NRK Meny
Normal

Mathias (13) ble sviktet av alle - taxisjåføren ble redningen

Etter en alvorlig voldsepisode skiftet Mathias skole. Men vanskelighetene sluttet ikke der for en traumatisert gutt på 10 år. I dag mener han og moren at drosjesjåføren som kjørte ham ble redningen.

Mathias og Marian Meyer Jørgensen

Marian Meyer Jørgensen fikk ikke den hjelpa sønnen trengte etter en voldsepisode på skolen.

Foto: Kristine Østvold / NRK

– I tida etterpå, de første to månedene, var jeg redd for å gå på skolen. Så da satt jeg hjemme i en stol og så ut av vinduet. Da gjorde jeg ingen ting i mange timer.

Mathias gnir seg over øynene og puster tungt. Det er vanskelig å fortelle om tida etter at han ble utsatt for vold fra en klassekamerat, selv om det snart er tre år siden. Noen minner har kroppen selv gjemt unna. Ikke uvanlig, sier psykologene om slike hukommelsestap.

De var bare ti år gamle. I gangen utenfor klasserommet gikk det fryktelig galt. Lek ble blodig alvor. Kvelertaket på Mathias var så kraftig at selv ikke læreren som endelig kom til klarte å løsne grepet. Hun ble hentet av jentene som var vitne til voldsepisoden.

Først da hun kløp i gutten i armen flere ganger, slapp han taket i Mathias og løp vekk. Legen forteller senere at det var nære på.

Nektet å gå på skolen

– Jeg har blitt mobba siden første klasse. Siden jeg var den eneste som ikke gikk i barnehage, så ble jeg sett på som "den nye". Det var der alt begynte, sier han.

Mathias

Mathias ville ikke tilbake til nærskolen på Kvaløya etter voldsepisoden. Det ble rett og slett for vanskelig. Etter måneder og mye om og men, flyttet han til Steinerskolen i Tromsø.

I baksetet på drosja satt det en stille, nervøs 10-åring. Det kunne sjåfør Bjarne Ivar Myhrvold se i speilet. Men etter hvert som de ble kjent med hverandre fikk Mathias sitte foran.

Det var på disse turene fra Sjøtun til Tromsø at Mathias følte seg såpass trygg at han turte å prate om alt og ingenting.

Men før han møtte drosjesjåføren, sviktet mange av de andre som skulle hjulpet Mathias.

Fastlegen forsto alvoret

Etter angrepet på skolen tok familien Mathias med til legevakta. Han hadde vondt for å svelge, hadde smerter i nakke og rygg. Skadene ble registrert, men ikke dokumentert ved å bli tatt bilde av, slik det skal gjøres i voldssaker.

– Jeg føler vel at de ikke skjønte på legevakta hvor alvorlig dette var. Jeg fortalte dem at dette var skader etter en voldsepisode på skolen. Men vi fikk bare beskjed om å dra hjem og ringe fastlegen dersom ikke smertene ga seg innen fem dager.

Avdelingsleder på legevakta, May Elin Sømhovd, sier det er vanlig rutine for dem å ta bilder i voldssaker. Hvorfor det ikke ble gjort i dette tilfellet vet hun ikke, og beklager det.

Marian Meyer Jørgensen

Da fastlegen undersøkte Mathias ble det fortgang i sakene. Hun møtte en traumatisert gutt med bloduttredelser rundt øynene, på halsen og inne i munnen. Han hadde nedsatt førlighet i venstre side.

Legen henviste ham umiddelbart til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP i Tromsø, og sendte ham til barneavdelingen på Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN. Det resulterte i innleggelse og observasjon. De bekreftet fastlegens funn.

– Jeg føler vel at de ikke skjønte på legevakta hvor alvorlig dette var. (...) Vi fikk bare beskjed om å dra hjem og ringe fastlegen dersom ikke smertene ga seg innen fem dager.

Marian, Mathias' mor

– Men det tok jo lang tid før han fikk hjelp på BUP også. Det var jo noen måneder å vente.

– Han fikk til slutt en diagnose?

– Ja, men det tok veldig lang tid. De gikk mange, mange runder før de endelig satte diagnosen PTSD, posttraumatisk stressforstyrrelse (se faktaboks).

Fortsatt, tre år etter, må Mathias ha profesjonell hjelp. Noen dager er gode, andre vanskeligere. Det er ingen hemmelighet.

En ny nedtur

Familien valgte å gå til politiet. Første møte ble et godt møte og Marian følte hun ble hørt på under sin forklaring. Hun ba om å få oppnevnt en bistandsadvokat, men det sa politiet hun ikke hadde krav på i denne situasjonen.

Politiet besøkte skolen og snakket med elevene om hvordan de skulle oppføre seg overfor hverandre. Saken ble henlagt. Kontakten mellom politiet og familien var liten i akkurat denne perioden, forklarer Marian.

– Men så ba politiet meg om å komme på politistasjonen med Mathias. Vi ble plassert i et avhørsrom med en fra politiet og en fra barneverntjenesten. Her ble Mathias rett og slett kryssforhørt.

Marian Meyer Jørgensen

Det til tross for at politiet hadde papirer fra leger og spesialister på UNN som beskrev hans fysiske og psykiske helse.

– Han hadde jo hukommelsestap og like vel ble han kryssforhørt! Marian klarer ikke å snakke om denne episoden uten å få tårer i øynene.

Spørsmål om hvorfor ikke Mathias fikk en samtale på Barnehuset hvor de er eksperter på slike avhør har hverken politiet i Tromsø eller Politidirektoratet svart på. Hun har spurt dem.

Han hadde jo hukommelsestap. Likevel ble han kryssforhørt!

Marian, Mathias' mor

Politistasjonssjef Morten Pettersen, svarer i en mail til NRK at de nå bruker Statens Barnehus i langt større grad. Han skriver:

«Dette er en sak fra 2011, altså for noen år siden. Erfaring fra både denne og andre lignende saker har ført til at politiet i langt større grad gjennomfører slike samtaler ved Statens Barnehus nå enn før.»

Det er for øvrig politiet som gjennomfører slike samtaler også på barnehuset, men rammene rundt er erfaringsmessig bedre for barnet og pårørende.

– I denne type saker er politiet avhengig av å snakke med partene for å danne oss et best mulig bilde av hva som har skjedd, faktisk også selv om vi vet at den vi snakker med har utfordringer med hukommelsestap. Det er beklagelig at moren opplevde samtalen som et kryssforhør, det er absolutt ikke hensikten med denne type samtaler, sier Pettersen.

Fra baksetet i bilen

– Det har blitt mange tårer, men vi har også flirt mye i lag på disse turene i bilen. Vi har gått igjennom mye, og det er nok et sår som har vanskelig for å gro hos Mathias, sier drosjesjåfør Bjarne Ivar Myhrvold.

Bjarne Ivar Myhrvold

Bjarne Ivar Myhrvold ble redningen for Mathias.

Foto: Kristine Østvold / NRK

Da Mathias skiftet skole ble skoleskyssen altså drosje. Hver skoledag i tre år ble det Bjarne som kjørte han.

Tilbake i stua på Sjøtun får Marian spørsmål om hvem som gjort mest for dem i denne vanskelige tida. Hun nøler ikke med å svare at det er drosjesjåføren.

Mathias sier det på denne måten;

– Bjarne er sinnssyk grei.

Det blir drosjesjåføren som nå har pensjonert seg utrolig stolt av å høre.

– Det tok tid å bygge opp tillit slik at Mathias forsto at jeg virkelig var en han kunne stole på.

–Tenkte du at du skulle ha den rollen?

– Nei. Som drosjesjåfør var oppgaven å kjøre ham sikkert til og fra skolen.

Bjarne forteller han har tenkt mye på at det ble han og ikke noen fra det offentlige hjelpeapparatet som var der for gutten.

–Mobbesaker er vanskelig, veldig vanskelige. Om han har fått den hjelpa han skal fra de profesjonelle vet jeg ikke. Jeg tror ikke det. De personene som skulle være der for gutten i femte klasse, de var ikke der. Jeg er bare skuffa, som voksen mann.

Kontakten vil både Mathias og Bjarne beholde selv om ikke det blir via skoleskyssen.

–Håper vennskapet fortsetter, det vil være flott. Vi skal møtes i dag, sier Bjarne og smiler.

Bjarne Dahl Myhrvold

Banket på dører, snudde hver stein

Mamma Marian Meyer Jørgensen legger to store permer med sakspapirer på spisebordet. Her er alle brev og dokumenter som dreier seg om saken samlet. Så setter hun fram vafler og kaffe, synker ned i den store, sorte skinnsofaen og forteller.

– Jeg har vært helt alene om saken fra dag én. Det har ikke vært lett. Jeg føler jeg har snudd hver en stein og banka på hver en dør og bedt om hjelp. Det har ikke vært noe hjelp å få, sier Marian.

Verken skolen eller Tromsø kommune som skoleeier har hjulpet dem, mener hun. De ble mange møter med kontaktlærer, rektor, representanter fra Tromsø kommune, men ingenting førte til noe godt, slik hun og sønnen opplevde det.

For Marian virket det som om de ikke visste helt hva de skulle gjøre i en sak der barn utøver vold mot barn.

– Jeg brukte kveldene og nettene til å forberede meg til neste dag og nye møter. Så måtte jeg ta meg av Mathias som hadde det fryktelig vondt. Og jeg stiller jo spørsmål om hvorfor ikke det ble koplet inn et kriseteam. Det etterlyste vi fra første stund for det var også mange elever som sto og så på voldsepisoden. De burde også fått hjelp, snakket med noen i etterkant.

Den eneste Marian følte hun fikk noe hjelp fra var den gang lederen i FAU, foreldrenes arbeidsutvalg på skolen. Hun tok telefoner og forsøkte å etterlyse hjelp, men kom heller ingen vei, forteller Marian.

Etter denne episoden bestemte fylkesmannen i Troms å føre tilsyn med skolen.

Dårlig tilsyn
Foto: Kristine Østvold / NRK

– Unnskyld, Mathias

– Dette er trist og alvorlig. Jeg blir opprørt, for sånn skal vi ikke ha det i tromsøskolen.

Anna Amdahl Fyhn

Anne Amdal Fyhn beklager at kommunen ikke fulgte opp saken på en god nok måte.

Foto: @MarkLedingham

Byrådet for utdanning i Tromsø, Anna Amdal Fyhn, ber om unnskyldning for hvordan de unnlot å hjelpe Mathias.

Hun er presentert for saken og er tydelig berørt av å se konsekvensen av mobbingen og voldsepisoden.

– Vi har jo rutiner og programmer for oppfølging av mobbesaker. Kommunen skal ha nulltoleranse for mobbing. Vi må være årvåkne i skolehverdagen, sier Fyhn.

Tromsø kommune har nettopp vedtatt en ny strategisk plan mot mobbing.

– Vi har utviklet planer som skal ta vare på skolebarna, men det hjelper lite når de ikke blir fulgt opp i praksis, sier Fyhn.

Nå vil hun følge opp saken fordi han fortsatt er kommunens ansvar.

– Dette barnet må få oppfølging i det videre. Foreldrene hans har vært utsatt for et stort press og alle trenger hjelp og støtte, sier Anna Amdal Fyhn.

Hva med mobberen?

Familien har valgt å stå fram med sin historie av to grunner. Slik begrunner Marian Meyer Jørgensen det:

– Jeg føler at det er begått så store feil i denne saken. Vi ble helt overlatt til oss selv. Det virker som det ikke finnes lover som beskytter barna når det skjer slike ting, sier hun, og legger til;

– Men denne saka rammet ikke bare oss. Hva med han som tok kvelertak på Mathias? Vi bærer ikke nag til gutten, men tenker mye på at også han trenger.