Jeppe drikker og vi flirer

«Han e så lat at han ikke engang gidde å nave». Også i modernisert versjon er Jeppe et premieeksempel av en giddalaus, fordrukken latsabb.

Jeppe

Finn Arve Sørbøe (til venstre) og John Sigurd Kristensen i Hålogaland Teaters oppsetting av 'Jeppe'.

Foto: Gisle Bjørneby / HT

Som i originalen er det fra første stund full fart med Jeppe og brennevinsflaska i Hålogaland Teaters oppsetting av "Jeppe på Bjerget", som nå har fått tittelen "Jeppe".

Mens flaska tømmes blir replikkene morsommere og situasjonene mer sprelsk. Og fra salen svarer vi med latter, først litt avventende.

Vi aner en bitte liten nervøs tone både hos Finn Arve Sørbøe (Jeppe) og Kristine Henriksen (Nille). Men det tar ikke lang tid før Finn Arve Sørbøe får opp turtallet, for å si det sånn.

Med å flytte Jeppe nesten 300 år frem i tid der han bor på Strandveien i Tromsø, har HT laget en forestilling der latteren triumferer og hjertene åpner seg for denne alkoholiserte latsabben.

Hålogaland Teater setter opp Jeppe på bjerget.

'Jeppe' på HT.

Jeppe som administrerende direktør


I tillegg til å flytte Jeppe i tid og sted har HT bytta ut Holbergs baroner, som var 1700-tallets maktfolk, med dagens næringslivstopper og politikere.

I HTs versjon ankrer næringslivstoppene opp ved Sørsjeteen og finner den døddrukne Jeppe. De tar han med på et av de nye Tromsø-hotellene, der de legger han i en av suitene og innbiller han at han er administrerende direktør for et av Norges største selskap.

Det er rimelig å tolke slutten som at Jeppe er blitt et bedre menneske i motsetning til næringslivstoppene som haster videre.

Per Kristian Olsen, anmelder

Det er blant Holberg-forskere en utbredt mening at Holberg skrev Jeppe både for å raljere med overklassen og underklassen. Holbergs tydelige moral er at om du gir fattigfolk makt er de likeså maktsyk som de verste herskerne.

I originalen, som på HT, blir Jeppe en ufordragelig figur, herskesyk og blottet for empati når han våkner opp som riking. Han begynner straks å misbruke sin nye makt med å misbruke folkene rundt seg.

Hvorfor drikker Jeppe?


Holberg mente å skrive en komedie, men med det evige spørsmålet: Alle sier at Jeppe drikker, men ingen sier hvorfor, så ble den også en tragedie, eller en komisk tragedie som HT selv kaller stykket.

Det spørsmålet gjør at stykket blir et psykologisk portrett av Jeppe.

Verken hos Holberg eller HT kan ikke Jeppe bare avskrives som en fyllik, han blir et menneske med problemer. Vi ser hans gode sider, vi føler med han og vi føler avsky for han. Her er mer karakterbrist enn karakter, men det gjør Jeppe til en interessant figur som vi alle kan forholde oss til.

Lik originalen


Den eneste egentlige forskjellen fra Holbergs original er slutten der HT i siste scene synes å antyde en forsoning med mor Nille og at Jeppe har lært av den spøken han ble utsatt og utskjemt for.

Det er rimelig å tolke slutten som at Jeppe er blitt et bedre menneske i motsetning til næringslivstoppene som haster videre.

Finn Arve Sørbøe har med sin sjarm og Tromsø-tone spilt seg inn i hjertene til folk i Tromsø og blitt både et ikon og garantist for at folk ikke bare får seg én god latter men en serie av lattersalver.

Når forestillingen er så godt som utsolgt på forhånd skyldes det at det er Finn Arve vi vil se.

Hauge stjeler showet


Men Finn Arve har motspillere som til tider klarer å stjele showet.

Særlig leverer Svein Harry Schöttker Hauge som Gustav Gravensten et komediespill som løfter taket. Han bringer inn sjel, humør, energi. Det gjør også en gammel kjenning som flere ganger tidligere har gjestet HT, Ulla Marie Broch.

John Sigurd Christensens parodi på Røkke er også veldig bra. Det samme er Maryon Eilertsens parodi på Helga Pedersen. De to veteranene er solide støtter på scenen som det er en glede å se.

Det er bare å gratulere Ketil Høegh og Ragnar Olsen med en forrykende modernisering.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til nok en modernisering av en klassiker. Det er en vanskelig øvelse. Men de lander bortimot fjellstøtt. Slutten kunne de gjort litt mer modig og litt mindre sukkersøt.

Passer det med Hendrix?


Det eneste jeg har som alvorlig innvending er musikkvalget.

Jeg synes nesten alltid at musikk på boks på teateret er en nedtur, selv om høyttaleranlegget er imponerende.

Jeg skjønner at det er trange økonomiske tider, men det er noe som går tapt når levende musikk nærmest konsekvent blir utelatt. Og i dette tilfellet er det for meg helt uforståelig at Jimi Hendrix sin 60-tallsmusikk er den gjennomgående musikken i stykket.

Hvorfor småsnutter av "Hey Joe", "Purple Haze", "Crosstown Traffic" og alle de andre Hendrix-låtene?


Men i sum leverer HT en fantastisk fin humoristisk og tankevekkende forestilling. Når teatret kaller den for en komisk tragedie har de sine ord i behold.

Finn-Arve Sørbøe bekler hovedrollen i Ludvig Holbergs komedie «Jeppe på Bjerget».

Finn Arve Sørbøe om rollen som Jeppe.