Kong Lear ute av fokus

Alt i alt har forestillingen spennende grep, fine scenografiske løsninger, noen intense og fine scener, men en oppsetning i konflikt med seg selv, mener vår anmelder Per Kristian Olsen.

Fra åpningsscene av Kong Lear

Oppsetningen begynner med et visuelt spennende og illevarslende scenebilde med forvridde døde.

Foto: Gisle Bjørneby

Hålogaland teater skal ha uttelling for ambisjonen med å spille de store klassikerne. For første gang setter teatret opp Kong Lear.

Og oppsetningen begynner forfriskende. Et visuelt spennende og illevarslende scenebilde med forvridde døde.Og instruktør Hilda Hellwig har nok et originalt kort i ermet. Plutselig reiser de døde seg som spastiske zombier slik vi med å se film har blitt lært opp til at zombier oppfører seg. Skuespillerne kunne gått rett inn i en hvilken som helst zombiefilm.

Utover i stykket får vi flere andre sterke og originale grep. Men paradoksalt nok er det denne originaliteten som blir stykkets både styrke og svakhet. For Hilda Hellwig har laget en oppsetning i konflikt med seg selv. I sine beste stunder stor teaterkunst, men også forferdelig irriterende.

Av de som driver med å rangere William Shakespeares stykker så holder de fleste Hamlet for å være størst, men det finnes en stor leir som holder Kong Lear for det aller største fordi det er i dette stykket at Shakespeare mest gjennomført viser mennesket fra sin aller verste side. Stykket er et eneste stort brutalt univers av svik, barbari, drap, maktmisbruk, utroskap, kort sagt ondskap i alle former. Det er så vidt håpet til sist overlever.

De grusomme handlingene settes i gang når kong Lear ønsker å trekke seg tilbake og dele riket mellom sine tre døtre. Hans tragedie er at han faller for to av døtrenes smisk og smiger. Den tredje som snakker sant gjør han arveløs. Men så snart de smiskende og smigrende døtrene har fått hånd om riket vender de faren ryggen. Samtidig spilles det ut en parallell historie der greven av Glouchester har én svikefull og én trofast sønn. Disse to handlingene veves inn i hverandre med barbarisk utfall.

Shakespeare la handlingen til førkristen tid. Slik signaliserte han at stykket var en tidløs fabel om ondskap og hva ondskap er og hva ondskap kommer av, slik sett legger Shakespeare sterk vekt på det filosofiske. Dermed får stykket klare paralleller til alle tider også til vår tid. Utøya, Ukraina, Irak, Syria, Gaza. Katalogen er lang.

Når Hilda Hellwigs oppsetning kommer i konflikt med seg selv er det fordi hun ikke i tilstrekkelig grad tar vare på det filosofiske. Hun dundrer på med blod og action og soldater med finlandshetter og maskinpistoler. Bildene på scenen blir ofte som på Dagsrevyen og i krigsfilmer. Hun skulle stolt mer på ordene, på at stykket i utgangspunktet i tillegg til å vise ondskap er en filosofering over ondskapen. Noen av de originale grepene som at hun kler Glouchester sønn Edgar ut som kvinner og lar han bli voldtatt av soldater er et av grepene som gjør at forestillingen tidvis mister fokus. Et annet element som hun tilfører er noe som er blitt veldig moteriktig på teatret og som svært sjeldent lykkes: Musikkbruken. Mellom sceneskiftene drønner det ut overtydelig apokalyptisk metall musikk som skal få oss til å føle alvoret, men for meg har musikken motsatt effekt. Det er parantes bemerket besynderlig at denne form for musikkbruk nesten aldri krediteres i teaterprogrammene, heller ikke her. Teatret burde ha såpass stor respekt for kunstarten musikk at vi i programmet kan se hvilke plater de spiller. I stedet er det kun lyddesigneren som krediteres.

At kong Lear i Kristian Fr. Figenschow jr. sin skikkelse går rundt og roper i megafon blir også etter hvert utilsiktet komisk. Hans tolkning faller i faretruende grad mellom flere stoler. Men toppen på originalitet fra Hilda Hellwigs side er når hun lar kong Lear og soldatene hans opptre revyaktig med en karaokeversjon av Tom Jones låten What’s new pussycat fra filmkomedien av samme navn fra 1965. Der ligger oppsetningen faretruende nært en buskis. Slik leder Hellwig skuespillerne inn på feil spor for ofte og fokuset blir uklart.

To store unntak er Torstein Bjørklund som Edmund og Tov Sletta som hertugen av Cornwall. De mer enn noen av de andre lar ondskapen skinne gjennom både kroppsholdning og mimikk. De er djevelske og de oppnår å skremme meg. De er troverdig skremmende. Et grep som fungerer er omskapingen av narren til en kvinnelig eventyrfigur som Kristine Henriksen har godt grep om. De onde søstrene spilt av Maryon Eilertsen og Guri Johnson ser ut til å ha blitt instruert til å springe for mye rundt til at de får ordentlig spilt ut djevelskapen.

En annen ting som bidrar til både å styrke og svekke oppsetningen er oversettelsen. Morten Wintervold har i store deler et godt og uanstrengt nordnorsk, men han sliter med stilnivået flere steder som når det heter at «hevnen skal ramme deg grønnjævlig». Uttrykket har en komisk brodd over seg. Det er heller ikke uproblematisk å si «bæse» i stedet for gråte. Og når kong Lear ber yngstedatter reise ut av landet så sier han «hut deg ut». Jeg har problemer med å se at en konge som gjør datteren arveløs sier hut deg ut.
Alt i alt har forestillingen spennende grep, fine scenografiske løsninger, noen intense og fine scener, men en oppsetning i konflikt med seg selv.