Familien har bodd her i snart 200 år – nå vil staten ha eiendommen

– Det de gjør her i Kvænangsbotn er uverdig, sier hun.

Nå får hun støtte fra fylkesrådet i Troms som ber landbruksministeren beordre Statskog til å stanse sine rettslige skritt i områder der det er tvil om eiendomsretten. Det gjelder eiendomsretten i Troms og Nordland som er historisk sett er uavklart og under diskusjon nå både i Stortinget og utafor.

Idyllisk ved sjøen

NRK besøker Evelyn Eriksen på eiendommen en flott dag i juli. Sola har endelig sluppet til og skinner over idylliske Kvænangsbotn.

Adkomsten til Sirkastakka er ikke den enkleste. Men etter en kilometer på en liten skogsvei ned mot sjøen, ser vi samboer Hroar Johnsen står klar og venter med en firhjuling. Han tar kamerautstyret i tilhengeren og kjører, veien går videre over bergknausene. Den 2–300 meter lange turen over berg og gjennom skogen med "apostelens hester" tar noen minutter. På veien dukker Evelyn opp, hun har sett to hannreiner i området, noe som gjorde hunden Ringo litt nervøs. Så ser man eiendommen ligge der nede, idyllisk til helt nede ved sjøen.

Evelyn har nå bestemt seg for at hun vil vise fram eiendommen og fortelle sin historie. Men det er ikke lett for henne, å oppleve at Statskog vil ta fra henne denne idyllen har vært tøft. Hun har bestemt seg for å kjempe for å ikke miste eiendommen.

– Denne plassen betyr alt for meg, min mor er født her, bestefar, min oldemor, min tippoldemor er født her, vi har brukt plassen i seks generasjoner. Vi plukker bær, vi fisker, det er identiteten min, sier hun, full av følelser.

Uavklarte eiendomsforhold

Det handler om en kronglete eiendomshistorie i nord der man fortsatt venter på politiske avklaringer, en historie som gjør at Statskog kan hevde at de eier store deler av Kvænangsbotn, mens lokalbefolkningen er uenig.

Evelyn Eriksens sak er den første som er havnet i retten.

Hun har arvet familiens gård Sirkastakka innerst i Kvænangsbotn, en gård hun mener familien har bodd på og brukt siden 1837. Men Statskog mener de eier eiendommen og vil ha en festekontrakt fra 1950 sagt opp, derfor stevnet de henne for retten. Rettssaken gikk for Nord-Troms tingrett i februar 2017.

NRK fortalte om konflikten i april da dommen fra Nord-Troms tingrett forelå.

Der endte det med "uavgjort", Eriksen fikk ikke aksept for at hun eier eiendommen, men Statskog fikk heller ikke adgang til å si opp festekontrakten med henne og "kaste henne ut". Statskog bestemte seg for å anke saken til lagmannsretten.

Fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk, reagerer på at Statskog kjører på med rettssak om eiendomsretten i områder der dette for tida er svært omdiskutert. Etter at eiendomssituasjonen i Finnmark ble avklart med opprettelse av Finnmarkseiendommen, skulle arbeidet fortsette i Troms og Nordland. I 2007 avga Samerettsutvalget en innstilling som hittil ikke er behandlet av Regjeringen.

– Disse rettsprosessene er selvfølgelig konfliktskapende. Når familier har hatt drift på eiendommer i kanskje 200 år, skal det ikke så mye fantasi til å forstå at det er kolossalt onde følelser og prosesser for dem som er berørt. Nå kan man ta seg tida å stoppe opp, det er ikke lenge før man får en ny løsning på plass, sier Ørnebakk og viser til at Stortinget har bedt om at arbeidet med Samerettsutvalgets innstilling må gjenopptas.

Hadde ikke papirer på eiendommene sine

Mens Evelyn har omvisning på gården, der både huset og fjøset begynner å trenge noen tiltak, forteller hun om bakgrunnen for gården og striden med Statskog. Det er komplisert, det handler om en fortid der folk i nord har slått seg ned og blitt fiskerbønder.

Men som samisk eller kvensk med dårlige norskkunnskaper, slik situasjonen i stor grad var også i Kvænangsbotn, forsto de ikke alltid å skaffe seg papirer på eiendommene de hadde tilegnet seg gjennom hardt arbeid. Dette var heller ikke nødvendig, fordi folk visste hvem som eide hva og bodde hvor. Noen har også mistet alle papirer i forbindelse med tvangsevakueringen mot slutten av krigen da alt her ble brent. I nyere tid viser det seg at etterkommerne straffes for dette.

Dette gjaldt også Evelyns forfedre som bosatte seg på Sirkastakka, de var kvener og kom fra Tornedalen. Hun mener at både folketellingene og kirkebøkene klart beviser at de har bodd på eiendommen siden rundt 1837. Den gang tilhørte den en del av den store eiendommen Kvænangsbotn.

– Min tippoldefar jobba hele livet på nabogården og i bytte så fikk han jord, så han ble etter hvert husmann med egen jord. Det var sannsynligvis slektninger som drev de to gårdene som var her på den tida, sier hun.

Dommen i Nord-Troms tingrett reiser imidlertid tvil rundt dette, dommeren mener det ikke kan bevises med mer enn 50 prosent sannsynlighet at de bosatte seg her på dette tidspunktet, dette fordi navnet «Sirkastakka» ikke forekommer i folketellinger på dette tidspunktet. Statskog og retten mener at Staten kjøpte eiendommen sammen med hele eiendommen «Kvænangsbotn» i 1866. Kjøpet kom i stand i forbindelse med salg av Skjervøygodset som var store eiendommer i Nord-Troms. (Se faktaboks)

En egen forening, «Foreningen til Ophævelse av Leilendingsvæsenet i Skjervøy» ble etablert for å kjøpe opp eiendommen og selge den videre til folk som bodde her. Deler ble da solgt til Staten i 1866. Det er gjennom dette salget Statskog mener de har fått tilgang til blant annet Sirkastakka.

De mener Evelyn Eriksens familie har festet, det vil si leid, eiendommen, som er på 205 dekar, siden da. Og de mener at det var en betingelse for festekontrakten at eiendommen ble drevet som landbrukseiendom, siden den nå er en fritidseiendom mener de det foreligger brudd på kontrakten. Statskog har tilbudt Eriksen å feste en vesentlig mindre del av eiendommen, det vil si området der hus, uthus og fjøs ligger.

Men folk i Kvænangen er uenig

Men i Kvænangen deler ikke folk denne oppfatningen om salget.

– Da Staten kjøpte i 1866 så kjøpte de ikke gårdene, de kjøpte skogen. Vi er uenige her i Kvænangen når de påstår at de kjøpte eiendommene, vi mener det ikke er rett det de gjør, sier Eriksen.

Og hun får støtte fra kommunepolitiker i Kvænangen Tryggve Enoksen (SV). I en kronikk i Nordnorsk debatt, gir han en historiske gjennomgang av eierskapet til eiendommen Kvænangsbotn som Sirkastakka er en del av.

Her beskriver han at «forstvesenet kjøpte furuskogen i Nordreisa og Kvænangen allmenning». Han reiser tvil om Statskog i det hele tatt eier noe i Kvænangen og Nordreisa, og i tilfelle hva.

Professor og sosialantropolog Ivar Bjørklund, som har skrevet «Fjordfolket», bygdeboka om Kvænangen, beskrev i et intervju med NRK høsten 2016 hvordan Staten kjøpte skogen og så ansatte en skogsfogd. Det var da de oppdaget at det bodde folk på eiendommene ved sjøen. Men Staten krevde ikke noen festeavgift av innbyggerne til tross for at de var kjent med at de bodde der, dermed er det fortsatt tvil om det påståtte eierskapet.

Skrev under etter krigen mot bedre vitende?

I tillegg er det strid rundt en festekontrakt som Evelyn Eriksen sin bestefar skrev under etter krigen. Statskog mener festekontrakten er et bevis for at han har forstått at han ikke eide eiendommen.

Den ble undertegnet i forbindelse med gjenreisningen etter krigen. Nord-Troms og Finnmark ble som kjent brent ned av tyskerne. Da folk skulle bygge opp husene sine igjen, måtte de få husbanklån for å finansiere dette. For å få dette, måtte de ha hjemmel til eiendommen og det var da folk ble tvunget til enten å skrive under en festekontrakt eller kjøpe eiendommen. Eriksens bestefar skrev under i 1950. Eriksen er ikke i tvil om at han var tvunget til det.

– Mine besteforeldre bodde provisorisk i åtte år etter krigen og de ville ikke fått husbanklån hvis de ikke skrev under en festekontrakt. Med det skrev de også på sett og vis fra seg eiendommen, men jeg tror ikke bestefar kan ha forstått det. Han oppfattet uten tvil at han eide Sirkastakka. Han snakket veldig lite og dårlig norsk, han kunne ikke skrive noe særlig, han hadde ikke skolegang. Så at han skulle kunne forstå hva en festekontrakt reelt innebar, det tviler jeg på, sier Eriksen.

Hun mener også at dette forsterkes av at han sluttet å betale festeavgift når husbanklånet var oppgjort.

• Les også: En skjebnesvanger underskrift
• Les også: Når ekornene reiser seg mot staten

Får politisk støtte

Nå har Evelyn Eriksen altså fått politisk støtte i sin kamp. I juli gjorde Fylkesrådet i Troms et vedtak der de ber landbruksministeren om å instruere Statskog til å sette på vent rettssaker som gjelder eiendoms- og bruksrettigheter i omstridte områder i Nordland og Troms (se faktaboks). Også Formannskapet i Kvænangen har gjort et lignende vedtak.

Fylkesrådsleder Willy Ørnebakk sier til NRK at Stortinget gjennom flere formuleringer har bedt om at regjeringen setter i gang prosesser for å finne ut hvilke lover som skal gjelde i Troms og Nordland, skal det være Fjelloven eller skal det være andre alternativer.

– For å komme i møte en del av de både konkrete, men også potensielle tvistespørsmålene i det som i dag er Statskogs arealer så bør man nå stoppe opp og be Statskog om å avstå fra denne type tvistespørsmål.

Ørnebakk sier han også får andre typer henvendelser og spørsmål om lignende saker.

– Å få det fastslått nå at vi bare stopper opp, så får man ordentlige prosesser på dette til man får nye regimer på plass, det må være fornuftig.

• Les også: Der loven ikke gjelder

– Vi kan ikke vente mer nå

Evelyn og Hroar vandrer ned til sjøbua som står et par hundre meter unna. Om Statskog får det som de vil, vil hun få tegne festekontrakt på området der huset, fjøset og "gammelstua" – som nok ikke fortjener navnet fordi den er det eneste som er restaurert – står. For naustet foreslår Statskog punktfeste.

Det vil bety at hun mister store deler av den 205 dekar store eiendommen, og det er hun ikke interessert i.

Statskog vil ikke kommentere denne saken fordi den skal gå for retten igjen. I en e-post skriver regionsjef Kåre Rasmussen: «Statskog ønsker at Eriksen skal få benytte eiendommen til fritidsformål, men da må festekontrakten tilpasses det nye formålet. Dette innebærer at en del av det arealet som tidligere ble leid til jordbruksformål nå trekkes ut av leieforholdet.»