– Jeg hadde aldri forestilt meg at han fikk plass i en smørpakke

Det er en glatt aprilmorgen i Kirkenes i Finnmark. 21 år gamle Marina Krogh sklir og faller på isen. For sikkerhetsskyld drar hun til sykehuset for å sjekke at alt står bra til med den lille i magen.

Det gjør det ikke. Marina har morkakesvikt, og hun må pakke med seg babybagen og dra til regionsykehuset i Tromsø. Der må hun forberede seg på fødsel, selv om hun bare er 25 uker på vei.

Dette blir starten på en blogg som etter hvert vokste seg til å bli den fjerde mest leste på nettstedet blogg.no sensommeren 2010.

Hvorfor blir så mange gravideblogger og mammablogger så populære? Hvorfor vil vi lese helt ukjente menneskers mest intime og personlige historier? Er det kikkerinstinktet som pirres?

Ekstremprematur

Et par dager senere blir lille Even André hentet ut av mammas mage med keisersnitt, hele 15 uker for tidlig. Og dermed starter kampen for å overleve. Kampen for livet.

Fortidligfødte babyer kan reddes helt fra uke 23, og da er overlevelsesraten på omtrent 50 prosent i Norge. I 2004 overlevde en jentebaby på 244 gram i USA, og hun er verdens minste overlevende baby. Men i de fleste tilfeller overlever ikke fortidligfødte barn under 350 gram.

I dag er Marina hjemme i Kirkenes med de to hundene Dino og Imala. Hun bruker mye tid på å trene med hundene, og har latt blogglivet ligge på hylla en stund. Men hun husker godt månedene på sykehuset i Tromsø, da bloggen ble hennes faste holdepunkt i livet, mens alt annet var kaos.

På størrelse med en smørpakke

– Jeg husker jeg tenkte at: Dette går aldri bra. Mens tårene fosset frem. Før han ble født hadde jeg ikke peiling på hva jeg hadde i vente. Jeg hadde aldri noensinne forestilt meg at babyen de skulle ta ut av meg kunne få plass i en smørpakke. Det var ikke noe fint syn da jeg fikk se ham første gang. Det var skummelt. Jeg husker at jeg skrek da jeg så ham. Mamma sier at det var gledestårer, men det var ikke det, sier Marina.

Even André er 445 g og 27cm lang når han kommer til verden.

Første trilleturen

Lille Even André har oppturer og nedturer på sykehuset. Etter hvert blir han såpass frisk at legene vil operere ham for lyskebrokk og en øyesykdom.

Den siste tiden før operasjonen er han så frisk som han aldri har vært før, og en dag når Marina kommer ned til morgenstellet med sønnen får hun et gledessjokk: Hun får beskjed om at hun kan få ta ham med ut på en trilletur, og få ha ham litt for seg selv. Fremtiden ser lys ut, og Marina tør for første gang å tenke fremover, på fremtiden utenfor sykehuset.

– Det var kjempefint. Det er bare så uendelig trist at det bare var den ene dagen vi fikk trille tur sammen. To timer ute sammen, sier Marina. Hun tvinner litt på en hårlokk bak øret mens hun forteller.

Fine kommentarer

På det meste er 30.000 personer innom Marinas blogg daglig for å følge med på hvordan det går med henne og sønnen.

Mange lesere kommenterer også på bloggen, at de håper at alt skal gå bra, at tårene triller mens de leser, og at de syntes Even André er en sterk og flott gutt. Leserne er stort sett jenter og kvinner, først og fremst fra Norge, men også fra Sverige og Danmark.

– Det er ikke bare bare å sitte på et sykehus dag ut og dag inn. Kommentarene hjalp meg mye, og motiverte meg til å fortsette å kjempe, og fortsette å blogge. I Tromsø hadde jeg ikke noe miljø rundt meg, så bloggen ble på en måte mitt lille samfunn. Det var det jeg hadde, sier Marina.

Vendepunkt

For så kommer dagen Even André skal opereres. Dagen da ingenting blir det samme igjen.

Det viser seg nemlig at noe går galt under operasjonen. Hjertet stopper, og legene må gjenopplive den lille kroppen. Men Even André er for lenge uten luft, og han får en hjerneskade etter operasjonen.

– Da han kom ned etter operasjonen husker jeg at jeg så på ham og tenkte at det der er ikke min unge. Han hadde forandret helt preg i ansiktet og han var helt annerledes, forteller Marina.

Tre uker senere dør Even André.

– Det er en dag jeg ikke vil huske, men som jeg likevel husker veldig godt. Å være så tung i kroppen, og føle at alt har gått i mot deg, og alt du har slåss og kjempet for har blitt blir tatt i fra deg.

Delte alt

For Marina ble bloggen en form for terapi gjennom de vanskelige månedene. Det var godt å høre andres synspunkter, få støtte, høre fine ord og få hyggelige og oppløftende kommentarer.

– Jeg startet bloggen litt fordi jeg ikke klarte å finne noe særlig om premature på nett, så da tenkte jeg at jeg kan jo heller bare dele min historie. Men så tok det jo helt av. Jo lenger ut i forløpet vi kom, jo flere lesere fikk vi, og så endte det med at jeg valgte å dele alt. Absolutt alt. Jeg blottla mine egne følelser helt. Det var kanskje det som fenget folk, at jeg blottla meg, foreslår Marina.

Kommentarjunkie

I en liten sokkelleilighet i Alta blogger også Rannveig Heitmann. Også for henne er bloggen blitt en stor og viktig del av hverdagen. Hun oppdaterer bloggen flere ganger daglig, og får stadig flere lesere og kommentarer.

– Hvis jeg ikke hadde fått kommentarer tror jeg ikke jeg ville giddet å blogge, roper Rannveig fra baderomsdøren.

Sønnen Nathaniel Chrisander har sovet lite i natt så hun sier at hun sikkert ser litt sliten ut.

Det gjør hun ikke. Hun smetter ut fra badet og ser nysminket, brun og smilende ut.

Rannveig er, som Marina, en ung mor, og hun blogget gjennom både svangerskap og barseltid. 19-åringen har snart hatt 100.000 lesere innom bloggen sin, og har en fast fanskare.

Rannveig tror en av årsakene til bloggen hennes har blitt så populær er at hun tør å gi av seg selv, og at hun tør å provosere.

– Da jeg ble gravid ble veldig mange sjokkert. Jeg tror mange ble litt misunnelige da det viste seg at jeg faktisk klarte det veldig bra, det hadde nok ikke folk trodd.

Hun mener det er viktig å tørre å gi av seg selv.

– Jeg deler mye, men ikke alt. Jeg var nok mer ukritisk før - da jeg begynte å blogge. Da ble det mye tull og drama, så nå tenker jeg litt mer over hva jeg publiserer. Men jeg er ikke redd for å si hva jeg mener verken om folk eller om ting. Jeg sensurerer ikke meningene mine.

Drittkommentarer

Også for Rannveig betyr de positive kommentarene hun får på bloggen mye.

– Det er kjempekoselig å få fine kommentarer. Det gjør jo dagen bedre. Nå for tiden får jeg flere fine kommentarer enn stygge. For en liten stund siden var sikkert 90 prosent dritt. Men det har jeg lært meg å takle, nå har jeg blogget i halvannet år. Man blir på en måte immun mot det.

– Orker du å lese alle de negative kommentarene?

–Ja, jeg leser alle kommentarene mine, men så går jeg videre. Det er jo ikke noen vits i å sette seg inn i en stygg kommentar, sier Rannveig.

Hun innrømmer likevel at det har hendt at hun har blitt lei seg.

– Ja, det har det. For eksempel i en periode så gikk det rykter om at jeg ikke matet ungen min og at jeg ikke tok vare på ham. Da var det mange som kommenterte at jeg var en dårlig mor. Det gikk veldig inn på meg, for er det noe jeg absolutt ikke er, så er det en dårlig mamma.

Sosialpornografi

En som følger bloggmiljøet tett er Thomas Moen. Han har jobbet med fenomenet siden 2004, og mener selv han er den personen i Norge som vet mest om blogging.

Han tror årsaken til at folk liker å lese gravideblogger og mammablogger er at det trigger kikkerinstinktet i oss.

– Det pirrer oss å få ta en tett kikk i noen andres liv. Det å kunne dele andres gleder og sorger er noe som trigger noe hos veldig mange, sier Moen.

– Jeg tror det har mye å gjøre med at bloggerne ofte deler mye av seg selv. Og er det noe vi nordmenn er veldig glad i, så er det å følge med på hva naboen gjør, og hva andre gjør. Jeg tror at når man da kan følge en jente som går gjennom en stor opplevelse i livet sitt ganske tett over lang tid, så skaper det en spenning for oss som leser. Det skaper en lojalitet, og leserne følger med på hva disse jentene deler.

Eksponerer barn og venner

Moen mener det både positive og negative sider ved det å dele sine innerste tanker og historier på nettet.

– Bloggerne blir flinkere til å uttrykke seg, og de blir flinkere til å kjenne etter hva de egentlig føler. Det kan også være positivt å få tilbakemeldinger, da føler de seg kanskje ikke så alene i en tøff hverdag. Men mange bloggere kan også få mye negative tilbakemeldinger, de kan dele ting som kanskje kan få konsekvenser for dem senere i livet, og de eksponerer venner og barna sine ganske åpent.

Han forteller at konsekvensene kan være alt fra at folk føler seg uthengt, til at folk føler det som et brudd på tilliten at de kom på bloggen.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Leserne venter på kriser

Thomas Moen forteller at det ikke nødvendigvis bare er unge mødre som leser om andre unge mødre.

– Jeg tror det er alt fra de som er godt opp i årene til litt yngre. Men jeg tror nok primært det er kvinner som leser slike blogger, selv om det sikkert er noen menn som er innom og spionerer og leser og får litt tips de også.

De fleste mest populære mammabloggerne er relativt unge, og Moen tror det er fordi de er mer spennende å følge enn godt voksne mødre.

– Det tror jeg har å gjøre med 19-20-åringer er mye mer komfortable med eksponering og blogging, og jeg tror at unge mødre har mer utfordringer med de riktige valgene enn de eldre har. Sagt på en flåsete måte: Man sitter som oftest og ser på billøp på TV fordi man håper at noen skal krasje, og jeg tror litt på samme måte at mange som leser disse mammabloggene håper på en eller annen krise, eller at noe spennende skal skje, sier Moen.

En spesiell julegave

Tilbake i Kirkenes. Marina er ute og trener, lufter og leker med schæferen Imala. Gjennom den svarte allværsjakka ser man en stor og fin kul som strutter ut fra magen.

Det var på faktisk to-årsdagen til Even André at hun oppdaget det.

Marina smiler. – Ja, det var veldig rart. Jeg skulle jo bare ta en graviditetstest siden jeg var sent ute, men tenkte at mensen sikkert kom til å komme neste dag. Det gjør den jo alltid. Men så var det to streker på testen. Da jeg kom ut fra badet klarte jeg ikke la være å både smile og gråte.

Marina blir tett fulgt opp gjennom svangerskapet denne gangen. Og selv om bloggen har ligget brakk en stund har hun nå så smått begynt å skrive igjen.

– Ja, jeg har lyst til å på en måte fullføre historien. Siden det gikk så galt forrige gang, mener jeg. Nå håper jeg det skal gå bra.

Folk sluttet å følge bloggen etterhvert som Marina skrev sjeldnere og sjeldnere etter sønnens død. Men noen faste lesere har likevel vært innom av og til for å se hvordan det går. Og nå har de fått med seg at Marina venter en liten en igjen.

– Ja, leserne er veldig glad for at jeg er gravid igjen. Man skulle nesten tro de var mer glade enn meg, ler Marina.

Og termin – det er på julaften.