NRK Meny
Normal

Forsker på hvor farlig kunstgress er

Gummi fra kunstgressbaner kan være i ferd med å forurense havet, og nå skal forskere prøve å finne svar på hvor stort problemet er.

Farlige gummikuler på kunstgressbaner

Forskere i Tromsø skal nå se nærmere på hvilken betydning kunstgressbaner har for miljøet i havet.

Foto: Kjetil Nesgård / NRK

En dagligdags situasjon på hjemmefronten hos mange:

Ungene kommer hjem fra fotballtrening, inn i gangen, av med fotballsko og treningsdrakter. Hva ligger igjen på gulvet? Mange foreldre fortviler over de små gummikulene som ligger der, som må vaskes eller støvsuges opp.

Men disse kulene ender også i vaskemaskinen og følger med avløpsvannet ut i havet. Og skaper alvorlig forurensing.

– Mikroplast fra kunstgressbaner er et voksende forurensningsproblem, og hvilken innvirkning har det?, spør forsker Dorte Herzke.

Snøfonn dekket av gummigranulat fra kunstgressbane

Snøfonn dekket av gummigranulat fra kunstgressbane.

Foto: Thomas Hartnik / Miljødirektoratet

Hun arbeider ved NILU – Norsk institutt for luftforskning på Framsenteret i Tromsø og skal sammen med sine kolleger forske på hvordan vi blir påvirket av ulike typer miljøgifter i luft, jord og vann.

Sist november begynte de å forske på hvordan plasten oppfører seg når den havner i sjøen.

– Hva skjer når plast havner i havet i nordområdene? Er det forskjell mellom by og land, vinter og sommer? Og hvor mye forurenser idretten?, er av spørsmålene forskerne stiller seg.

Store mengder

Kunstgressbaner består av plastfibre festet til en teppebunn. Gummigranulatene fylles på i store mengder blant annet for å gi et mykt underlag. De er hovedsaklig laget av kasserte bildekk.

Utregninger som konsulentselskapet COWI har utført for Miljødirektoratet viser at om lag fem prosent av gummikulene forsvinner fra banene hvert år. De 1500 kunstgressbaner som finnes i Norge har mellom 10 og 15 kilo gummikuler per kvadratmeter, totalt blir det et svinn tre og fem tonn på én bane.

Og det er mange måter gummien forsvinner på. De små plastbitene kan fly bort med vinden, de fryser fast i is og renner bort med vann.

Dorte Herzke i polarhavna ved Framsenteret i Tromsø

Forsker Dorte Herzke klargjør de perforerte sylindrene som måler hvor mye plast som havner i havet.

Foto: Helge M. Markusson / Framsenteret

Forsker fra flytebrygga

Forskningen som Framsenteret har startet skjer bare noen titalls meter fra senteret, i en småbåthavn i Tromsøysundet. På ei flytebrygge går tauet ned i sjøen, der er det festet en rekke perforerte sylindere laget av aluminium. Det er bare de minste plastbitene som havner i sylinderen.

– Vi ønsker å finne ut hva som skjer når plast havner i havet og hvordan det tiltrekker seg miljøgifter og slipper ut andre ut under arktiske forhold. Alle plasttyper inneholder kjemikalier som de kan slippe ut mens de er i havet, for eksempel farger, UV-stabilisator, flammehemmere og mykgjørere, forteller Herzke.

I tillegg skjer forskningen i Grøtfjorden på Kvaløya, forskerne ønsker å se om det er forskjell på forurensning mellom by og land, og hvilken forurensning som kommer fra en by som Tromsø sammenlignet med det som blir transportert med havstrømmer fra Europa og andre plasser.

Prosjektet skal vare i to år.