NRK Meny
Normal

Grand-Hansen – den ukjente krigshelten

Tromsø-mannen Ragnar Hansen (1901–1970) er den ukjente helten fra tvangsevakueringa. Hans innsats berga mange liv. Midt under de dramatiske begivenhetene ble han utnevnt til evakueringssjef.

Storgata i Tromsø

Grand hotell i Tromsø, slik det så ut under krigen da Ragnar Hansen drev hotellet.

Tromsø var første stopp for de nærmere 50.000 flyktningene nordfra høsten 1944. Alle måtte innom byen for registrering og videre transport sørover.

Den nyutnevnte evakueringssjefen Ragnar Hansen etablerte på rekordtid en velsmurt organisasjon med til sammen 500 frivillige som tok seg av transport, mottak, registrering, innkvartering, bespisning, oppbevaring av bagasje, avlusning og helsestell og videreforsendelse sørover.

Ragnar Hansen

Ragnar Hansen er tvangsevakueringas ukjente helt. Til tross for stor personlig risiko sa han ja til å bli evakueringssjef.

Det var en formidabel oppgave. Men Ragnar Hansen og hans apparat sørga for at alle fikk tak over hodet med innkvartering i kirker og andre forsamlingshus. Noen var så heldig å bli innkvartert hjemme hos de mange av byens innbyggere som åpnet husene sine.

Kokte 10.000 liter suppe hver dag

For å bespise de tvangsevakuerte organiserte Ragnar Hansen flere suppekjøkken omkring i byen. Hver dag stilte de frivillige opp og kokte 10.000 liter suppe.

Byen hadde ikke storkjøkken nok til å koke all maten. Det måtte improviseres. Til og med meieriets ostepanner ble brukt til suppekoking. Da Tromsø holdt på å gå tom for brød rekvirerte han et halvt tonn gjær fra De norske spritfabrikker i Trondheim.

I sin rapport roser han befolkningen i Tromsø for måten de åpnet sine hjerter og hjalp til. Tromsø besto den humanitære testen.

De gjorde det beste medmennesker i en førstelinjetjeneste kan gjøre for dem som mistet alt. De stilte opp.

Det betydde mye for flyktningenes helse og velferd at overnatting og matstell var godt organisert. Men Ragnar Hansens aller største fortjeneste, som kom til å spare veldig mange liv, var at han var forutseende nok til å skaffe seg kommandoen over transporten av de tvangsevakuerte fra Vest-Finnmark og Nord-Troms.

Fikk avverget at tyskerne organiserte transporten

På det meste hadde han til sin disposisjon 17 lokalbåter, 250 kuttere, 12 store fraktebåter, og noen få lasteskip. Disse organiserte han i skytteltrafikk mellom Tromsø og de tre oppsamlingsstedene Burfjord, Bossekop, Hammerfest.

Han la vekt på at transporten skulle være trygg og at de tvangsevakuerte ble behandlet med verdighet og respekt. Ingen av båtene forliste.

Med denne skytteltrafikken med norske båter rekvirert helt ned fra Nordland fikk Ragnar Hansen avverget at tyskerne selv organiserte transporten. Slik ble befolkningen i Vest-Finnmark og Nord-Troms spart for den lidelse og død tyskerne påførte de tvangsevakuerte fra Øst-Finnmark der tyskerne selv organiserte transporten.

Industrielt og brutalt, uten menneskelige hensyn stuet tyskerne flyktningene sammen som dyr i lasterommene på store transportskip. I Porsanger presset de 1800 mennesker sammen på transportskipet Carl Arp og 1200 på Adolf Binder.

Barn som voksne, friske som uføre. Uten ordnede toalettforhold eller nok mat og drikke. Etter hvert fløt avføringen rundt. Tyfus, difteri og andre smittsomme sykdommer oppsto. Flere døde underveis på den nesten en uke lange ferden til Narvik.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Adolf Binder og Carl Arp var dødsskipene

Nazistene preget bybildet

Nazistene preget by bildet i Tromsø under andre verdenskrig.

Foto: Hjalmar B. Haugen

Adolf Binder og Carl Arp var dødsskipene Ragnar Hansen til sin store fortvilelse ikke klarte å stanse. Han hadde makt over den sivile nazistiske administrasjonen. Men stilt overfor den tyske hærens inngripen var han maktesløs.

Han var ille til mote fordi han ikke kunne hjelpe de mest hjelpetrengende. Men grusomhetene om bord på tyskernes egne skip styrket han i troen på at jo flere skip han og hans stab kunne sende for å hente flyktninger jo større var sjansen for at episodene med Carl Arp og Adolf Binder ikke ville gjenta seg.

Dersom Ragnar Hansens sivile skytteltrafikk til Finnmark og Nord-Troms ikke hadde vært så effektiv ville vi fått mange flere Carl Arp og Adolf Binder historier. Slik fikk Ragnar Hansen og hans stab av sjøfartskyndige mennesker forebygget mange dødsfall.

Grand-Hansen sa først nei

Ragnar Hansen var andre generasjons eier av Grand Hotell i Tromsø og gikk bare under navnet Grand-Hansen. Som hotellmann var det hans fag å organisere mennesker som var underveis, sørge for transport, hus og mat.

Det var egenskaper det nazistiske styret desperat trengte høsten 1944 da deres egen organisering av Tromsø som evakueringssentral brøt sammen på grunn av inkompetanse. Det hastet med å få til et effektivt flyktningmottak og effektiv videresendelse. Tromsø var ikke rustet for å huse alle de titusener av flyktninger som snart var på vei.

For å redde situasjonen ba nazistene Grand-Hansen rydde opp, bli evakueringssjef og etablere en organisasjon som kunne håndtere flyktningstrømmen som var i vente. Grand-Hansen sa først nei fordi han stilte seg lojalt bak Hjemmefronten og Londonregjeringas parole om ikke å hjelpe til med tvangsevakueringa. London-regjeringen mente det var det samme som å hjelpe tyskerne med krigføringen.

«Min samvittighet tillot meg ikke å flykte»

Grand-Hansen endte likevel opp med å si ja og trosse parolen fra London. Grunnen var at de nazistiske myndighetene ga han innsyn i hva som var i ferd med å skje i Finnmark og Nord-Troms. Han forsto straks at en enorm flyktningkatastrofe var under oppseiling.

I sin rapport etter krigen utdypet han dilemmaet han sto i:

«Jeg hadde ennå anledning til å stikke av fra hele arbeidet og derved følge Hjemmefrontens parole om ikke å understøtte evakueringa fra Finnmark. Jeg kunne også nøyde meg med å kun stå som formann for hjelpearbeidet her i Tromsø. Men jeg hadde en underlig følelse av at her gjaldt det livet for Finnmarks befolkning og min samvittighet tillot meg ikke å flykte fra ansvaret selv om min handlemåte var mot hjemmefrontens parole.»

Grand-Hansen må ikke bare ha vært en særdeles uredd mann. I tillegg må han ha hatt en god porsjon djerv humor. Det var neppe tilfeldig at det første han gjorde som evakueringssjef var å rekvirere NS-klubben (Nasjonal samling) sine lokaler i Storgata 84 til overnattingssted for de evakuerte. Da NS medlemmene protesterte over å miste selskapslokalet sitt bemerket Grand-Hansen tørt, «Fellesnytten foran egennytten.»

En delikat balansegang

Jobben som evakueringssjef ble for Grand-Hansen en delikat balansegang mellom nazistenes krav og London-regjeringas parole. For å unngå å hjelpe nazistene, eller å havne i rollen som nyttig idiot, krevde Grand-Hansen uinnskrenkede fullmakter til å gjøre jobben etter eget hode. Ellers ville han si fra seg jobben. Slik klarte Grand-Hansen å presse øverste myndighet, stedfortredende styresmann for Finnmark og Troms Johan A. Lippestad til å gi han så vide fullmakter at han ikke behøvde å stå til ansvar overfor noen.

Det er fordi det ikke finnes en eneste dugelig nazist som kunne settes inn i arbeidet.

Grand-Hansen var krystallklar på at han ikke ville ha nazister med i sin stab. Men for ikke å provosere nazistene unødig omformulerte han det til at evakueringssjefens organisasjon skulle være upolitisk. Da styresmann Finnmark og Troms Jonas Lie i november kom til Tromsø ba han Grand-Hansen om en god forklaring på hvorfor ingen nazister var med i staben hans.
Grand-Hansen kunne ikke innrømme at han bevisst sjaltet ut nazister, så han svarte offensivt: «Det er fordi det ikke finnes en eneste dugelig nazist som kunne settes inn i arbeidet.» Grand-Hansen fryktet å bli straffet for sine klare ord, men Jonas Lie svarte like friskt: «Det har de faen skjære meg rett i. Det er utrolig mye skrap av NS folk å treffe her oppe.»

Den største vanskelighet vi i denne tid hadde, var parolen fra London om at ingen måtte hjelpe til med evakueringen.

I sin rapport etter krigen var Grand-Hansen klar og tydelig på at «den største vanskelighet vi i denne tid hadde, var parolen fra London om at ingen måtte hjelpe til med evakueringen.» Konsekvensene var blant annet at Grand-Hansen ikke fikk rekruttert sykepleiere og leger. «Også her møtte en med store vanskeligheter idet det var unasjonalt for en sykepleierske å reise nordover. Det gikk så langt at sykepleierne i Oslo gikk i dekning, så Ullevål sykehus en hel dag var uten pleiersker.» Grand-Hansen ba om 50 sykepleiere, til slutt fikk han fem.

Sykepleierne i Oslo gikk i dekning

Parolen om ikke å hjelpe til ble gjentatt av forsvarssjef kronprins Olav så sent som 30. november i en radiotale fra London. Da sprakk det ikke bare for Ragnar Hansen. Overlege i Tromsø Erik Poppe som var Hjemmefrontens tillitsmann i byen var rasende og mente at talen var «et feilgrep som bør få konsekvenser for den som har laget den.» Ragnar Hansen noterte ironisk i sin dagbok: «Heller la landsmenn omkomme enn å bryte parolen fra London».

Først ved juletider da hovedtyngden av tvangsevakueringen var over, nådde Poppes og Grand-Hansens protester fram og fra London sendte Hjemmefronten ut ny parole: «Hjelp dine landsmenn. Hjelp dem med hus, klær og senere arbeid.»

Etter krigen ble ingen trukket til ansvar slik Poppe ønsket. Det gikk i glemmeboken. Det gjorde også Grand-Hansens innsats. Mange så hans storhet og i sin nærmeste krets fikk han hyllest som fortjent. Men han måtte også helt til sin død i 1970 leve med mer eller mindre åpne beskyldninger om at han var nazivennlig under krigen. Slagskyggen fra Hjemmefrontens parole la seg som et verkende sår på hans ettermæle. Det såret kan i dag leges. For nå kan vi med å studere originalkildene se han som han var, en slags Schindler-type som med stor personlig risiko var villig til å ofre alt for å hjelpe andre. Grand-Hansen. En mann med integritet.

Myten om det gode været høsten 1944

Det har siden krigen vært sagt at det var det gode været som berga flere folk fra å dø underveis. Til nå er det registrert ca. 300 dødsfall som kan knyttes til tvangsevakueringa. Været var godt, men det er en myte at været alene skal ha æren for at ingen av båtene med flyktninger forliste eller gikk på miner og at forholdsvis få døde underveis.

Man kan ikke transportere nærmere 50.000 mennesker ut av en krigssone og kun gi det gode været æren. Når dødstallene ble veldig lave skyldtes i vel så stor grad godt sjømannskap fra de mange skipperne og mannskapene om bord og ikke minst, den gode organiseringen fra Grand-Hansen og hans stab.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Laster innhold, vennligst vent..
Fullmakt Grand-Hansen

Her er fullmakten som viser at stedfortredende styresmann for Troms og Finnmark Johan A. Lippestad gir Grand-Hansen uinnskrenket fullmakt som evakueringssjef.