Et herlig hundeliv på Ishavet

Driftsleder Rune Nilsen og tekniker Bjarne Ringstad Olsen har et viktig ærend ute på tunet. Nykommerne Nanuk og Laban skal få navneskilt på hvert sitt hundehus, hjemmelaget av flere i besetningen.

De to hannhundene hører til her oppe nå. I september i fjor la de to alaskahuskyene ut på sin siste, lange reise. De ble båret om bord på kystvaktskipet «Andenes» i Tromsø i hvert sitt hundebur.

Da de etter et par døgn med bølger, sjøsyke og få muligheter til å gjøre sitt fornødne, igjen hadde fast grunn under potene, var de 50 mil unna sitt gamle hjem, Tromsø Villmarkssenter.

• LES OGSÅ: Kåre (40) har fått dilla på ødemarka

De var kommet til Bjørnøya, der de skal fortsette resten av livet som fastboende og isbjørnvakter. Møtet med de to hannhundene som allerede bodde der, har imidlertid budt på visse utfordringer. Sjefen og eldstemann, Eerkki (10), har visst å sette på plass to jyplinger på to og fire år.

– Eerkki er fortsatt sjefen, og så prøver Nanuk seg. Men Eerkki er jo ti år gammel, og må vel snart gi fra seg plassen, og da er det nok Nanuk som tar over, tenker jeg. Så lenge de aksepterer sin plass i hierarkiet, går det greit. Det er ikke slik at de begynner å slåss eller bite hverandre. Det går veldig bra, sier Rune, som har bodd på Bjørnøya tidligere og kjenner de to eldste hundene godt.

Se Rune lage de nye hundeskiltene:

Nanuk er favoritthund

Meteorologifullmektig Kirsti Lund Vik har valgt seg Nanuk som sin favoritthund. I det siste har han vist tendenser til å være litt nervøs.

– Jeg tror Nanuk har veldig respekt for Eerkki. Han legger seg ned bare vi skal ta på ham selen, sier Kirsti.

Hun tror det skyldes at han kanskje var litt for utfordrende da han kom, og at Eerkki derfor har sett behovet for å markere grundig hvem som bestemmer. Så fort han får sjansen, er han bortom unghunden og bjeffer og viser litt tenner. Rune kan si hva han vil; ingen skal tro at Eerkki gir fra seg sjeftittelen ennå.

• LES OGSÅ: Havet har «spist» halve skipet
  
• LES OGSÅ: Rifla var livsviktig turutstyr for Sebastian

Lykkelige Laban

Laban virker mer lykkelig. Han er yngst og bryr seg ikke med å utfordre de eldre gutta. Dessuten står han nærmest trappa ute på tunet og får kos hver gang noen går forbi.

Meteorologifullmektigene Kari Petronella Grunnførfjord Finstad og Tomas Eliesen har begge trykket unggutten til sitt bryst og har ham med seg på tur så ofte de kan. Tomas har allerede begynt å tenke på hvordan avskjeden med Laban vil bli.

– Jeg gruer meg mest til å si ha det til ham. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så knyttet til en hund, sier Tomas.

Aki er den siste hunden, på ni år. Han og Eerkki henger sammen som erteris, forteller Rune.

– De kom hit sammen, da de var to-tre år gamle, og de har et veldig nært forhold. Tar du med den ene på tur, blir den andre stående og ule og blir helt stressa av det, sier han.

Bygger vennskapsforhold

Den nye besetningen kom til Bjørnøya i begynnelsen av desember i fjor. Bjarne bestemte seg raskt for å etablere et ekstra godt forhold til Aki.

– Han er mer skeptisk til folk enn de andre, og særlig til menn. Han er annerledes enn de andre hundene på flere måter, og for meg var det en utfordring å prøve å komme inn på ham, sier Bjarne.

Han hadde bare vært på Bjørnøya i et par dager, da han begynte å bygge opp vennskapsforholdet. Med mye tålmodighet, og noen godbiter i lomma, kom han gradvis mer inn på Aki. Men fortsatt er ikke den gamle hannhunden helt trygg.

– Jeg må alltid være bevisst på måten jeg går på, og at jeg ikke kommer for brått på ham, forteller Bjarne.

I kveld og seks tirsdager framover kan TV-seerne bli kjent med både de firbente og tobente beboerne på den meteorologiske stasjonen. «Bjørnøya» har premiere på NRK1 2015.

• LES OGSÅ: – Unik sjanse til å vise fram et helt spesielt sted

Bjørnøyas eneste fastboende

De fire hundene er Bjørnøyas eneste fastboende. De bor ute året rundt, i hvert sitt hundehus med halm i, og de tåler all slags vær. Jobben de gjør er veldig viktig for besetningen.

– Grunnen til at vi har hunder her på Bjørnøya, er at de skal varsle bjørn. Det er deres primære oppgave. Vi har gitt dem en naturlig plassering rundt hovedinngangen om vinteren for at de skal kunne varsle. Det er en trygghet for oss når vi skal ut og observere været eller må gå mellom husene her for å gjøre vår daglige jobb, sier stasjonssjef Erik Sommerseth.

Hundene er godt egnet til oppgaven. De hører bedre og har bedre luktesans enn mennesker, og kan derfor oppdage isbjørn før den står helt innpå tunet. Dette er en jobb Nanuk og Laban aldri har hatt før.

Turkamerater

I sin gamle jobb, som trekkhund på en stor kennel, var de aldri i kontakt med den hvite bamsen. Det gjenstår å se hvordan de takler en slik utfordring. Men hundene har andre roller også.

– De er fine å ha med seg på tur. Det kan være hyggelig å ha dem med som selskap hvis ingen andre vil være med. Og siden vi har dem som bjørnevarslere, er vi forpliktet til å trimme dem og sørge for at de har det bra. Vi må ta godt vare på dem, gi dem oppmerksomhet og stelle fint med dem så godt vi kan. Derfor er jeg ute hver dag og stryker og klør dem litt. Jeg tror det er positivt for alle og en berikelse for miljøet å ha dem her, sier Erik.

I vinter har han vært på mange skiturer med hundene.

– De liker å springe og trekke. Med hundene kommer jeg meg lenger av gårde en ettermiddag enn hvis jeg skulle gått for egen maskin. Det er også en av grunnene til at jeg liker å ha dem med. De får trim, jeg får trim, og jeg får sett mer av vinterlandskapet på Bjørnøya enn hvis jeg skulle gått alene, sier stasjonssjefen.

Ingen tisper tillatt

Det er bare hannhunder som får lov til å komme til Bjørnøya. Tisper med løpetid skaper bare trøbbel her på ishavet.

– I løpetiden mister hannhundene fokus på hva de skal gjøre, og da er det ikke tvil om at det ville blitt valper. Det ville blitt veldig tungvint, med vaksinasjon og alt man må passe på, forklarer Rune.

Selv om han setter pris på selskapet til alle de fire hundene, er hans favoritthund Eerkki.

– De er jo fire forskjellige personligheter. Og de gamle kjenner jeg best. Og da er kanskje Eerkki den jeg kjenner aller best. Vi har god kontakt, det har vi alltid hatt, sier driftslederen.

• LES OGSÅ: – Mamma hadde alltid et bilde av Bjørn (27) stående framme, og hun tente ofte et lys ved det

Antibiotika i maten

Derfor synes han det var tøft da Eerkki i vinter ble dårlig.

– Han fikk betennelse i kjeven, og jeg var bekymret for at det var slutten for hans del. Men så prøvde vi det vi hadde, og ga ham antibiotika, og han kom seg og ble i kjempeform igjen. Det var veldig godt å se at det gikk over, og at vi kunne hjelpe han. Han hadde ikke tenkt å gi seg ennå. Det er bra, smiler Rune.

– Han har i hvert fall ikke noe smerte, og han spiser og drikker og oppfører seg slik han gjorde før, supplerer Erik.

Se hvordan Eerkki fikk behandling av kjøkkensjef Erland:

Det er langt til hjelp hvis en av hundene skulle bli alvorlig syk. Besetningen har avtale med en veterinær på fastlandet som de kan ringe hvis det skjer noe.

– Da formidler vi det inntrykket vi har av hunden og de symptomene som vi er i stand til å se. Hvis det er noe som lar seg helbrede, får vi opp antibiotika, og stort sett går det greit og de blir friske etter kort tid, forklarer Erik.

Men når alderdommen setter inn for alvor, eller hvis de får en sykdom som ikke lar seg kurere, er det bare én ting å gjøre. Da blir hundene avlivet på Bjørnøya.

– Når det er slutt, får vi hjelpe dem over den siste kneika. Vi kan ikke la dem gå og ha det ondt, sier stasjonssjefen.

Nye folk hvert halvår

– Det merkes at de eldste er 9–10 år, og at de har vært ute ei vinternatt, for å si det sånn. De er ikke så spretne og spreke som de har vært før. Så de har ikke så mange vintrene igjen, det tror jeg ikke. Siden de har begynt å dra på årene, følger vi med, sier Rune.

En annen utfordring for hundene, er at de må bli kjent med nye folk hvert halvår. For Akis del, håper Bjarne at hunden kjenner noen i den besetningen som etter hvert skal avløse dem.

– Jeg håper det kommer noen som har et godt forhold til ham. Så han ikke må begynne helt på nytt igjen, sier Bjarne.

De to nykomlingene virker foreløpig lykkelige over å ha skiftet bosted. Husene deres har fått navneskilt, og hver dag vanker det kos, noen godbiter og kanskje en løpetur. Et fritt liv for en polarhund.

– De er jo noen lykkelige dyr. Så lenge de får mat, mosjon og kjærlighet, så har de det bra, smiler Rune.

• LES OGSÅ: Her starter Nanuk og Laban sitt nye liv som isbjørnvakter