Det spør vår reporter Nina Einem:
Våren er en rar tid. Vinteren slipper omsider taket i oss, og følelsen av den aller første varmen fra solstrålene er ubeskrivelig deilige. Man kan slippe pusten ut og vite at; jo da, det kommer til å bli lange, lyse sommerdager i år også.
Men snøens overgivelse avslører også vinterens synder. Frem fra vikende brøytekanter dukker det opp uante mengde søppel og strøsand verdt et middels nordnorsk kommunebudsjett.
- Strålende!
Det er imidlertid en ting som irriterer meg mer enn noe annet: Fenomenet hundeposer.
Den luringen som introduserte hundeeiere for konseptet ”pose med på tur” skulle hatt en pris. Det er en glimrende ide!
Når plassen til å gå på tur skal deles med noen titalls tusen mennesker, og et ukjent antall firbente venner, så blir det utvilsomt en del bæsj! Fra hundene.
Jeg har gjort det til en sport å heie frem alle hundeeiere som tar opp dritten fra hundene sine.
I tro på positiv oppdragelse har jeg overøst de stolte hundeforeldre med godord når jeg møter dem på tur. ”Så flott at du plukker opp etter hunden din”. ”Så fint at du tenker på at det ikke er koselig å vasse i hundeskitt når vi skal gå på tur her”.
Det skal jeg nå slutte med.
Men...
For hva pokker er vitsen med å kjøpe inn hundebæsjposer og huske å ta dem med ut på luftetur. Hvorfor bære dem rundt på tur og plukke opp bæsjen etter hunden - FOR SÅ Å KASTE POSEN MED DRITT I GRØFTA?
Jeg forstår ikke logikken. Overhodet ikke!
I stedet for å irritere meg over hundebæsj i grøfta må jeg altså irritere meg over plastbelagt hundebæsj i grøfta. Med andre ord BÅDE bæsj og søppel i ett.
Hva som foregår oppe i hodet til hundeeiere som bedriver denne øvelsen skal jeg ikke prøve å forstå.
Man kan jo spørre seg om det da ikke er bedre å la bikkja bæsje fritt, slik at naturen tar seg av det..tross alt.