Endelig is. Endelig isbjørn. Helt utrolig!

”Jan Mayen” er ingen isbryter, men et isforsterka fartøy bygd i øverste isklasse, klassifisert som DnV Ice 1A. Forskerne forlot sine vannprøver og mikroskop, dekket ble fylt med kameraklikk og godt påkledde mennesker som ville nyte synet.

Langsomt og majestetisk glir iskossene forbi på begge sider. Hele verden blir blåtoner, turkisfarget og med alle varianter av hvitt. Krystallene i snøen endrer lysstyrke i bevegelsen mot baugen. De større bitene av drivis har ofte bruddflater med sterke variasjoner av turkis. Jeg blir lyrisk av synet og får behov for å sette ord på opplevelsen, ord som er følelsesladde og klisjéfylte. Men også de rasjonelle gutta oppe på broa som har lang fartstid i Arktis, medgir at det er spesielt å oppleve isen som speiler sola, midt i den lyse polarnatta.

Ved midnatt er jeg sliten og går til køys. Jeg sovner med jevnlige dunk av is mot baugen i lugaren aller forrest, og er lykkelig over dagens mange inntrykk og fantastiske bilder.

I det øyeblikket jeg entrer messa i dag morrest, møter jeg en av matrosene som spør om jeg har sovet godt. Jeg bekrefter det.

-Jeg hørte jo isen, men det var som musikk for øret, svarer jeg muntert. -Javisst, men du gikk glipp av isbjørnen, da? Jeg lo og trodde det var en spøk. Men det var det ikke.

Spanjolene gikk berserk og snakket ubehersket i munnen på hverandre. Increible, increible!!! De hadde stimet sammen, hele gjengen av forskere og kunstnere med sine videokameraer og fotoapparater. De hadde ikke hjerte til å gå inn og hente hansker eller en ekstra genser, så mange av dem var som ispinner før seansen var over. For alt jeg vet, pryder bamsen hele forsiden av den spanske avisa ”El Pais”. For journalisten derfra, Alicia Rivera, var over seg av glede. Det var en helt enestående opplevelse! Ikke så rart i grunnen, de har snakket om iskanten og om denne isbjørnen de måtte får se, helt siden vi forlot Tromsø. Alicia skriver både for papir- og nettutgaven av avisa og kom seg ikke i seng før klokka fire. Vil du sjekke den spanske versjonen av historien, finner du den her: El ”Jan Mayen” navega ya entre bloques de hielo y halla un oso polar.

Han hadde riktig gjort seg til, bamsen. Hoppet fra flak til flak. Luntet rundt og satt spor i den ferske snøen. Han gikk inntil skipssida så de kunne se den breie ryggen hans ovenfra. Helt opp under skipssida trasket han, snuste inn den fremmede lukta, la seg ned og krøllet den ene forlabben under magen, strakk den andre fram for å vise klørne. Vist seg fram i hele sin prakt. Lenge. Han til og med gjespet. Nåja. Noe må man jo gå glipp av i dette livet. Den belgiske fotografen Rudi Caeyers som bor i Tromsø og hyppig besøker Arktis, lot meg få noen bilder til bruk på nettsida. Det er jo tross alt ikke hver dag men treffer en isbjørn på så nært hold. Sukk.