NRK Meny
Normal

Litt for heftig på «Kranes konditori»

NRKs Per Kristian Olsen har anmeldt Hålogaland Teaters forestilling «Kranes konditori».

Kranes konditori

Trond Petter Stamsø Munch, Maryon Eilertsen og Nora Henriksen på scenen i «Kranes konditori».

Foto: Ola Røe, pressebilde/ht.tr.no

Kort fortalt handler «Kranes konditori» om den sårbare syersken Katinka Stordal. En kvinne i 40-åra som har havnet i livskrise. Plutselig slutter hun å ta ansvar. Hun forlater både systuen sin og tenåringsbarna. I stedet drikker hun seg full på Kranes konditori og slår seg sammen med den omflakkende svensken Stivhatten og blir det vi kaller uansvarlig. Borgerskapets fruer som har bestilt kjoler til den store festen om noen dager er i opprør. Både over at Katinka sitter på Kranes og drikker, men mest over at de ikke får kjolene sine.

I løpet av boka er hele byen innom konditoriet som blir et bilde på en verden i miniatyr som er blind for andres problemer. En av nøkkelsetningene i boka er Katinka som med vinglasset i hånden annonserer sitt opprør: «Livet tar ingen hensyn. Jeg tar ingen hensyn nå lenger.» Småbyen som bare er interessert i at Katinka skal levere kjolene til rett tid svarer at hun må komme seg hjem igjen: «du er utav deg. Du er i opprør mot alt sammen. Du får bare ikke rote deg opp i ting som gjør det enda verre.»

Som i mange av Cora Sandels andre bøker er temaet i «Kranes konditori» en altomfattende hunger etter varme. Katinka Stordal er et portrett av hvordan ensomhet knuser drømmer og kan bryte ned en personlighet. Katinka sier: «Vi er skapt for varme. Vi er skapt til at noen skal være glade i oss.» Stivhatten følger opp: «Ensamhet är helvetet. Ensamheten är upphovet till alt lågt og smutsigt. Jag vill inte vara ensam längre.»

Boka rommer også en knallhard sosial kritikk mot lavtlønnsarbeid og borgerskapets selvtilfredshet over å være hevet over andre, men det viktigste er Katinkas smerte, den eksistensielle siden, ensomheten, mangelen på kommunikasjon mellom mennesker i byen og innad i familien.

Hålogaland Teater har i teatersjef Nina Westers nye dramatisering valgt å gå inn på Katinkas smerte og hentet inn Gjertrud Jynge fra Det Norske Teatret til å spille henne. Det var et meget godt valg. Gjertrud Jynge er veldig presist til stedet, hun avleverer ikke replikkene hun spiller dem med hele seg. Er på hugget og bærer forestillingen. Formidabelt.

Men som helhet blir dramatiseringen noe for heseblesende til tider, med både slåsskamper og komiske scener som skal få oss til å le. Det er som om Nina Wester i sin dramatisering ikke helt har våget å stole på at den sårbare Katinka og hennes skjebne kan gripe publikum. Med Gjertrud Jynge i hovedrollen ville ikke det vært noe sjansespill.

Sett i forhold til boka har Nina Wester skåret betraktelig ned på antall personer. Hun kunne med fordel dreid dramatiseringen over i mer kammerspill og latt Katinkas kamp få spille seg ut mer nakent. Slåsskampene og de komiske situasjonene som nesten går over i slapstick, blir for meg en litt famlende veksling mellom flere stilnivåer. Maryon Eilertsen som fru Krane og Trond Petter Stamsø Munch som Justus Gjør og flere av de andre gode skuespillerne kunne med fordel kunne fått slippe å løpe og hoppe omkring som de må mot slutten.

Den mest uforløste skikkelsen er Stivhatten som i boka spiller en viktig rolle som kontrast til borgerskapet, men som også avslører seg som en mann som også bare er interessert i Katinka fordi han vil ha noe fra henne. Her blir han etter hvert mer utydelig, helt forskjellig fra boka. I deler av forestillingen er han bare der, og unnskyld uttrykket, litt sånn daukjøttaktig. Castingen er kanskje ikke helt heldig den heller. Stivhatten skal vel være en sliten desillusjonert figur som drikker mye, men Bjørn Wahlberg ser veldig kjekk ut, som om han kommer rett fra sprek treningsøkt på Sats. Litt billige klær kan ikke kamuflere det.

At Nina Wester skriver om slutten og lar Katinka gå som Ibsens Nora og ikke går tilbake til systuen og barna som i romanen er greit nok. Jeg synes ikke det er sjokkerende. For på det tidspunktet har det blitt litt vel mye skrik og skrål i oppgjørsscenen som jeg blir litt matt av og jeg mister konsentrasjonen om hva det hele dreier seg om.

Men når det er sagt så er det også verd å legge merke til at Nina Wester som bare har vært sjef på Hålogaland Teater i underkant av et år, har rukket å lage utradisjonelle oppsetninger der publikum ikke lenger sitter som vanlig i en sal og spillet foregår på en scene. På den måten er hun i ferd med å gi teateret en identitet. I Blikktrommen satt vi oppetter veggene. I «Kranes konditori» er det ikke mulig å si hvor scenen slutter og publikumsplassene begynner. Vi publikummere blir plassert ved kafebord og blir en del av scenografien. Og ved et av publikumsbordene setter skuespillerne seg ned. Det er i seg selv forfriskende og spennende å bli utfordret på konvensjonene om hva et teater er. Veldig bra.

At stykket har svakheter ved seg bør ikke skremme. «Kranes konditori» er et stykke som har sitt utgangspunkt i Tromsø. En del av den litterære byhistorien. Her er mange fine enkeltprestasjoner underveis fra veteranene Maryon Eilertsen, Trond Petter Stamsø Munch og Ketil Høegh, og ikke minst er det verd å få med seg Gjertrud Jynge.

I hovedrollene: Katinka: Gjertrud Jynge, Stivhatten: Bjørn Wahlberg, Justus Gjør: Trond Petter Stamsø Munch, Fru Breien/Elise: Guri johnson, Peder: Ketil Høegh, Borghild: Nora Bjørvig Henriksen, Jørgen: Lars Angell-Pedersen, Regi: Voula Kereklidou, Scenografi og kostyme: Gunnar Ekman, Lysdesign: John H. Paulsen, Dramatisering Nina Wester.