I dag, 20. november 2014 er det 25 år siden barnekonvensjonene ble vedtatt av FNs generalforsamling. Loven som skal sikre barn retten til et godt liv både innenfor og utenfor hjemmet.
I Kvæfjord kommune i Troms gråter politikerne på talerstolen fordi Norge bryter konvensjonen. Kommunen med det store hjertet har problemer med at asylfamiliene sendes ut av bygda og landet. Familiene de har fått så god kontakt med, blitt glad i, og trives med.
Barna har bodd i bygda store deler av livet, trives på skolen og har venner i nærmiljøet. Ut med dem! Det sier myndighetene. Lignende historier har du hørt før, men fra andre kommuner i landet.
Linda Wikeland er lærer i Kvæfjord. Hun nekter nå å undervise om barns rettigheter, fordi fire barn på skolen hennes ble sendt ut av landet. Nå går diskusjonen i kommunestyret om de i det hele tatt skal markere barnekonvensjonens 25-års jubileum.
Mange barn har det så bra, ..kanskje
Vi skal si hurra for barnekonvensjonen, for den betyr mye. Loven som ikke mindre enn 193 land er fullverdige medlemmer av, Norge også. Spørsmålet er om vi kan rope like høyt hurra for hvordan den forvaltes.
I artikkel 3 i barnekonvensjonen står det; Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste.
Kan du som har makt og myndighet rekke opp hånda og si høyt at det gjør jeg. Det ville vært fint. Da kunne de 78.200 barna som myndighetene selv har definert fattige se nettopp deg.
For tok du først og fremst hensyn til barnets beste, hadde de yngste fremst i panna, kunne kanskje en mamma som Monika slippe å hoppe over middagen. «Når jeg ikke har ungene hjemme dropper jeg middagen for å spare penger, selv da kan jeg ikke sende dem på kino eller i en gebursdag.»
Da kunne barna hennes delta i fritidsaktiviteter på like linje med klassekameratene. Kost seg på kino, eller kjørt slalåm. De kunne kjøpt gebursdagspresanger og gledet seg til jul. Det kan de ikke nå, de er fattige, har ikke penger.
Barneombudet er kjempebekymra. Anne Lindbo peker på at når fattige familier kommer til NAV for å søke økonomisk hjelp blir ikke barna hørt der heller. Dermed bryter de artikkel 12 i barnekonvensjonen som sier at barn har rett til å si sin mening og bli hørt. Nå har NAV fått beskjed om å endre praksis, men følger det penger med kravet? Gjør NAV jobben sin må det nødvendigvis koste mer.
Øredøvende taust
Vi har seks stortingsrepresentanter fra Troms denne perioden. NRK sendte to spørsmål til dem for mange uker siden. Vi ville vite hva de syntes om at foreldre må droppe middagen for å spare penger, slik at barna deres skal få gå på kino. Og så spurte vi hva de kunne tenke seg var løsningen.
En svarte umiddelbart, to ga et svar etter første purring, de tre andre har ikke svart enda. Det kommer ingen purring. Spørsmålet er nærliggende å stille; sier dette noe om hvor viktig barns rettigheter er for de med makt til å endre situasjonen?
«Fattigdom begrenser menneskers mulighet til å innflytelse over eget liv og å ha en anstendig levestandard.»
Det er FNs definisjon av fattigdom.
Se mot Troms
Jeg liker å kalle Troms for «annerledesfylket». Grunnen til det er at her er det noen ildsjeler som ikke gir seg på tørre møkka (unnskyld språket) før de har klart å påvirke, gjort noe for barn som ikke har det bra.
En av dem er Eivind Pedersen som har vært prosjektleder for Sjumilssteget. Han har bakgrunn fra barnevernet, utekontakten og nå hos Fylkesmannen i Troms. I 2008 satte han og en del andre fagfolk seg sammen for å se på hvordan situasjonen var for barna i Troms. Resultatet var nedslående. Det var en sterk økning i mobbesaker. De hadde 10 prosent økning i barneverntall per år, og den nest høyeste frafallsprosenten i videregående i hele landet.
Beskjeden fra den ikke ukjent, nå avgåtte fylkesmann, Svein Ludvigsen, var at gruppa måtte se hele ungen, så de ikke jobbet stykkevis og delt med problemene.
Slik oppsto Sjumilssteget, verktøyet for kommunene, tufta på sju av barnekonvensjonens artikler. Hensikten er å omsette loven til praktisk arbeid. Russland og Sverige ser på om dette er noe de kan bruke og mange kommuner i Norge har allerede "adoptert" programmet.
En myte eller to
I et intervju med NRK sier Pedersen at det er en sannhet med modifikasjoner at vi har det så bra i Norge. Denne sannheten forsinker og stopper arbeidet med å gjøre barns hverdag bedre, mener han.
Pedersen viser til at 135.000 barn lever i familier hvor mor, far eller begge ruser seg, eller har problemer med psyken. 90.000 er relatert til alkoholavhengighet.
Selvfølgelig lider ikke alle disse barna.
Men det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvordan det er å komme hjem, låse opp døra og ikke vite om mor er edru i dag. Eller er hun er full og spyr ut sofaen. Det er i alle fall uaktuelt å ha med noen venner hjem, og middagen må 10-åringen lage selv.
Hvordan hjelper vi dem?
Tre barn av rusbrukere sier; Tør å bry deg, dette er vanligere enn du tror. De sier også at skadde barn kan bli friske voksne – om de får hjelp.
Oppdager mer vold mot barn
Tall fra Statens Barnehus i Tromsø viser at det er seks kommuner i Troms som ikke har hatt en eneste sak som har ført til dommeravhør. Seks andre har kun hatt en slik sak.
Dommeravhør er "skreddersydde" avhør av barn og ungdom under 16 år, eller personer med psykisk utviklingshemming. De skal slippe å møte i retten. Istedenfor forklarer de seg før rettssaken starter gjerne på et Barnehus.
At noen kommuner ikke avdekker saker der barn er utsatt overgrep kan være tegn på at enkelte kommuner ikke har nok fokus på slike saker, kommenterer politimester i Troms politidistrikt, Ole B. Sæverud.
– Summen av jævelskap i slike saker er konstant, sier han i et intervju.
Han er for øvrig nok en ildsjel som i mange år har vært opptatt av barns rettigheter. Tidligere var han statsadvokat nå er han politimester.
Hvor du bor gutten min, kan avgjøre om noen stopper pappaen din fra å misbruke deg seksuelt.
Ikke spesielt behagelig å tenke på, men dette er virkeligheten for noen når de voksne snur seg vekk og ikke tar ansvar.
I Balsfjord har de tatt grep. Der samarbeider nå politi, helsetjenesten og barnevernet tett for å avdekke og dermed gi hjelp til voldsutsatte barn. Det er liten grunn til å tro at det skjer mer vold mot barn i den kommunen enn i andre. Men de avdekker mer. Samarbeidet bærer frukter. Får lensmann Geir Harry Lofthus viljen sin skal også andre kommuner nyte godt av det de har lært gjennom samarbeidet.
Jo da, Lofthus er nok en ildsjel i dette arbeidet.
Ingen nevnt, ingen glemt heter det. Det finnes mange ildsjeler. De er like viktige som lover og regler ser det ut for.
La de få viljen sin tenker jeg. Da blir det fart i Barnekonvensjonen for barndommen kommer ikke i reprise.
Gratulerer med dagen.
