– Skjervøy ble åsted for en større kamp, som kunne vært utkjempet hvor som helst, sier Torjer Andreas Olsen til NRK.no.
Olsen er førsteamanuensis i urfolksstudier ved UiT Norges arktiske universitet, og har skrevet om den såkalte juletrestriden i Skjervøy i sin blogg på Forskning.no.
Skjervøy er en kommune på kysten av Nord-Troms hvor læstadianismen har stått, og fortsatt står sterkt. Den konservative trosretningen med bakgrunn i vekkelser på 1800-tallet, legger stor vekt på at verdslige gleder skal forsakes.
– Ny type prester
I etterkrigstida skjedde en fornyelse av Den norske kirke, gjennom nye salmebøker, liturgier, bibeloversettelser og åpning for kvinnelige prester.
- Les også:
For å forstå spetakkelet rundt julegrana må vi til året 1967, da Skjervøy fikk ny sogneprest. Han het Inge Eidhamar, og var teologiutdannet på 60-tallet. Dermed var han av en generasjon prester som var opptatt av å finne nye måter for kirka å nå ut til folk på.
– De var en ny type prester. De hadde gitarer og var opptatte av ungdomsarbeid og samarbeid på tvers av kirkesamfunn, sier Olsen.
Eidhamars forgjenger hadde i 1961, etter initiativ fra menighetsrådet hvor det satt mange læstadianere, fjernet en lang tradisjon hvor juletre var selvsagt i kirka.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Utklipp fra en lokalavis hvor julestriden i Skjervøy fikk mye spalteplass.
Foto: NRKMenigheten sa nei
Mange i menigheten, særlig de som ikke var læstadianere savnet juletreet, noe som endte med valg i 1971. Et klart flertall sa nei til julegran i krika, og da Eidhamar i etterkant likevel tok til orde for å gjeninnføre tradisjonen ble det bråk.
– Satt på spissen handlet det om at kirka var i ferd med å endre seg, mens den læstadianske bevegelsen ville at ting skulle være som dem var, sier Olsen.
I lokalavisene ble striden kjempet ut fete typer av sogneprest Eidhamar og de læstadianske predikantene Andreas Esbensen og Peder Nyvold. Brødrene Sverre og Kjell Larsen, som var redaktører i Bladet Tromsø tok også stilling i konflikten i en lederartikkel.
– Et redskap for djevelen
Redaktørene holdt med Eidhamar, som i sin tur ikke bare skrev om juletreet. Eidhamar gikk så langt i kritikken mot læstadianismen at han stilte spørsmålstegn ved om de i det hele tatt hørte hjemme i den norske kirke.
Av de læstadianske predikantene ble juletreet beskrevet som et redskap for djevelen.
Julegrana pyntes, mens sogneprest Inge Eidhamar intervjues av NRK.
Foto: NRK– For de læstadianske predikantene var det store teologiske begrunnelser for å holde juletrær ute av kirka. De mente tradisjonen kunne knyttes til avgudsdyrkelse, og at kirkebygget ikke kunne åpne opp for sånt, sier Olsen til NRK.
Ville ikke bryte tradisjonen
På den tiden var det et fåtall læstadianske hjem som tok inn ei gran til jul.
– For læstadianere flest handlet det om å ikke bryte en tradisjon. I dag er det ikke uvanlig å finne juletrær hjemme hos læstadianere, sier Olsen.
Også riksmedia viet juletrestriden i Skjervøy spalteplass. I videoen øverst i saken kan du se hvordan NRK Dagsrevyen dekket saken i 1972, da Eidhamar gjorde alvor av å pynte et juletre i kirka. I innslaget både forsvares og kritiseres den omstridte granbuska.
- Les også:
– Ikke praktisk med gran i kirka
– Det er interessant at begge de som frontet striden om juletreet kom utenfra og gjorde Skjervøy til et arnested for denne striden. Hverken predikant Andreas Esbensen eller sogneprest Inge Eidhamar var fra Skjervøy, sier Olsen.
Enden på visa ble at sognepresten til slutt tapte, og når julefreden senker seg i år, 42 år senere, blir det fortsatt gudstjeneste uten juletre. Det har imidlertid ingenting med juletrestriden å gjøre.
– Dette har kun med praktiske hensyn å gjøre, sier leder i Skjervøy menighetsråd, Øyvind Isaksen til NRK.no.
- Les også:
