– Det var vel jeg som var sjefen, og ga de andre en del tyn, forteller Fredrik Østvik (23).
Hierarkiet det pleier å være i en søskenflokk i barndomshjemmet, for fem år siden. Fredrik var 18 år, eldst og størst, så fulgte Kristoffer på 16 og Petter på 13. Én dag ville foreldrene diskutere noe spesielt ved middagsbordet.
Ei jente, la oss kalle henne «Lilly», hadde bodd hos dem noen helger innimellom som besøkshjem. Nå ville foreldrene at «Lilly» skulle flytte inn på fast basis.
– Det ble en del brudd i de vanlige rutinene våre. Det var vanskelig å vite hvordan vi skulle oppføre oss overfor henne, for eksempel når det kommer til å sette grenser, forteller Kristoffer.
Tøffest ble det for minstebror Petter. Foreldrene måtte gi en del oppmerksomhet til «Lilly», som da var åtte år. Og siden Lilly var nærmest Petter i alder, var det han som fikk et nytt søsken å krangle med.
Barna må involveres
– Man får inn et nytt menneske som kanskje ikke kjenner rutinene og kulturen i hjemmet. Man trenger en innkjøringsfase for å få dette til å fungere, forteller leder for Fosterhjemstjenesten i Nord-Norge, Ann Sissel Punsvik.
I år har de fått inn over 200 nye fosterfamilier, men det er alltids behov for flere. Mange som ønsker å få et fosterbarn, har barn fra før. Punsvik forteller at barna i huset må være med fra start, dersom du ønsker å ta inn et fosterbarn.
– Ungene er jo en del av familien. De må inkluderes og høres, blant annet fordi de kan bli viktige rollemodeller for fosterbarnet, sier hun.
Dans og volleyball
– Jeg har snakket masse med mamma og pappa, for eksempel i etterkant av episoder jeg ikke klarte å håndtere helt riktig, forteller Kristoffer Østvik.
– Mamma og pappa har alltid vært tydelige på at vi skal gjøre dette sammen. Og vi pratet mye om det før vi bestemte oss for å ta inn «Lilly». Vi som søsken har også viktige ting å bidra med for å få dette til å fungere, sier storebror Fredrik, som blant annet har blitt interessert i dans på grunn av «Lilly».
Og fem år etter at hun flyttet inn, sitter brødrene bare igjen med positive erfaringer.
– Hun fikk meg blant annet til å forstå mer av hvorfor barn og ungdom reagerer og oppfører seg som de gjør. Det fikk meg blant annet til jobbe med det jeg gjør, sier Kristoffer, som i dag jobber som barneveileder på en skole i nærheten.
– Og så er det jo trivelig å kunne kalle noen for lillesøster.
