NRK Meny
Normal

Historisk lavmål på Hålogaland Teater

De fire skuespillerne sa i forhåndsintervjuene at de ville få frem en annerledes historie om Tromsø. Da jeg gikk ut av salen følte jeg meg mest flau på teatrets vegne, skriver anmelder Per Kristian Olsen.

Tromsø re:visited

– Jeg vil håpe at instruktør Mattias Brunn tar selvkritikk nok til å angre på ideen, skriver Per Kristian Olsen.

Foto: Carl Christian Størmer Lein

Tromsø re:visited

Fortell meg hvor du bor, og jeg skal si deg hvem du er. En forestilling om helt usanne fakta, står det i stykkebeskrivelsen til Tromsø re:visited.

Foto: Carl Christian Størmer Lein

Med store bokstaver har fire skuespillere fra Hålogaland Teater gått ut i lokalpressen og reklamert med at de helt på egen hånd har skrevet et stykke om Tromsø.

Ideen til det hele hadde instruktør Mattias Brunn. Han ba de fire om å ta temperaturen på byen og sendte dem ut for å intervjue tilfeldige forbipasserende om hva byen er for dem, hva byen gjør med dem som bor der og hva de som bor der gjør med byen.

Hensikten var å hente ut folks personlige erfaringer og fantasier

De fire skuespillerne sa i forhåndsintervjuene at de med lemfeldig og tilfeldig bruk av fakta ville få fram en annerledes historie om Tromsø. Som tilskuer var jeg altså beredt på et skråblikk på Tromsø og var forventningsfull.

Skulle det bli mye satire, eller skulle det bli heidundrende morsomheter om oss selv, eller kanskje noe annet? Det ble ingen av delene.

Da jeg gikk ut av salen følte jeg meg mest flau på teatrets vegne.

Det begynner for så vidt greit nok ...

De fire på scenen presenterer seg som fire forskere på fire forskjellige fakulteter på universitetet.

Gunnar Eiriksson har noen lovende replikker og det ser ut til å skulle levere en spennende satirisk fremstilling av universitetsforskere. Men det blir med en ansats.

Så blir det tunga ut av vinduet.

Isbjørnen Stig Inge Bjørnebye

Isbjørnen Stig Inge Bjørnebye blir introdusert. En nusselig levende isbjørnunge på video. Isbjørnen er symbolet på Tromsø.

Senere i forestillingen får den en ublid skjebne.

Om det skal bety noe symbolsk om Tromsø er ikke godt å si, for den ene scenen avløser den andre og gir oss et usammenhengende lappeteppe.

Dårlig dans, billige triks og Viagra

Og så kommer plutselig lange dansescener uten at noen av skuespilleren er spesielt gode dansere.

De er helle ikke spesielt dårlige, så det flyter bare uinteressant av sted. Og så kommer billige teatertriks med situasjonskomikk for å sprite opp stemninga.

Et annet billig triks er da Trine Lise Olsen lirer av seg en lang sint voldsfiksert harang om hvordan hun vil binde en naken mann fast til en stol og skjære opp hans edlere deler.

Så skal hun bøtte i han en håndfull Viagra så reaksjonen ikke uteblir. Da skal mannen få det vondt, veldig vondt.

Det er like mye sadistisk vold og blod som om hun leste opp fra et Tarantino-manus.

Så kommer en selvmordsfantasi fra Per Kristian Trollvik.

Særlig det siste temaet har et eksistensielt alvor over seg, men det dyttes bare inn mellom litt halvgod dans og grei nok musikk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Tromsø re:visited

Forestillingen er skapt uten ferdig manus, og baserer seg på statistikk og intervjuer med unge voksne, innvandrere og turister.

Foto: Carl Christian Størmer Lein

«Tromsø re:visited»?

Av det vi rent faktisk får vite om Tromsø er at byen har kebabmåser, byen mangler badeland, Macks bryggeri ble etablert i 1877. Og om de som bor i byen får vi vite at om sexen de har ikke er «awesome» så gjør de det feil.

Noen er homo og noen er hetero. Det er som om det er noe galt med stykket allerede fra tittelen av. Jeg skjønner ikke skrivemåten i tittelen: «Tromsø re:visited».

Hva gjør plutselig et kolon mitt inne i det engelske ordet?

Tror regissøren angrer

Det positive med stykket er at de fire har forsøkt å gi et bilde, ikke av turistattraksjonene, men av folket i byen. Her er verken fokus på nordlys eller andre ting som turister er opptatt av, men blikket rettes mot oss selv.

Men det blir med forsøket. Jeg vil håpe at instruktør Mattias Brunn tar selvkritikk nok til å angre på ideen.

Det er overmenneskelig å skulle gjøre fire stakkars skuespillere til journalister, historikere, antropologer, folkeminnegranskere og skuespillforfattere, karakterskuespillere og komikere i én og samme person.

Skal reflektere samfunnet

Teatersjef Nina Wester har en uttalt målsetting om å gjøre teatret samtidsaktuelt. Teatret skal speile samfunnet.

I den forrige oppsetningen, Shakespeares «Kong Lear» ba hun regissøren ha et øye til krigene i Ukraina og Syria. Med «Tromsø re:visited» skulle nærområdet sees kritisk på. Det ble bom begge gangene.

Hålogaland Teater har en historie med å gå inn i samtiden og ta temperaturen på samfunnet omkring seg. «Det e her æ høre tel» ble et vendepunkt i norsk teater.

Da kan vi bare reflektere om det er teatret som er blitt mindre flink, eller om virkeligheten nå er blitt så komplisert og sammensatt at den ikke er til å begripe.