Endelig er vi på tur

Vi lander i Longyearbyen i overskya vær med 5 plussgrader. Går en tur på Svalbard museum som er innholdsrikt og moderne, og ligger i Svalbardporten sammen med Forskningsparken i sentrum av byen.

Her ser vi det som antas å bli synet av den eneste isbjørnen på denne turen, den utstoppa ruggen som står pent plassert midt i museet!

Om kvelden spanderer toktlederen pizza på alle toktdeltagere, jeg teller 11 nasjonaliteter rundt bordet, den tolvte kommer med nattflyet.

Og så er det endelig mandag, og endelig er vi på tur. Vi går nordover med forskningsfartøyet "Lance" i løpet av formiddagen. På veien inn i mobilfritt område på nordvestkysten, passerer vi Prins Karls forland før vi skal starte kartlegging i fjordene rundt Ny-Ålesund.

"LANCE"

"Lance" ble sjøsatt i 1978 som kombinert fiske- og selfangstskute, men er siden ombygd og isforsterka for navigasjon i isfylte farvann.

"Lance" har laboratorier og helikopterplattform, og kan innkvartere opp til 25 passasjerer. Hun har ei besetning på 12 i alternerende vaktskift, og dette er erfarne sjøfolk som kjenner nordområdene.

Etter vårt tokt, skal båten på en kort tur i områdene rundt Svalbard. Deretter går reisa vestover Grønlandshavet og inn i Framstredet på et tre ukers forskningstokt. På denne tida av året er nedsmeltinga så stor at båten kan gå inn i slike farvann selv om den ikke er en isbryter.

"Lance" er isforsterka i det som kalles klasse ICE-1A, som betyr at skuta tåler tøffe forhold. Men dette trenger vi ikke bekymre oss om, i de fjordene vi skal trafikkere denne uka. Her er det åpent vann, selv om vi sannsynligvis kommer til å oppleve mye løs is som kalver fra breene.

Quade Hoek

Området der vi runder østover inn Kongsfjorden mot Ny-Ålesund kalles Kvadehuken. Det gamle hollandske navnet på stedet er Ouade Hoek som betyr ”det vonde hjørnet” eller ”det farlige neset”.

Betegnelsen er ikke uten grunn, det er grunt og ureint farvann, og strømforholdene kan være riktig lumske. Her sto det en gang en geofysisk stasjon. Den ble reist etter at Stortinget i 1920 bevilga 20 000 kroner fordi Norge hadde fått suvereniteten over Svalbard. Stasjonen skulle gjøre værobservasjoner, som ble telegrafert ned til fastlandet flere ganger om dagen.

Det skulle også måles jordmagnetisme, luftelektrisitet, jordtemperatur og registreres nordlys. Programmet var så omfattende at stasjonen i dag ville fått status som et observatorium.

I 1924 ble den nedlagt av økonomiske grunner, men her sto altså Norges første flerårige stasjon for forskning på Svalbard. Vi befinner oss altså i historiske områder.

Tips til de leselystne

På reisa nordover blir det forhåpentligvis tid til å lese litt, og jeg anbefaler gjerne noen bøker for dere som er betatt av disse områdene og vil vite mer:

Boka jeg virkelig elsker, og allerede har sitert fra, heter Svalbard – en ferd i fortidens farvann av Thor B Arlov og Per Kyrre Reymert. Her har historikeren og arkeologen tøffet rundt i fjordene på vestkysten og sett på fortidsminner, og forteller stort og smått fra turen.

Det er flotte historier om det de finner og hvilke tanker de knytter til områdene. Ei anna bok som jeg leser på nytt med stor glede, er Kjell Fjørtofts frodige historier om fangsfolkene i Kongen av Sassen Bay.

Ei bok med virkelig historisk sus er La Recherche, en ekspedisjon mot nord. Her formidler Nils Magne Knudsen og Per Posti med frodig fortellerglede om den store, franske ekspedisjonen til nordområdene i årene 1838-40.

Ekspedisjonen var i all hovedsak naturvitenskapelig orientert, og hadde med seg kunstnere som malte sine inntrykk fra Lappland, Finnmark og Svalbard. Dette er en av de mest omfattende ekspedisjoner til ”det høye nord” noensinne, og boka og illustrasjonene er som et fascinerende eventyr.

Jeg nevner også Svalbards historie av Tor B. Arlov, Svarthvitt av Birger Amundsen og Fra company town til folkestyre, som handler om samfunnsbygging i Longyearbyen på 78 grader nord. Glem heller ikke den vakre fotoboka som Synnøve Haga utga i fjor, Svalbard, med røtter i permafrost.

Men vårt tokt skal dreie seg om fortidsklima. Hvis noen vil sette denne turen inn i samtidsperspektiv, anbefaler jeg uten å nøle, boka til Aftenposten-journalist Ole Mathismoen, Klima, hva skjer?

I morgen er vi i gang, og starter utforskninga på de store dyp. Følg med, følg med!