Hopp til innhold

En kjent og kjær har gått bort

Ioan Bandac, som var et kjent ansikt i gågata i Tromsø, døde søndag kveld på UNN i Tromsø.

Ioan Bandac
Foto: Marita Andersen / NRK

Rumeneren som ble 52 år var et kjent syn i sentrumsgatene. Han var en av mange tiggere i Tromsø, som hver dag sto utenfor en bank i Tromsø med pengekoppen sin.

Redaktør i Gatemagasinet Virkelig, Eirik Junge Eliassen har skrevet et minneord publisert på Facebook:

«Virkeligselgeren og by-tiggeren Ioan ble fort en populær mann i byen vår. Vi husker smilet, vi husker hans høylytte og gebrokne ”Tusen takk”. Til alle døgnets tider satt han der, alltid med sitt gode lynne intakt. », skriver Eliassen.

Fikk livet snudd på hodet

Familiefaren kom alene til Norge fra Romania i 2009, og vekslet på å bo hos forskjellige venner og på gata.

Julen 2010 skjedde det en total forandring i den rumenske mannens liv.

Tromsø-mannen Knut Grønvoll og samboeren åpnet opp hjertedøra og leiligheten sin.

Knut Grønvoll og Ioan Bandac

Eliassen skriver videre i minneordet:

«Ioan snakket ingen andre språk enn rumensk, bortsett fra noen strofer på engelsk og norsk. Han greide seg godt med kroppsspråk og smilet, og ble fort en mann man stoppet opp ved. Han fikk venner i gata, og vi husker Ioan i media etter at han en jul fikk låne leiligheten til en tromsøfamilie.»

– Han ble svært glad i byen Tromsø

Redaktøren minnes Ioan som en mann som alltid var opptatt av menneskene han kjente:

«Han skammet seg over tiggingen, men han sa at det var hans siste utvei. En ødelagt kropp og ingen sosiale rettigheter førte til at han ikke kunne ta arbeid på ordinær måte. Han skammet seg over andre rumenere som var kriminelle. Han var en stolt mann, Ioan, åpen og sprudlende. Hviskende og ydmyk, alltid opptatt av menneskene han kjente, deres barn og liv. Han var sjokkert over at til og med politiet i Tromsø behandla han med verdighet. Han ble svært glad i det han karakteriserte som den ekstraordinære byen Tromsø.»

Eliassen skriver at Ioan Bandac er en mann som kommer til å bli savnet i bybildet i Tromsø:

«Jeg kan huske en dag Ioan kom inn til oss etter en lang dag på gata. Han var kald og felte en tåre. Vi lurte på om han hadde opplevd noe krenkende. Det skulle vise seg å være noe helt annet. Ioan var dypt rørt etter at et barn hadde delt småpengene sine med ham. Han kunne ikke fatte hvordan en by kunne ha en slik varme.
Nå er han ikke mere. Men den flotte mannen vil alltid sitte fast på netthinnene våre.»