var jo ikke en man traff på byen.

• Les også: Finnmarksløpet 2011 i bilder

Det hører med at Maria er av den spontane «ja-typen». Roy kommer siden til å kalle det for mangel på konsekvenstenking. Men uansett;

– En felles bekjent fortalte at det var en kar på jobben som skulle reise sørover for et år, og at han var i ei knipe. Han hadde 11 hunder og en gård med nedbetalingsplan som han ikke visste hva han skulle gjøre med.

Maria tenker på ulvene, Alaska huskyene, og ser en mulighet.

– Jeg fikk det jeg sjøl syntes var en glimrende ide. Jeg troppet opp på kontoret og sa at jeg kunne leie huset hans, og trene og ta meg av hundene. Roy lyste først opp, han fikk jo løsningen på et kjempeproblem rett i fanget. Han var lei, og nå fikk han frihet til å reise vekk.

Og sånn blir det, nesten.

• Les også: Roger Dahl står på sidelinja i år

(Artikkelen fortsetter under grafikken)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Oppsøk en hundekjører – høst erfaring

Til 11 hunder trenger du tilsvarende mange hundehus. En passende trekksele til hver, like mange hundeskåler, for, slede, potesokker, potesalve … Lista er lang, og mye lengre enn Maria trodde.

– Det er sånne ting man ikke vet om før man står midt oppi det, forteller Roy Ugseth (36).

Den dagen Maria står på kontoret og forteller at hun mer enn gjerne passer hundene og gården hans, er han lei av rutinene og alt arbeidet. Han har hatt ansvar for hundene alene litt for lenge. Han har slitt seg ut, og er til og med lei av vinden.

– Det føltes som om det blåste hele tiden. Hundehusene fyltes stadig med snø. Jeg måtte ut å måke hunder og hus frem, og bokstavelig talt løfte husene opp og snu dem, i alle fall hver morgen vinteren igjennom. Og når du har snudd elleve hundehus, kan du være sikker på at vinden snur, sier Roy.

Men så står Maria der i kontordøra, stappfull av pågangsmot og fullstendig uten frykt. Hun skal få kjøre selv. Hundene er godt trent, og han har erfaring der hun mangler det. Roy har jo kjørt Finnmarksløpet fire ganger tidligere – med flere av hundene i spannet. Opplegget er nærmest perfekt, mener Maria, gnir seg i hendene.

Hun planlegger å høste av Roys erfaring noen uker før han reiser. Og egentlig har hun allerede tenkt tanken: kanskje kan ei fuglehundjente fra Tromsø gjøre det bra i Finnmarksløpet?

– Når du er førstegangskjører, er det lurt å legge lista lavt, mener Roy.

Sindige og fredelige Roy er rett og slett litt bekymra. Ikke for hundene, men for Maria. Samtidig er han imponert.

– Jeg tenkte at det var for henne som for meg, da jeg startet. Man har ikke begrensninger, når man ikke vet hva man snakker om. Og det var jo flott, selv om hun trengte noen som stakk fingeren i jorda.

Omvisningen på Roys gård i Salttjern blir litt lengre enn planlagt. Og han reiser aldri sørover.

• Les også: Ble Rookie of the year

Forelsk deg, og bruk opp alle pengene

– Det med at vi ble et par, er på mange måter underordnet, ler Maria. Men i ansiktet hos samboeren synes det at hun mener alvor. Det handlet og handler fortsatt først og mest om hundene, selv om det finnes mange par i miljøet.

– Det er klart det er en kjempefordel å være to. Når jeg er sliten og har kort lunte vet Maria hva det handler om, og motsatt. Og når det blåser og er surt ute og sofaen kaller, er det en til som kan holde arbeidsmoralen oppe. Vi kommer oss ut, og får det til å gå rundt i lag, forteller Roy.

Deretter skjer ting raskt. Maria gir energi der Roy har vært lei, og sammen blir de enige om å satse. Det beste stedet for det er Alta; med et større hundekjørermiljø – og mindre vind.

Å finne et sted å bo for over 30 hunder, inkludert to valpekull som er kommet til, og to voksne mennesker – er ikke helt enkelt. Man trenger god plass, og helst få eller veldig snille naboer. Å huse så mange hunder er en stor utgift i seg selv – derfor bør hjemmet helst ikke koste for mye. Men til slutt fant de det. En gård skal selges med hus og fjøs og kårbolig intakt. Og det beste av alt, den blir deres.

Roy skaffer seg ny jobb, og en stund passer Maria hus og hunder alene i Vadsø. I mellomtiden jobber Roy i Alta, lærer seg å kjøre traktor og begynner å gjøre klart til å få flokken på plass.

– Det var steintøft å flytte, organisere hus og hundegård, begynne i ny jobb og samtidig sosialisere valpekull. Mangel på snø gjorde det utfordrende å trene de voksne hundene også, og når jula kom var jeg fullstendig utslitt, forteller Maria. Jeg ante ikke hva jeg hadde begitt meg inn på. Jeg mistet litt av gløden. Jeg savnet turen og kosen.

Heldigvis har Roy vært gjennom det før. Og til og med Maria innser at de trenger hjelp.

• Les også: Sigrid Ekran er singel, fattig og lykkelig

Tør å satse

Fra mandag til fredag er det nå to praktikanter fra Tsjekkia og Sveits som fôrer og tar seg av hundene om morgenen. De trener også valpekullene og tenåringskullet. I tillegg kommer en kamerat innom og trener hundene når det passer.

Når Maria og Roy har kommet hjem fra jobb skal de voksne hundene trenes. Mandag er det helst en felles kort tur på noen kilometer, gjerne med innlagt bålpause.

Tirsdag, onsdag og torsdager trener Maria og Roy langkjøring med de voksne hundene. I tillegg er det intervalltrening med hundene en dag i uka. Alle hunder skal trenes, også i helgene. Bare fredag er fridag.

– Vi har en plan, selv om det aldri blir helt som vi har tenkt. Det blir som oftest dyrere, og tidsperspektivet blir stadig lengre, forteller Maria.

Til sammen består Skogly kennel i Eiby utenfor Alta av fire voksne, 31 Alaska huskyer, to Irsk settere, og Alaska malamuten Vierma – Roys aller første hund. Likevel er det fredelig.

Les også: Tenkte på Finnmarksløpet da hun kjempa for livet

… og ta en etappe om gangen

Finnmarksløpet kalles ofte for vinterens vakreste eventyr. For Maria er det blitt et helårs eventyr, og en ny livsstil – sammen med Roy og resten av flokken. Men hun skimter startstreken.

– Jeg har begynt å kjenne at jeg blir litt småkvalm. Først gleder jeg meg. Så kjenner jeg at jeg blir kvalm og tenker at det er for tidlig, at jeg skulle hatt mer tid. Det skulle vært lysere og jeg skulle ha trent mer. Hvorfor tynte jeg meg ikke ut den ekstra dagen, det var vel ikke så dårlig vær? Jeg må øve mer på å være kjapp på sjekkpunktene, og på å fore. Og hvor mye skal jeg fore? Hvor mye rødsprit skal jeg ha i vannkokeren? Men jeg tror kanskje det er sunt å ha den tilnærminga.

Nå er det likevel for sent. Og uansett hvor mye Roy har planlagt, vil overraskelsene komme.

– Jeg tror hun vil få en liten aha-opplevelse et sted mellom 30 og 50 mil ut i løpet, når det gjelder hva som bor i hundene og ikke, sier Roy.

– Men jeg vet at når jeg står på sleden på startstreken, da må jeg bare kjøre etter hundene. Vi skal komme i mål i lag, jeg skal ta de utfordringene som kommer, og finne en løsning. Det er til sist det hundekjøring handler om, avslutter Maria.

Lørdag 10. mars stiller Maria Sparboe til start som rookie i Finnmarksløpets 500-kilometer, med Tyfon og unghundene Lade og Sølv som lederhunder, og Roy som handler.

Følg også: nrk.no/finnmarkslopet!