Kommentar: Sanner fikk Senja - ikke unaturlig

Torsdag 8.juni er Senja én kommune. Mange vil mene det er på tide.

ordfører Fred Flakstad på talerstolen i kommunestyret i Torsken

Ordfører Fred Ove Flakstad og Torsken kommunestyre sier nei til å bli slått sammen med tvang. Torsdag blir de det.

Foto: Arild Moe / NRK

Torsdag 8.juni er Senja én kommune. Eller; egentlig skjer det først 1.januar 2020.

Mange vil mener det er på tide. Andre synes det er trist og en forakt for folkeviljen når kommunenavnene Berg, Torsken, Tranøy og Lenvik blir fjernet fra kartet.

I hvert fall er det 8.juni at Stortingspresidenten klubber kommuneproposisjonen der Norges nest største øy – og litt av fastlandet i Midt-Troms – blir til Senja: Spørsmålet har splittet de som bor der. Tilslutt sa Tranøy ja, Torsken sa nei, Berg kastet kortene og Lenvik - de tok imot.

Tordnet mot sentralmakta

Prosessen de siste to – tre årene har ikke vært noen solskinnshistorie i demokrati. Det ble etter hvert en kamp om frivillighet eller tvang. Og da er det ikke rart frontene låste seg mange steder rundt om i landet.

NRK intervjuet folk på Senja flere ganger mens kommunereformen pågikk. En eldre bergsværing tordnet i vinter mot «sentralmakta» når vi spurte om kommentar til tvungen sammenslåing. Han mente de hadde klart seg til nå i Berg. Og hvorfor skulle de ikke gjøre det videre? I samme bygda var ungjenta, som leder elevrådet på skolen, mer åpen for at den lille kommunen trenger å bli større.

Da Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner i juni 2014 startet sin kommunereform, ville han ikke si hvor mange kommuner han ønsket seg. Han snakket om robuste kommuner og fikk en anbefaling fra et ekspertutvalg på et Norge med rundt 100 kommuner.

Ingen kommune burde ha færre en 15 000 innbyggere. Sanner endte opp med 354 kommuner. Den nye Senja-kommunen får så vidt 15 000 personer på folketallslistene.

Senja med kommunegrenser

De fire Senja-kommunene som torsdag blir én.

Foto: NRK

Folket ble hørt - eller ikke

I Troms er det bare i Senjaområdet Sanner får det som han vil. I de to – tre årene Troms-kommunene har studert seg selv og naboen, har det nesten uten unntak endt med omhengning av det man har, enten det er i Nord-Troms, Tromsø-området, Indre Troms, Midt Troms eller sørover mot Nordlandsgrensa.

Så viktig – og vanskelig – var saka, at lokalpolitikerne i de fleste Troms-kommunene ville høre hva innbyggerne mente. De ville ha folkeavstemninger. Så også på Senja. Og de fikk de svarene de nok regnet med. Et sted rundt 70 prosent av de som puttet stemmeseddelen i urna, sa nei. De ville ikke at deres kommune skulle gå sammen med nabokommunen.

Dessverre var det få som tok del i disse folkeavstemningene. Derfor har noen sådd tvil om hvor stor vekt de skulle legge på denne folkemeninga. I Torsken trykket kommunepolitikerne likevel neiet til sitt bryst og brukte det for alt hva det var verdt når de gikk hardt ut mot bruk av tvang.

Gammel tanke om én Senja-kommune

I nabokommunen Berg, med nokså likt folketall som Torsken med rundt 900, mente flertallet i kommunestyret at de visste bedre enn folket; kommunen ville ikke klare sine forpliktelser, sammenslåing måtte til. Men så betent var spørsmålet at de ville la Stortinget ta beslutninga.

Det er vel femti år siden det forrige Norges-kartet ble tegnet. Den gangen ble Senja i liten grad berørt. Noen lokale justeringer ble gjort da bil og buss overtok for lokalbåten: Lenvik fikk den delen av Nord-Senja som hadde hørt til Hillesøy, og kommunegrensa mellom Tranøy og Torsken rykket litt nordover.

Etter kommunereformen i 1964 har tanken om én Senja-kommune poppet opp av og til. Som journalist husker jeg luftige forslag om et mulig kommunesenter midt inne på øya, ved veikrysset på Svanelvmoen. Og en lokalpolitisk tungvekter som ordfører Roald Nymo i Berg, hevdet på 1980-tallet at en Senja-kommune ville komme. Med tida.

Regionråd viste vei

De fire ordførerne i dagens Senja-kommuner har hatt et naturlig møtested i regionrådet for Midt-Troms de siste årene. Sammen med sine kolleger i Målselv, Bardu, Sørreisa og Dyrøy har de hatt et prateforum der de har blitt kjent på tvers av kommunegrenser og partiskillelinjer. De har snakket fram hverandres saker og satsinger, enten det har handlet om forsvaret, næringer eller kommunikasjoner.

Og de uforsonlige kommentarene mellom Finnsnes-byen og omlandet man kan se i medias kommentarfelter, har knapt vært merkbar i forsamlinga av rådmenn og ordførere. Slik sett har de demonstrert at regionen står sterkere sammen enn å kives og konkurrere.

Det er ikke overraskende at Senja blir én kommune. Heller ikke navnet den får. Fylkesmannen pekte tidlig på Senja når han på oppdrag fra Jan Tore Sanner skulle se etter framtidskommuner i glasskula. Geografi, folketallsutvikling, kommuneøkonomi, næringsliv og senterstruktur pekte den vegen. Samtidig ga det seg selv at småbyen Finnsnes skulle bli kommunesenter.

Sanners kommunereform kan til en viss grad sees på som en seier både for hans kongstanke om større og færre kommuner. Men samtidig har den vist at folk og lokalsamfunn kan vinne kampen for små enheter og folkevilje.

Torsken som utaforkommune

I andre regioner av landet har kommunereformen endt opp i noen merkelige endringer, som på Vestlandet der Kinn blir en todelt kommune med Bremanger klemt mellom seg. I Troms er løsningen i Senja-området langt på veg naturgitt.

Men det er et stykke fram til nyttårskvelden 2019. I første omgang har vi et Stortingsvalg til høsten som kan resultere i omgjøring av tvangsvedtak som det om Torsken og Senja. Det har i hvert fall Senterpartiet lovet, langt på veg også Arbeiderpartiet.

Men er det noen som ser for seg at lille Torsken skal ligge der som en utaforkommune, på sida av Senja kommune, på Senja?