– Uten bloggen ville jeg vært et annet sted

– Nick! Se her, kom hit!, Nick, kom hit!

Det dunker heftig i tre. Lynraske, spede hundebein setter av gårde og i den skarpe vårsola kan man såvidt skimte den lille whippetgutten komme løpende over gangbrua. Han setter seg foran Karianne Martine Sandvik (22). Hun har kontroll.

Akkurat som når hun blottlegger sitt allerede lange liv i bloggen «She flies with her own wings». Første gang hun kastet opp var hun 11 år, og siden da har anoreksi, bulimi og selvskading satt sitt preg på hele Karianne.

– Rydder i mitt eget hode

For to år siden utviklet hun epilepsi og agorafobi, og siden 2006 har hun delt livet på godt og vondt med alle som vil lese. Paradoksalt nok gir det henne en slags kontroll og mestringsfølelse.

–Jeg kontrollerer jo ikke hvem som leser, men jeg bruker veldig mye tid på å formulere meg. Slik sorterer og rydder jeg mitt eget hode.

Hundene Nick og Zahra gir henne rutiner i et liv som har vært preget av overspising, oppkast, tvangstanker, selvhat og angst for å gå ut.

Aha-opplevelser

Nick og Zahra er der Karianne er, og selv om bloggen er abstrakt, har den likevel vært en viktig del av veien mot friskhet og troen på at livet må være noe mer.

Hun skriver om opp- og nedturer og viser frem livet slik det har vært, og slik det er.

– Jeg har vært veldig mye syk, langt nede og mye innlagt. Jeg har ikke utrettet noe jobbmessig, og har ikke fullført videregående. Men så har jeg bloggen, og selv om jeg har sittet hjemme i to år på grunn av agorafobien har jeg likevel utrettet noe.

– Hva er forskjellen på å skrive for seg selv, og å legge det ut for alle?

– Jeg vil at folk skal forstå hva jeg egentlig mener, derfor tenker jeg og skriver om. Plutselig ser jeg at, aha, det er slik det henger sammen.

– Kan ha en god effekt

Karianne er ikke den eneste som bruker bloggen som ventil og terapi, ifølge professor i barn og unges psykiske helse ved Universitetet i Tromsø, Willy-Tore Mørch.

– Mange føler det som en lettelse å dele vonde følelser med en blogg, framfor et annet menneske eller en psykolog. Det er ingen tvil om at blogging kan ha en god effekt for enkelte, sier Mørch, men understreker at man må være bevisst på at det finnes farer ved det.

– Svar og kommentarer kommer fra helt vanlige personer, ikke fra profesjonelle. Derfor kan bloggen sees som et supplement til terapi, sier Mørch og legger til at man alltid må være forberedt på kommentarer som kan være vonde å lese.

– Jeg har i alle fall hjulpet noen

Karianne betyr mye for mange. I kommentarfeltene florerer det av støtteerklæringer. 1000 lesere av bloggen og over 2000 følgere på bildedelingstjenesten Instagram støtter henne, og hun er til støtte for mange av dem. Usaklige og stygge kommentarer preller mer av på henne nå enn de gjorde før.

– Første gang noen skrev til meg at jeg hadde reddet livet deres, på grunn noe jeg skrev følte jeg meg overveldet og veldig bra. Jeg har i alle fall hjulpet noen, sier Karianne mens de to gode kameratene hennes hopper og spretter blant steiner og tang.

En uke tidligere. Karianne er i Trondheim. Oppholdet på Østmarka post 4 ved St. Olavs Hospital innebærer beinhard eksponeringsterapi. Hun må hele tiden pushe grenser. Gå ut av komfortsonen. Gjøre alt som med angsten virker umulig, og som til nå mange ganger har vært umulig.

Panikk i skogen

Første dagen løper Karianne flere ganger opp og ned en trapp, slik at hun får kraftig hjertebank. Så snurrer hun rundt og rundt. Slik skal hun kjenne at hjertebank og svimmelhet ikke er farlig. Det går bra.

Neste dag går hun skogstur med kontaktpersonen sin. Det også går bra. Noen timer senere må hun gå tur alene. Hun gråter. Turen er jo en halvtime lang, det kan hun ikke klare!

Etter 300 meter får Karianne panikk, og vil bare løpe raskeste veien tilbake til avdelingen. Hva skal jeg gjøre, tenker hun.

En intens kamp

Svaret blir å ta frem telefonen. Men hun ringer ikke psykologen sin, hun sender ikke en tekstmelding til en venn. Karianne tar et bilde av seg selv, og sender det ut i verden gjennom internett. Sammen med bildet skriver hun at hun står i skogen og gråter. Hun får en haug med støtteerklæringer tilbake.

I neste øyeblikk tenker Karianne at nå skal hun faen meg vise dem at hun greier det her. Hun må bare gå, dør hun, så dør hun.

Noen timer senere kommer Karianne seg gjennom den samme skogen mutters alene, uten telefon, uten musikk på øret, uten internett, uten støtte. Etter femti meter spør hun seg selv hva problemet egentlig var.

– Magisk

I dagene som følger gjør hun ting hun aldri trodde hun skulle gjøre. Hun tar buss, går gjennom sikkerhetskontrollen og flyr. Det er en intens kamp hele veien, men hun gjør det.

– Det var magisk å se at eksponeringsterapi fungerer. Gjennom bloggen viser jeg også andre at det funker. Det er viktig for meg å formidle prosesser, steg for steg. Det er jo ikke bare et hopp fra det ene til det andre, sier Karianne.

Selv om Karianne har det bedre enn hun har hatt det på lenge, er hun ikke frisk. Hun har vært skadefri i ett år, men angsten og spiseforstyrrelsen er der fremdeles.

Hårfin balanse

Bloggen skal være en ærlig, positiv og fremtidsrettet historie, men å være så åpen om psykisk helse er et minefelt. Marginene er små, og balansen mellom konstruktive og triggende innlegg er hårfin.

Når hun kommer over åpne blogger med bilder hun finner ekstremt triggende kan hun skrive en kommentar til bloggeren, og spørre om han eller hun er sikker på at bildet burde ligge ute på nettet.

– Må ha riktig beredskap

Psykologiprofessor Willy-Tore Mørch sier at all publisering på sosiale medier kan ha en triggereffekt.

– Det du skriver kan sette i gang prosesser du ikke kan stanse, sier Mørch.

– Kan man skrive en blogg om psykisk helse uten å trigge andre?

– Nei, man har jo ingen kontroll over hva de som leser gjør. Det er viktig å tenke igjennom hvordan du ville reagere dersom det du skriver får alvorlige konsekvenser for noen. Du må ha den riktige beredskapen til å tåle det.

– Har fjernet mye

– Zahra! Nick! Karianne roper, og hundene kommer løpende mot henne. Kontroll.

– Her må vi ha bånd på. Her kan det være andre hunder, sier hun.

I gangen hos bestemora, hvor Karianne har bodd de siste dagene, står siste rest av flyttelasset. Blant esker og kurver ligger en gjennomsiktig pose med Zahra og

Nicks gule og rosa premierosetter. Nok en ting som Karianne har utrettet, når det har vært vanskelig å utrette hverdagslige tinge som «alle» utretter. I stuen har Nick sullet seg inn i et teppe, Zahra sover i bestemors armkrok.

Mye av det Karianne skrev da hun startet bloggen i 2006 har hun i dag fjernet, fordi det var destruktivt og triggende, ikke konstruktivt.

– Flere lesere, mer ansvar

Under fanen "Tankevekkere" viser Karianne i tekst og bilder frem erfaringer, positiv utvikling, og kommer med konstruktive tips, – og en unnskyldning for hvordan hun skrev før.

– Jo flere lesere jeg har, jo mer ansvar har jeg. Bloggen har blitt mer konstruktiv etter hvert, sier Karianne.

Hun gestikulerer og fingerneglene hennes danner nesten blå og grønne linjer i lufta. De er pent pyntet. Det er pirkearbeid, og kan ta oppmerksomheten bort fra trangen og lysten til å skade seg selv og å overspise og kaste opp.

– Skjuler ikke arrene

Slike konstruktive tips er alltid flankert av sannheten om at det ikke er å bare lakke neglene når du får lyst til å skade deg. Karianne vet alt om hvor vanskelig og tøft det er, og det legger hun ikke skjul på.

– Jeg skjuler ikke arrene mine, hverken på bloggen, eller i hverdagen. De er en del av meg, og vil alltid være det. Har du en venn med rosa hår, tenker du ikke «wow, rosa hår!», hver gang du ser henne. Sånn er det med de som kjenner meg også, de ser ikke arrene mine lenger, jeg føler at de ser meg som den jeg er.

– Vær obs

En av farene ved blogging om psykisk helse som psykologiprofessor Willy-Tore Mørch advarer mot er at alt vi legger ut på internett ligger der «til evig tid».

– Mye kan virke fornuftig å publisere der og da, men senere i livet vil man kanskje oppleve det problematisk at detaljer om ens liv ligger åpent til skue, sier Mørch.

Han ser likevel ingen grunn til å advare mot å være åpen om psykisk helse.

Åpenhet reduserer det mystiske rundt slike lidelser. Han mener at man gjerne må blogge, men at man må være bevisst på alle konsekvensene det kan få, både positive og negative, for en selv og for andre.

– Har følt meg hørt og sett

– En sårbar og svak pasient ville jeg nok anbefalt å vente med å eksponere seg, sier Mørch.

Snart starter reisen sørover. Karianne vil ha sertifikat, hun vil gå ferdig skolen, hun vil ha rutiner og hun vil finne et hundemiljø. Karianne tror ikke at hun vil blogge for resten av livet.

– Det er jo mye viktigere å leve enn å drive bloggen, men på nåværende tidspunkt har jeg ingen planer om å forlate bloggen med det første.

–Ville du vært et annet sted uten bloggen?

–Ja. Jeg har følt meg sett og hørt, og at noen har brydd seg om meg, selv om det gjerne har vært helt fremmede mennesker. Det er kjempestort når noen som også har arr på armene legger ut et bilde av seg selv i t-skjorte og skriver at det er takket være meg. Da blir jeg stolt.