En slitt arktisk gruveby

Hopp til innhold

Forskningsfartøyet ”Jan Mayen” kommer til Grønfjorden om kvelden og vi tar en kort stopp i Barentsburg, den russiske bosetninga på 78.03N og 14.15E, noen timers gange fra Longyearbyen.

En feit, svart røyk fra kullkraftverket møter oss og får meg til å tenke på betydningen av å rense de utslippene vi sender ut i atmosfæren. Ikke bare her, men over hele verden, der stadig nye kullkraftverk åpnes for å forbedre energisituasjonen for den fattige del av kloden.

Den dominerende aktiviteten i Barentsburg har til nå vært gruvedrift i regi av det russiske Trust Arktikugol. Navnet Barentsburg stammer fra nederlandske Willem Barents som oppdaget Svalbard i 1596. Navnet ble gitt anlegget da et nederlandsk selskap drev kulldriften tidlig på 1920-tallet. Russerne overtok byen i 1932 og utvidet betraktelig, men byen ble skutt i brann og nærmest utslettet av det tyske slagskipet Tirpitz i 1943.

Fascinerende arkitektur

Etter krigen begynte det møysommelige arbeidet med å bygge byen opp igjen. Gamle og nye gruver ble åpnet. I begynnelsen av 1950-tallet var gjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, og produksjonen lå nesten på samme nivå som før krigen. Produksjonen økte utover på 1960- og 1970-tallet.

På 70- og 80-tallet ble det satt opp boligblokker i mur i tilegg til den eldre, russiske trebebyggelsen. Derfor er det interessant å spasere rundt i byen og ta enn titt på arkitekturen.

Gruvene i Barentsburg er ikke modernisert på samme måte som den norske gruvedrifta i Svea, og bygningene i byen er heller ikke spesielt velholdte. Men når vi klatrer opp trappene fra kaia, møtes vi av en gjeng russere som sitter og ser ut over havna. Jeg spør med tolkhjelp fra de russiske forskerne om hva de gjør i Barentsburg, og får til svar at de er bygningsarbeidere og bygningsingeniører fra Moskva som er i byen i to måneder i sommer for å renovere bygninger.

Mange av de vakre, gamle trehusene er svært nedslitte, og trass i at det bor omlag 500 mennesker i Barentsburg(2007), møter vi svært få ute på gatene bortsett fra bygningsgjengen. Trust Arktikugol, gruveselskapet, har eget bygg ved kaia, men også der er det stille og tomt. De fleste som har jobbet i gruva er fra Ukraina, og befolkningen i Barentsburg ble hardt rammet av flyulykka på Operafjellet i 1996.

Lenin sentralt i bosetninga

Lenin står på sin påle midt i bosetninga, på samme måte som jeg har sett ham i ett av de andre russiske gruvesamfunnene på Svalbard, Pyramiden. Malte skilt og dekorasjoner er i fargerik russisk stil, og Barentsburg har kulturhus med forsamlingslokale, idrettshall med svømmebasseng og hotell.

Vi går innom resepsjonen og noen kommer og låser opp souvernirbutikken så vi får handlet noen minner fra besøket i den russiske bosetninga. De åpner til og med baren for oss, slik at vi får en kald pils før turen med gummibåt tilbake til ”Jan Mayen”. Det smakte. Og så står Longyearbyen og lossing av alt utstyr fra skipet for tur. Tidlig neste morgen når vi får kaiplass, kl 0600.