Kongen av Bukta

Hopp til innhold

– Jøss, alle har på seg hjelm. Det liker jeg.

Robert Dyrnes, avtroppende festivalsjef, har tatt turen fra kontoret til Telegrafbukta i Tromsø. 13 personer skrur opp én av scenene som i helgen skal fylles med musikk under årets Bukta-festival.

I 1998 flyttet han og samboeren til Tromsø med deres første barn. De bosatte seg ikke så langt unna friluftsområdet sør i byen.

– Vi gikk mye tur i Bukta og det slo meg at dette var en perfekt plass for en festival, sier Dyrnes.

Men det skulle åtte år, og en kjedelig sommermåned, til før noe skjedde.

– Juli i 2003 i Tromsø var kjempekjedelig. Byen var helt stille, forteller Dyrnes.

Rundt et bord den påfølgende høsten bestemte han og 14 andre ildsjeler seg for å realisere tanken om en festival i Telegrafbukta.

Bare norske artister

Telefonen til festivalsjefen ringer.

– Jeg er på kontoret om tre kvarter, sier han, legger på, og forteller at festivalen kun hadde norske artister det første året.

Madrugada, Big Bang og Sondre Lerche. I tillegg kom sola.

– Utefestivaler i Nord-Norge er jo egentlig en veldig dårlig idé. Hadde det ikke vært fint vær den helgen, er jeg sikker på at det hadde blitt med den festivalen, sier Dyrnes.

– Idioti

– Hovedmålet var å skape en festival vi selv ville være publikum på. I tillegg ville vi skape en festival med en god atmosfære. Det skal være en møteplass, derfor har vi lagt så mye fokus på god mat og drikke, og gode fasiliteter, sier Dyrnes.

Her har vi samlet alle våre bildeserier fra Buktafestivalen!

– Å arrangere en smal rockefestival i en liten by langt fanden i vold er egentlig idioti. Men vi har klart det. Jeg har hørt at folk kommer til oss for atmosfæren sin del, ikke for musikken. Først var jeg skuffet over det, men etter hvert slo det meg at vi da har gjort noe riktig likevel.

Én av mange

Men Bukta-sjefen ville ikke byttet lederrollen med en øl i hånden og tid til å høre en hel konsert.

– Det er noe helt spesielt å være en del av dette teamet. Mange tror det er jeg som er Buktafestivalen, men jeg er bare en brikke i det hele, sier Dyrnes.

To smil passerer. Et av dem bærer kaffe på ryggen, det andre har boller og kjeks til arbeiderne.

– Ta for eksempel solskinnpatruljen. De sprer glede til de andre. Slike ting er uhyre viktig for å få hjulene til å gå rundt. Like viktig som meg. Jeg er veldig dårlig på å rigge scene, eller sette opp gjerder. Jeg er ikke særlig flink å lage kaffe en gang, forteller han mellom tyggene.

Festivaler og økonomi

Telefonen ringer igjen. En journalist.

– Mine beste Bukta-minner? Daniel Norgren, Motörhead og Kyuss, svarer Dyrnes.

Nå er festivalbarnet ti år.

I 2007 utvidet de fra festivalen fra to til tre dager. Året etter kjørte de på med en ekstra scene.

I 2010 bygde de enda en scene, og i år skal de i tillegg ha en flytende scene i vannet.

– Utvidelser med flere scener er bare en ekstra kostnad. Vi kan jo ikke få inn så mange flere mennesker på festivalen, sier Dyrnes, som i løpet av sin tid har sett flere festivaler stupe under på grunn av dårlig økonomi.

– Jeg var blåruss. Jeg tror nok flere kulturarbeidere kunne trengt litt mer økonomiutdanning. Det handler rett og slett om å ikke bruke mer penger enn man har. I tillegg må man har rett fokus. Skal du selge bær, må du først passe på at du klarer å dyrke bærene, så kommer pengene etter hvert.

Gjengangere

I tillegg baserer store deler av Buktafestivalen seg på frivillige. Folk som stiller opp år etter år. Festivalen har faste publikummere, og artister som gjerne returnerer.

Musikeren Danko Jones, for eksempel, frir hvert år til festivalen for å komme tilbake, etter at han sto der første gang i 2006.

Se bildeserie:

– Det har blitt en annen business i musikkbransjen. Før var konsertene som en slags promotering av platesalget. Nå livnærer artistene seg på konserter. På en måte har vi som festival et ansvar å bygge opp artister og band ved å la dem spille. Samtidig er det også viktig å ha noen artister som folk kjenner og kan synge med til, sier Dyrnes.

Festivalen har fått kritikk for å ha noen gjengangere i Telegrafbukta. Danko Jones er nevnt. Han har spilt tre ganger. Sivert Høyem har spilt tre ganger alene og tre ganger med Madrugada.

– Sivert Høyem er en av de største rockemusikerne vi har i landet. Vi har ikke så mange store, norske å velge mellom. Når vi har vært gjennom topp ti én gang, blir det naturlig å starte på nytt, forklarer Dyrnes som håper de kan være med å få frem nye storheter.

Derfor har Kvelertak fått spilletid på Hovedscenen på fredag. I 2011 spilte de på den mellomste scenen i Paradisbukta.

– Gleder seg til å trekke seg tilbake

Det er hit produsent Lasse Pettersen kommer gående nå. Mobiltelefonen i den ene hånden. Kaffekoppen i den andre.

Det er han som skal ta over for Dyrnes når kristiansunderen trekker seg tilbake til en tilværelse ved papirhaugen på festivalkontoret.

– 1. september er det regimeskifte. Jeg ser frem til det. Det er mange ting jeg har lyst til å gjøre i forhold til å utvikle det vi allerede gjø. Som å være en læringsarena for unge mennesker når det kommer til festivalarbeid. I år er to av fem band fra Nord-Norge. Slike ting er viktig, sier Pettersen.

– Det viktigste jeg har lært gjennom disse ti årene er å kjenne mennesker. Jeg har også blitt kjent med mange fantastiske folk. På vei kontoret kan jeg bli stoppet av folk som vil diskutere festivalen eller musikk. Jeg regner med at det vil fortsette, i hvert fall en liten stund til, og det er bare fint. Når journalistene ringer vil jeg henvise dem direkte til Lasse.