Evelyn Eriksen-saken inn for Sannhetskommisjonen

Det er Norske Kveners Forbund som har sendt saken til leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Martin Kolberg. Leder av forbundet, Hilja Huru mener saken viser at tap av eiendomsrettigheter var en del av fornorskningspolitikken.

– Saken til Evelyn Eriksen viser at det kan være flere grunner til at man ikke fikk papirer på eiendommen sin, som det at folk ikke forsto godt nok hva som sto på papirene fordi de snakket kvensk eller samisk, sier hun.

​Evelyn Eriksen er stevnet for retten av Statskog, det dreier seg om eiendomsretten til eiendommen Sirkastakka i Kvænangsbotn.

Kolberg har så langt ledet arbeidet rundt stortingsvedtaket om å sette ned en kommisjonen, selve kommisjonen skal settes ned av det nye Stortinget etter valget.

Resultat av fornorskingspolitikken

NRK har i flere saker i det siste fortalt om uklare eiendomsforhold i indre deler av Kvænangen. Dette har sin årsak blant annet i fornorskingspolitikken mot samer og kvener.

Huru mener det er viktig å få belyst hva som skjedde.

Hun tror at man hadde en annen måte å organisere seg i bygdene i samiske og kvenske områder før.

– Jeg tenker at det er det som er bakgrunnen, man har organisert bygdene sine og fordelt jorda mellom de som bodde i området på en annen måte før enn da det kom en ny rettssituasjon der det ble krevd papirer på eiendommen, sier hun.

Hun mener dette vises tydelig i det Evelyn Eriksen sier at om at alle har tenkt om den eiendommen at det var deres eiendom.

Hva kjøpte Staten i 1866?

Et av de uklare punktene for situasjonen i Indre Kvænangen er hvorvidt Staten kjøpte hele Kvænangsbotn i 1866 eller ikke. I Kvænangen mener de at Staten bare kjøpte skogen.

Professor Ivar Bjørklund ved UiT Norges arktiske universitet sier det er uklart hvorfor Staten mener de eier alt.

– Vi vet at de kjøpte den såkalte «Kvænangen allmenning», det vil si skogen, det står i skjøtet, sier han.

Etter hvert har Staten fått oppfatningen av at gårdsbrukene som lå der fulgte med, og at folket som bodde der ble å betrakte som leilendinger.

– Staten begynte så å kreve bygselavgift, noen betalte, andre ikke. Det er et eiendomsforhold som har festnet seg på statlig hold, men tydeligvis ikke blant dem som bodde i området, sier han.

Måtte snakke norsk for å ha eiendom

Det bekreftes av Tryggve Enoksen, SV-politiker i Kvænangen. Han har satt seg grundig inn i historien rundt eiendomsretten. Enoksen sier at matrikkelen, altså oversikten over eiendommer i Norge, slo fast at eiendommene sto på private i 1838 og også i 1886, 20 år etter at Statskog kjøpte Kvænangen allmenning.

• Les også: Eier Statskog noe som helst i Kvænangen – og i tilfelle hva?

Men så på begynnelsen av 1900-tallet er eiendomsnumrene i Kvænangsbotn, de som før sto på private, overtatt av Staten, sier Enoksen.

Han mener årsaken må være Jordsalgsloven som kom i 1902. Den slo fast at man måtte snakke norsk og ha norske navn for å kunne ha jord.

– Jeg finner ingen annen dokumentasjon på hva slags hjemmel Staten har hatt til å overta eiendommene, sier han.

Folk som bodde på disse eiendommene fikk tilbud om å kjøpe eiendommene, noen gjorde det, andre fortsatte bare å bo der.

Gror gresset bedre med et norsk navn?

Bjørklund sier det er vanskelig å si om Jordsalgsloven slo ut også i Kvænangen, den gjaldt egentlig bare Finnmark, men Kvænangen lå under skogfogden i Alta. Han tror derfor det er mulig at den ble brukt også i Kvænangen.

– Husk at dette er i verste fornorskningstida og ingen satte spørsmålstegn ved kravet om at folk måtte snakke og skrive norsk og ha norske navn, sier han.

En person var imidlertid kritisk, det var den første samiske stortingsrepresentanten Isak Saba. Han stilte følgende spørsmål i 1906:

«Hvorfor må de ha norske navn, gror gresset bedre om de får norske navn? Er det ikke nok at de må kjøpe tilbake det de før har eid?»

Norske Kveners Forbund har sendt ut etterlysning i et forsøk på å finne ut hvor mange det kan gjelde som har mistet eiendom på den måte.

• Les også: En skjebnesvanger underskrift

– Vi har ikke oversikt over hvor mange det kan gjelde, men vi ønsker å vite mer om det. Det er ikke mange som har lyst å stå frem med slikt saker fordi det er tungt, sier hun.

Hun er glad for at fylkesrådet i Troms har bedt landbruksministeren om å gripe inn og stanse Statskog sine rettssaker i påvente av det nye samerettsutvalgets videre arbeid. Det samme har Sametinget gjort, Sametinget mener Staten ikke har gjort jobben med å kartlegge samiske rettigheter slik de er pålagt.

– Det går ikke an at Statskog fører rettssaker mot lokalbefolkningen i områder hvor det kan hende at de har rettigheter, sa medlem av Sametingsrådet, Inger-Eline Eriksen Fjellgren til NRK i går.

Må kartlegge også kvenske rettigheter

– Samerettsutvalget har jo ikke sett på de kvenske rettighetene og hvordan situasjonen har vært for kvenske situasjonen, det er noe vi mener bør granskes og derfor mener vi det bør opp i Sannhetskommisjonen, sier Hilja Huru til NRK.

Hun mener det må få betydningen for sammensetningen av kommisjonen, hvem skal sitte der og hva slags kompetanse har de.

Professor Ivar Bjørklund mener denne saken hører hjemme i rettssalen og ikke i Sannhetskommisjonen.

Fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk, kobler den imidlertid mot kommisjonens arbeid og også mot oppfølgingsarbeidet etter Samerettsutvalget II.

– Det er ikke vanskelig å forstå at for mange mennesker, for mange familier har skjedd vonde ting i løpet av de siste hundre årene, sier han og viser blant annet til at folk måtte skifte navn.

Han mener folk ikke snakket noe særlig om dette for noe år siden, men at det nå er blitt lettere.

– Det er kommet mer opp nå, og at det kobles opp mot forhåpentligvis etableringen av en ny utmarkskommisjon eller en utmarksdomstol, for meg er det lett å se at det kan lege noen sår.