Terrorister kappet av han en hånd og en fot

Ismail Khalif Abdelle lar ikke terroristenes handlinger stoppe han fra å herje på fotballbanen.

Somalieren Ismail har mistet en fot oig en hånd. Men det hindrer han ikke.

Ismail Khalif Abdelle mangler en hånd og en fot, men lar seg ikke stoppe av den grunn.

Fotballen er ukas kroppsøvingstime på voksenopplæringa i Harstad. Og så snart Ismael er ute på banen, er det ikke mye som vitner om at han mangler en fot.

– Han løper like fort og kanskje fortere enn oss andre, sier kompisen Mustafa Almi. Han er akkurat som oss andre, vi tenker ikke på at han mangler noe som helst.

Ismail Khalif Abdelle

Ismail sammen med kompisene Liben Osman (t.v.) og Mustafa Ami

Foto: Martin Mortensen / NRK

Ble hentet av Al-Shabab

Driblinger og taklinger er som tatt ut av læreboka, men det har vært en vei å gå for Ismael. Både hånda og foten var det Al-Shabab som tok fra ham.

De ville at vi skulle bli selvmordsbombere, men det nektet vi

Ismail Khalif Abdelle

Sammen med flere unge gutter, ble han hentet og fraktet til leiren terroristene hadde etablert utenfor hovedstaden Mogadishu. Men Ismael og tre av guttene syntes ikke om ideologien til Al-Shabab og nektet å være med på handlingene deres.

– De ville at vi skulle bli selvmordsbombere, men det nektet vi, sier Ismail, mens han tenker tilbake.

Uten bedøvelse

Å si nei til Al-Shabab måtte de betale dyrt for. Som straff ble høyre hånd og venstre fot amputert. Dette ble gjort offentlig for at det skulle være til skrekk og advarsel til andre som prøvde å lure seg unna Al-Shabab.

Somaliere

Ismail og de tre andre guttene, etter at en hånd og en fot ble amputert

– Det var forferdelig, smerten kan ikke beskrives, sier han. Vi fikk ingen bedøvelse og det er jo ikke så enkelt å skjære gjennom ben. Det var så vondt at jeg ikke kan gjenskape det.

Ikke nok med at de skar av hånden og foten. Når lederen kom for å inspisere arbeidet, fant han ut at de hadde tatt for lite. Da kuttet de en gang til.
Men den unge gutten lot seg ikke knekke.

– Jeg tenkte at de godt kunne kutte av meg kroppsdeler, men livsmotet mitt kunne de ikke ta. Det var tross alt bare en fot og en hånd, sier en smilende Ismail.

– Derfor tenker jeg ikke så mye over at jeg mangler noe. Jeg må tenke fremover og ikke på hva som har hendt. Uansett hva jeg tenker, så kan jeg ikke få tilbake hånda og foten.

Redningen


Ismael bestemte tidlig at han måtte bort. Han hadde fått lov til å ha en telefon med kontantkort.

– Jeg kjente en mann, Abdul Hassan, en Kanadier som var vokst opp i Somalia. Så snart vi så at vaktholdet ikke var så bra, ringte jeg han. Da hentet han meg og de andre guttene og fikk meg over til Kenya.

Ikke så lenge etter, fikk jeg vite at jeg kunne komme til Norge, og nå er jeg her.

– Er du sint på Al Shabab?

– Ja, klart jeg er sint på dem for det de gjorde, men jeg tenker ikke på hevn. For meg er Islam en fredelig religion, der det å drepe folk ikke hører hjemme. Derfor synes det er rart at noen kan tenke seg å støtte dem, spesielt de som reiser fra Norge. Det er helt uforståelig, sier Ismail.