Alt har gått bra med havbunnsprøvene så langt, været har vært upåklagelig og toktleder er storfornøyd. Så i går ettermiddag løftet forskerne blikket fra havbunnen, og gjorde et kort strandhogg til stedet Ny-London og restene av virksomheten som fant sted her i begynnelsen av forrige århundre.
78° 50' N 12° 00' Ø
I 1911 ble det etablert et gruveanlegg ved Kongsfjorden i området nord for Ny-Ålesund, ledet av Ernest Mansfield i selskapet Northern Exploration Company Ltd. De skulle bryte marmor, men det viste seg snart at marmorbrytinga var et alt for optimistisk prosjekt.
Eventyret tok en brå slutt da kvaliteten på marmorbruddet ikke holdt mål, og steinen ikke kunne brukes. Men i mellomtida ble det bygd hus, verkstedhall og utskipningshavn, og restene av industriområdet står fortsatt igjen som ett av Svalbards godt bevarte kulturminner.
Det ble tatt atskillige bilder da forskergruppa ble satt i land med to isbjørnvakter og flere av besetningen om bord på ”Lance”. En tur for bare noen uker siden ble avlyst, da var det sett ikke mindre enn to isbjørner i området! Så han finnes i nærheten, bamsen, - men alt vi traff av dyreliv var to dovne Svalbardrein som ikke brydde seg særlig om besøket.
Historien:
På nettsida til
står mer om historien til Ny-London:”Marmorbruddet ble etablert i 1911. I løpet av noen få år ble det lagt ned en intens arbeidsinnsats for å få anlegget og drifta opp å stå. Marmoren virket lovende og uttalelsene fra eksperter verden rundt om marmorens kvalitet og skjønnhet var rosende.
Forventningene var store til et godt økonomisk utbytte. Maskiner, jernbane, vogner, kraner, vinsjer, tunge dampmaskiner, redskaper og utstyr til drift kom på plass. Bolighus for opptil 70 personer, verkstedbygninger og lager ble satt opp. Det ble imidlertid ikke brutt nevneverdige kvanta marmor i de årene virksomheten var i gang. I krigsårene 1914-1918 var det ingen aktivitet i marmorbruddet, og i 1920 tok eventyret slutt.
London er et viktig kulturminne og -miljø fra den tidligste tiden med industriell virksomhet på Svalbard. Initiativet og plassen viser hvordan drømmen om rask fortjeneste endte med nedleggelse etter få år med prøvedrift; en overoptimistisk etableringsvirksomhet på et meget tynt grunnlag. Marmoren viste seg å være ubrukelig, og blokkene smuldret opp som følge av frostsprengning. Anlegget ble forlatt, og London ble allerede i 1933 betegnet som en spøkelsesby. Da var mye av utstyret og bygningsmaterialene fjernet og tatt i bruk andre steder. Så sent som i 1950-åra ble de fleste bolighusene flyttet til Ny-Ålesund. Tilbake står restene av anlegget man en gang trodde skulle bli verdens fineste marmorbrudd. Minner fra en optimistisk tid. I dag er London likevel den industrielle lokaliteten som har mest bevart av teknisk utstyr fra før første verdenskrig.”
En ting er sikkert: Ny-London er et spennende monument over tidligere tiders engasjement og eventyrlyst. Og minner samtidig om alle tings forgjengelighet, i et område som i dag er hyppig besøkt av turister som gjerne vil få innsyn i tidligere tiders kulturhistorie på øygruppa.