Harald var sju år og flyktning i eget land

Hopp til innhold

Høsten 1944 fungerte hele Tanafjorden i Finnmark som hovedbase for den tyske krigsmarinen i østfylket.

Tusenvis av soldater passerte småbruket til familien Smette, på vei østover for å møte de sovjetiske styrkene.

– Det var soldater, biler, hester, esler og kanoner i tusentall. Flere av dem sa de skulle østover og knekke russerne. En dame sa til dem: «God tur, men mange av dere kommer ikke tilbake», forteller han.

70 år siden tvangsevakueringa

Denne høsten er det 70 år siden tyske myndigheter for alvor startet evakueringen av Finnmark og Nord-Troms.

Hitler anså Finnmark som et av de områdene hvor krigen kunne bli avgjort. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater som i Finnmark.

Den 28. oktober 1944 ga Hitler ordre om at hele den norske befolkning nord for Lyngen skulle fjernes. Alle hus skulle ødelegges. "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass", sa Hitler.

Her er en rask innføring i tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Flere år under okkupasjon

Enten lokalbefolkningen ville det eller ikke, så ble det kontakt. Tyskerne var stadig innom småbruket til Smette.

Soldater var innom for å høre om de fikk kjøpe melk av familien.Smette forklarer at de ikke ønsket penger folk melken, men brød.

– En gang byttet vi til oss brød av en kar som viste seg å ha vært mus i. Han ble jaget på dør neste gang. Da tok tyskeren og rådførte seg med noen unggutter, som lærte han hva han skulle si på norsk. Neste gang han kom for å bytte, så sa han: Ellen-Anne, kan jeg bytte melk mot ... museskitt? Da lo hun godt og forbannet seg over guttene, flirer han.

Han sier at flere av tyskerne sa, på tomannshånd, «Hitler ist nicht gut», men at de ikke måtte si det til noen, da de ville få problemer.

Skjøt sovjetiske fanger

Selv om de tyske soldatene kunne være gode, så var det noe annet å møte SS-offiserene.

– De fulgte Hitlers ord til punkt og prikke. De brølte og behandlet de sovjetiske fangene dårlig. Under retretten var det uhyggelig lange fangekolonner på marsj vestover. En av dem var over to og tre mil lang. Var det en fange som ikke klarte å gå mer, så ble han sparket i grøfta og skutt, sier Smette.

Under krigen var det cirka 10.000 sovjetiske krigsfanger i Finnmark. En fjerdedel av dem døde.

Smette forteller om en av de sovjetiske fangene som flyktet, da den tyske ishavsflåten karret seg inn i fjorden deres.

– Han fikk hjelp til å komme seg videre på en gård som lå litt avsidesliggende. Han sa at hvis jeg kommer meg til mine egne, så skal gi beskjed om dette tilbake til dere på gården. Etterpå ble det et kraftig luftangrep på flåten her. De holdt på hele dagen. Mange av skipene fikk så store skader at de sank ute ved Hopseidet. Etter angrepet så brøt et av flyene ut av formasjon og fløy over denne gården og vippet med vingene, forteller Smette.

Les også: Har båret på historier i 70 år uten å fortelle
Les også: Ungdom kan veldig lite om denne historien

Da bombene falt

26. oktober bomber sovjetiske bombeflypiloter den tyske basen i bygda. Smette som var 7 år husker dette godt.

– Vi sto utenfor huset og så på bombeangrepet. Alle sprang inn unntatt jeg. Beina ble som gele og jeg fikk ikke ut et ord. Langt om lenge klarte jeg å trekke meg inn. Bestemor hadde dratt innover for å se etter en av sine døtre, som var gift lenger opp langs elva. Hun fikk beskjed om at hun måtte komme seg inn, for det fløy jo bomber og splinter over alt. Men da svarte hun: «Nei, de er nok ikke ute etter en gammel kjerring», flirer Smette.

Selv skulle han starte på skolen den høsten. Men det ble det ikke noe av. I stedet kom tvangsevakueringsordren som endret alt i Finnmark.

– De voksne begynte å snakke om tvangsevakuering. Men vi var så naive at vi trodde det ikke ville angå oss. Men jeg fikk høre mange dramatiske hendelser. Min mor jobbet på sykehuset i Vadsø og fortalte om Vadsø som ble bombet og sykehuset som måtte nedlegges og evakueres.

Les også: 1850 finnmarkinger ble tvunget om bord i dette «katastrofeskipet»

Omringet av tyskere

Han forteller at en dag så de at flere av de andre husene i Smalfjorden brant. Da stakk familien til skogs og laget improviserte gammer.

– En fin høstkveld så vi at småbruket gikk opp i flammer. Støre røykskyer veltet over fjellknappen. Like etter gikk det et tysk fly over leiren vår, da vi satt ute og spiste. Det var nok da vi ble oppdaget.

Neste dag var familien omringet av tyskere, og fikk marsjordre med en gang.

– Vi fikk forhandlet med dem at noen voksne, under eskorte, skulle ta seg ned til branntomta for å hente klær, sier Smette.

Les også: Kongen kommer til 70-års markering

Spedbarn døde

Familien ble send bort fra Finnmark. Smette var en av de heldige og ble satt på buss, mens mange andre ble fraktet på åpen lasteplan.

Det var godt vær, men kaldt for mange av passasjerene over til Ifjordfjellet som var første stopp. Der ble de jaget inn i brakker og måtte ligge på halm. Han husker at han la seg der første dagen og sovnet med en gang.

Tidlig neste morgen gikk ferden over til Lakselv. Det måtte den seks måneder gamle kusinen til Harald gi tapt. Hun var utmattet av flukt og matmangel.

– Ingen sultet, men maten var ikke tilpasset spedbarn. Det var en tung dag for min Onkel Zakariassen som måtte få tak i material og snekre en kiste til den lille dattera, forteller han.

Les også: Kongen kommer til 70-års markering

Ble sendt sørover

Etter noen dager ble de fraktet til videre og jaget om bord i et av det Harald Smette karakteriserer som slaveskip – det fryktede skipet «Adolf Binder».

– Der var jeg heldig som havnet på førsteklasse - det forreste lasterommet, hvor vi lå på halm. Der var det syke, sårede og fødende. De som ble jaget i det største lasterommet hadde det verre. Der lå de som sild i tønne og skipet var lastet med sprengstoff av alle mulige slag. Tyskeren passet på at ingen tente fyrstikk.
Han forteller at under turen med Adolf Binder, kunne de se branner langs hele ruten. På noen anløpssteder ble det hevet om bord skrotter av kyr, som ble slaktet på dekk og kokt suppe på.

Han forteller om dårlig hygiene, avføring på dekk og sykdom.

Les mer om de dramatiske båtturene her!

Familien ble så sendt til Narvik, der de ble fraktet videre til Trondheim. Der ble familien spredd for alle vinder, og Smette ble sendt med fiskeskøyte til Askøy utenfor Bergen.

Harald Smette og familien ble på Ramsøy i Askøy helt til krigens var over. Da startet de på den lange veien hjem til Smalfjord.

– Ikke umennesker

Til tross for de sterke opplevelsene sjuåringen da opplevde, så mener Smette i dag at ikke alle tyskerne var like ille.

Han husker spesielt at en ung soldat fikk smake noe smør på glass nede på branntomta til familien av onkelen hans da de skulle bli tvangsevakuert, og tyskeren spiste med bare nevene og tårene rant.

Da spurte onkelen til Smette om tyskeren kunne snu seg bort, slik at han kunne stikke av.

– Tyskeren sa at det ønsket han, men ikke turte. For da ville han samme dag bli stilt opp mot veggen og skutt. Jeg tror ikke alle dem som voktet oss var umennesker, sier Smette i dag, 70 år etter.